S.T.A.L.K.E.R.: Shadow of Chernobyl

Reisen har unektelig vært lang og tøff. I mange og lange år har GSC Gameworld kjempet med sitt S.T.A.L.K.E.R. Mange av oss har fulgt med på utviklingen fra begynnelsen og hadde for lenge siden sluttet å håpe på at det ukrainske miraklet noensinne skulle komme seg ut av østblokklandet. Da THQ meddelte at spillet faktisk skulle lanseres, føltes det i stedet som om faren for et fremskutt hastverk var overhengende. Har man fått denne oppfattelsen? Hadde man ikke erfaringsmessig å forstå at det skulle være umulig å gjennomføre prosjektet i dets tidlige form? Detta er ting som fikk meg til å begynne å ane uro.
For dere som ikke har fulgt med på S.T.A.L.K.E.R.-historien, kommer her litt bakgrunn for deg av spillets historie: Året 2006 inntraff det som ikke skulle skje.

En andre og betydelig verre katastrofe i Tjernobyl fikk den tidligere kjernefysiske eksplosjonen til å ligne et søtt barneselskap. Nå er året 2012 og seks år har gått. Seks harde år der området, kalt Zonen, som ble dannet ved katastrofen truer med å spre seg, ikke bare over et større område, men over hele jorden. Zonen er et område med både høy radioaktivitet, men også et sted der fysikkens lover er blitt forstyrret og annerledes.

Jeg skal være ærlig og si at uro var den sterkeste følelsen jeg hadde da jeg til slutt, etter år av venting og nedlastede trailere som viste en mer aldrene grafikk. Nå har jeg omsider fått spillet i mine hender. En følelse av uro som snart gikk over i ren avsky og følelsen av å ha sløst bort et antall timer var høyst beklagelig. Jeg sutret høyt til de andre redaksjonsmedlemmene om hvor skuffet jeg var.

ST.A.L.K.E.R. begynner virkelig ikke bra og innledningen er minst sagt bedrøvelig. Spillet starter med at man selv, kalt "The Marked one" befinner seg ute i ødemarken og føres til en lokal salgsmann. Den eneste ledetråden om hvem man er og hva som har hendt før hukommelsen tok slutt er i den lille datamaskinen som befinner seg i dine krampaktige hender. Den har en melding som blinker på skjermen - "Drep Stralok".

Etter dette får man en skikkelig simpel og dårlig opplæring i spillets grunnleggende kontrollfunksjoner. Det første oppdraget utspiller seg i en fabrikk som er stygg som bare rakkern og alt har en brungrå og veldig sløret hinne over seg. Dere begynner å forstå saken...? ST.A.L.K.E.R. er et spill som krever en hel del av deg som spiller. Det blir takk og lov bedre. Selv om historien ikke blir like involverende som i for eksempel Half-Life 2 eller Deus Ex er S.T.A.L.K.E.R. tross alt annerledes, som i grunnen må settes pris på. Det føles tydelig at ST.A.L.K.E.R. er et produkt fra et annet kontinent, en annen verden (og dessverre en annen tid). Tonen er rå og brutal. Det forutsettes å klare seg selv, rent strukturelt har det blitt slarvet en god del og vanskelighetsgraden er ofte mer enn umulig.

Man skal aldri ta seieren på forskudd. Det har jeg lært meg av mine mange timer i Zonen. For selv om innledningen og introduksjonen i den sønderknuste verden som S.T.A.L.K.E.R. utspilles i, ikke er helt i toppen, kommer historien i gang etter et visst antall timer. Klart det kan skje. Det hender ofte at bra spill begynner dårlig og det er tross alt ganske sjelden jeg sitter som klistret fra start. Problemet her er at det finnes tydelige the Elder Scrolls IV: Oblivion-ambisjoner og som actionbetont rollespill, med alt hva dette innebærer av spilletimer og utforskning, må man kjenne seg motivert til fortsettelsen.

Da spillet ble presentert for første gangen, var grafikken helt utrolig. Det var over fire år siden og det har skjedd en masse på den fronten inntil i dag. Dessverre er den visuelle opplevelsen i S.T.A.L.K.E.R. derfor gammel og delvis ganske kjedelig. Spesielt de store, åpne utendørsmiljøene er stygge og veldig ensformige, mens innen for husenes fire vegger og områdene av industrielt forfall er klart penere. GSC Gameworld har virkelig fanget stemningen av total ødeleggelse og detaljrikdommen imponerer ganske kraftig, selv om verken modellering, effekter eller teksturarbeidet gjør det. Monstrene og mutantene som man slåss mot er ikke direkte pene i spillet og fremstår mest som brune, lavoppløste klumper av leverpostei.

Zonen og de rundtliggende områdene befolkes av ulike typer karakterer. Det finnes også andre stalkers, jegere som livnærer seg på tilfeldige oppdrag til mer eller mindre velbetalende oppdragsgivere og på å selge skumle objekter de har funnet i Zonen. Det finnes forskere som febrilsk forsøker å stoppe Zonens utbredelse og med vitenskapens hjelp å redde verden. Militæret og dets undergrener er nesten alltid i nærheten. Det her er bare noen av de ulike sidene man kan slåss mot eller hjelpe under reisens gang.

