Snipp og Snapp: Redningspatruljen

Før i tiden var det sjelden et kvalitetsstempel når en film hoppet over kinovisninger og gikk rett til DVD. I dagens filmmarked hvor strømmetjenester kniver om det beste eksklusive innholdet er ikke dette nødvendigvis like negativt, men det var likevel noen gamle varsellamper som begynte å blinke i hodet mitt da Disney for bare noen uker siden slapp traileren til Snipp og Snapp: Redningspatruljen, en helt ny film om den klassiske ekornduoen med premiere bare et par uker senere.

Hvis man vokste opp på slutten av 80-tallet eller begynnelsen av 90-tallet er Disney-dags eller Disneytimen et kjent og kjært TV-minne for mange. Her fikk man tegnefilmserier som Darkwing Duck, Luftens helter (TaleSpin), Ole, Dole og Doffen på eventyr (DuckTales) og ikke minst Snipp og Snapp: Redningspatruljen (Chip 'n Dale: Rescue Rangers). I sistnevnte serie var Snipp den seriøse eventyreren med Indiana Jones-aktig antrekk mens Snapp var den komiske partneren i Hawaii-skjorte som stadig fikk juling. Siden serien ble avsluttet i 1990 har det vært nokså stille fra ekornland, men nå får vi endelig se hvordan det står til med duoen i dag. Svar: Ikke så fryktelig bra.

Det interessante med filmen er at den er satt til samme setting som den klassiske (og skammelig undervurderte) Disney-filmen Hvem lurte Roger Rabbit, der vanlige mennesker og tegnefilmfigurer (toons) lever side om side. Etter en kort introduksjon som forteller oss om hvordan ekornduoen møttes blir vi tatt med til moderne tid, hvor Snipp (John Mulaney) lever et seriøst liv som forsikringsagent, mens Snapp (Andy Samberg) har fått CGI-operasjon og forsøker å leve av nostalgiske fans på diverse messer. Når en rekke animasjonsfigurer begynner å forsvinne sporløst for så å dukke opp som piratkopierte utgaver av seg selv, fører skjebnen de to gamle vennene sammen for å løse mysteriet og redde gamle venner.

Historien går aldri spesielt dypt, men den klarer likevel å underholde hele veien takket være gode stemmeskuespillerprestasjoner. John Mulaney leverer godt som den seriøse Snipp, og Andy Samberg er seg selv lik og alltid like festlig å høre på i rollen som Snapp. De øvrige animerte figurene i filmen byr også på høy underholdningsverdi, ikke minst når vi kommer til de mer lyssky delene av byen og historien. De menneskelige rollefigurene er de svakeste delene av filmen og byr ikke så på mye ekstra, men er ikke nok til å trekke filmen altfor langt ned heller.

Det filmen først og fremst bæres av er animasjonsteknikkene og metahumoren, og her makter filmen for det meste å levere. Mens Roger Rabbit-filmen blandet tegnefilm og levende skuespillere på 80-tallet, har denne filmen tatt steget inn i moderne tid og fremstiller en hel rekke fiksjonelle figurer i den animasjonsstilen de hører hjemme i. Dermed kan vi få klassiske tegnefilmfigurer som løper rundt sammen med moderne CGI-figurer, nyere tegnefilmfigurer og muppets, for å nevne noe. Det er absolutt imponerende, men det meste holder et nivå som er som forventet etter dagens standard og makter derfor ikke å overgå forventningene på samme måte som sin åndelige forgjenger. Filmen klarer derimot å skape mye morsom humor ut av denne sammenblandingen av stiler, og ikke minst er det noen uventede rollefigurer som dukker opp her og skaper en særdeles god komisk effekt. Filmen leverer også noen stikk til fans og deres (til tider) ekstreme tendens til å sluke alt som lukter av nostalgi og mash-ups, noe som treffer litt for godt til tider.

Filmen sikter seg inn mot et gammelt publikum som har et forhold til den originale tegnefilmserien, noe som blant annet kommer frem gjennom bruken av gamle snutter fra serien og gamle leker basert på serien (og ja, det klassiske Capcom-spillet dukker også opp). Måten musikk fra serien veves inn i filmen er også artig og vil vekke nostalgi. Samtidig krever ikke filmen noen forhåndskunnskap og kan nytes av både store og små. Noe av humoren vil nok gå over hodet på de yngste, mens andre deler vil ikke være så forståelige om man ikke henger med på nostalgien eller internetthumor. Andre ganger prøver dessuten filmen litt for hardt og bommer dermed på den komiske effekten, men for det meste lykkes den og skaper en lattermild filmopplevelse.

Heldigvis viste det seg at gamle fordommer ikke har livets rett i denne omgang. Snipp og Snapp: Redningspatruljen er nemlig en overraskende positiv opplevelse, til tross for noen svakheter underveis. Stemmeskuespillet leverer, blandingen av animasjonsteknikker fungerer veldig bra og latteren sitter løst, til tross for at humoren ikke alltid treffer like godt. Bare vær advart om at filmen vil gi deg en trang til å gå ned i kjelleren og hente frem det klassiske NES-spillet igjen (eller plukke opp The Disney Afternoon Collection til PS4, Xbox One eller PC).