Spillet bygger også på en veldig bra fysikkmotor. Stemningen og tyngden i de tingene som finnes i verden er realistisk og ikke så overdrevet som i visse andre spill. Man har også brukt fysikkmodellen på ballistikken og kulene fra dine våpen bruker tid på å komme frem, så det gjelder å sikte fremfor en løpende fiende. Kulebanen faller også mer og mer jo lengre bort kulen ferdes. For å treffe noe på langt hold må man altså sikte over målet. Våpen finnes det massevis av, både enklere varianter som avsagde hagelgevær og hypermoderne supervåpen i komposittmateriale. Her gjelder det å være lur og plukke med seg rett våpen og lykkes å bære med seg nok ammunisjon. Helt til slutt står man der med kniven i hånden og skjegget i postkassa. Tanken at "neste gang skal jeg stappe lommene fulle med kuler" er det siste som går gjennom hodet før Game Over vises med irriterende rød skrift på skjermen.

Lydeffektene er inne mellom veldig heftige. Dessverre er teknikken bak de ikke helt god. Man hører ofte fiender som står på andre siden av to betongvegger like høyt og tydelig som en fiende midt i rommet du befinner deg i. Det gjør at man ikke helt kan stole på sine ører, men må gjette seg til de og ta sjansen.

Jeg går tilbake til innledningen, stemningen som skal drive spillet fremover og bakgrunnshistorien. De er ikke bra. Drivkraften er først og fremst å utforske og utføre de oppdragene som havner i din lille datamaskin som alle Stalkers bruker for navigering og for å holde kontroll på sine oppdrag. Interaksjonen mellom deg selv og de andre karakterene i spillet er mye fyldigere og langt mer fri og dynamisk enn i mange andre actionspill. Samtidig kommer den ikke opp til den klassen vi er vant til i et rollespill og det er det S.T.A.L.K.E.R. sikter med sitt opplegg.

Det finnes heller ikke noen karakterutvikling å snakke om. I stedet er det utrustningen som motiverer. Våpen og gadgets finnes det massevis av. Mange av våpnene går også an å oppgradere med kikkertsikter og annet snacks. Objekter og andre ting som påvirkes av Zonens spesielle krefter, kan for eksempel selges til noen av de interesserte kjøperne eller brukes for å forandre karakterens egenskaper. Det kan handle om å bli mer utholdende eller å få større motstandskraft mot radioaktivitet. Objektene er også den fremste måten å tjene penger på. De gir en høy pris hos de mer eller mindre skumle kjøpmennene som finnes på noen av stedene i spillverden. Gjennom å selge objekter, kan man kjøpe kraftigere våpen og bedre beskyttelsesklær og på den måten kunne trenge dypere inn i Zonen og dets mysterier.

Jeg vil ikke ødelegge for spillets handlig her, men S.T.A.L.K.E.R. tar et par uventede vendinger og man suges hele tiden mer og mer inn i den mytologien som man har skapt rundt den andre Tjernobylkatastrofen. Spillets hovedperson har som sagt en skikkelig hukommelsessvikt, men får med jevne mellomrom flott animerte flashbacks som gjør at bakgrunnshistorien sakte, men sikkert nøstes opp.

Den store beholdningen er stemningen av å virkelig utforske det store område som har blitt påvirket av den store økologiske katastrofen som spillet handler om og den stemningen er spennende. Med en svak lommelampe kan man lete gjennom et gammelt forskningskompleks på tre etasjer under jorden samtidig som fysikkens lover settes ut av spill, er nesten til å få klaustrofobi av. Jeg finner ikke ut av det og lyden får meg til å tenne en lampe i spillrommet. Da er S.T.A.L.K.E.R. skikkelig bra. Strålende er det også den følelsen av apokalyptisk post-sovjetiskt forfall som gjennomsyrer store deler av spillet.

Spillets onlinedel er ganske standardmessig i sitt opplegg foruten at banene ofte er store, åpne og ekstremt snikskyttervennlige. Den eneste skikkelige nyheten er spilldelene Artifact Hunt som går ut på at ens eget lag skal finne så mange objekter som mulig og føre de tilbake til sin base. Ligner litt på Capture the Flag, men med en annerledes tvist.

Det her, mine venner, er et ujevnt spill. Man kan ane at det kommer av utviklerens lange arbeid som igjen har ført til at det har blitt vanskelig å sette ting sammen på rett måte. Visse deler er ufattelig heftige, mens andre ikke. Innledningen er dårlig mens andre seksjoner er flotte suggererende og vakkert detaljerte. Jeg blir ikke helt klok på hvordan GSC Gameworld har ressonert, men igjen så kan prosjektets størrelse og den tynnslitte tålmodigheten hos de som stod for spillet ha noe med dette å gjøre. Det er synd for det er bunn i grunn et ganske variert spill som fortjener å spilles, om ikke annet for at man skal få se hva som egentlig har foregått i alle disse årene hvor vi har blitt fristet med screens og trailere under utviklingen.

ST.A.L.K.E.R. er et ambisiøst og helt klart annerledes actionspill med sterke rollespillambisjoner. Jeg kan kjenne at de ambisjonene dessverre ikke fikk blomstre ut skikkelig og det som ble igjen vet ikke helt hvilket ben det skal stå på. Tross min kritikk finnes det store verdener i ST.A.L.K.E.R. og jeg kan bare anbefale dette til den tålmodige utforskeren som har gått lei av actionspill støpt i den kjedelige standardformularen.