History Channel: Battle for the Pacific

Jeg husker godt det første faresignalet som begynte å blinke, det var allerede da jeg så det forferdelige coveret på spillet. Det eksplosive og actionfylte omslaget ser ut som en 12-åring har forsøkt å tegne andre verdenskrig, et slags photoshop-lappeteppe med dårlig tegnede soldater som stormer en strand, sleng inn en eksplosjon rett foran en sersjant som ser ut som han vil bæsje, og et fly som ligner en UFO fra en eller annen manga-serie, og du har et krigsspill som er stemplet med History Channels logo.

Nå er det kanskje bare meg, men når jeg ser denne logoen forventer jeg realisme, grundig research, og et korrekt bilde av historiske hendelser. Ikke det makkverket jeg blir servert her.

Etter en informativ men meningsløs svart-hvitt film om den kritiske situasjonen i Stillehavet, blir du kastet rett inn i handlingen. En offiser sitter ved et bord og stirrer tomt ut i lufta foran seg mens bomber og granater smeller på alle sider. Så snur han seg mot deg og ber deg hente en radio, før han igjen snur seg og stirrer ut i lufta med sitt livløse, tomme blikk. Helt stille, sitter han der, og venter på radioen sin.

Så da er det å tråkke gjennom skyttergroper på stranda, og snart begynner japanerne å dukke opp. De kommer løpende over gropa og skyter på meg, og jeg skyter tilbake. Som jeg har gjort i tusen andre spill. Jeg finner raskt radioen, og gir den til den glade løytnanten, som nå kan stirre tomt ut i lufta med en radio foran seg.

Nå følger en artig sekvens der jeg må følge etter en hjernedød sersjant. Han er tydeligvis i slekt med den tidligere nevnte offiseren, for sersjanten har en lei tendens til å stoppe opp og stirre tomt ut i lufta. Selv om det er blodtørstige japanere rett rundt hjørnet, synes sersjanten det er på sin plass å stå helt i ro og stirre på et punkt langt langt borte, med sine ekle døde øyne. Noen ganger står jeg og venter i over et minutt, uten at sersjanten reagerer.

Andre ganger møter vi medsoldater, som sersjanten gjerne kolliderer med og setter seg fast i. Da står begge og stirrer tomt ut i lufta mens de retter litt på skjortene sine. Det ser nesten ut som de grafser på hverandre, kanskje er det vanlig praksis blant menn i det amerikanske militæret, jeg opplevde det i hvert fall aldri på Setermoen der jeg oppholdt meg i ni måneder på 90-tallet. Noen ganger roper de ting mens de står og grafser på hverandre, "KILL'EM ALL!" og liknende, som gjør det hele enda mer surrealistisk. Etter å ha stått slik i et minutt eller to, roper sersjanten plutselig "COME ON!" så løper vi videre.

Det er ikke det at den kunstige intelligensen er dårlig i Battle for the Pacific, det er mer at den er omtrent ikke-eksisterende. Japanske soldater stiller seg gjerne opp midt i en lysning og står som statuer og skyter på deg, mens de venter på et hodeskudd. Dine medsoldater virrer enten rundt deg som veps, eller så står de livløse og dagdrømmer seg vekk.

Det er heller ikke det at grafikken er dårlig, mer det at den kun er funksjonabel, uten noe som helst særpreg. Det ser ut som en sydhavsøy, verken mer eller mindre.

Det er kanskje det at spillet er litt kort. Om du klager på spill som tar seks-syv timer å spille gjennom, vil du antakelig få hjerteinfarkt når rulleteksten kommer etter to timer i Battle for the Pacific. Ja, jeg sa to timer. Når du i tillegg tar høyde for de mange koselige pausene når sersjanten eller andre du slåss med skal stirre tomt ut i lufta foran seg mens du står og venter og teller dager til du skal dimme, sier det litt om hvor lite spill du får for pengene.

Kanskje bidrar også de kjipe lydeffektene, eller de miserable stemmeskuespillerne som antakelig alle jobber i History Channel, til å gjøre det hele enda verre.

Det er ikke enkelt å sette fingeren på det. Med veldig gode spill er det ofte slik at summen av spillets elementer blir høyere enn hvert element tilsier, slik er det også med veldig dårlige spill. History Channel er kjipt på så veldig mange måter, at den totale spillopplevelsen ender opp med å bli et av de verste spillene jeg har spilt i nyere tid.

Det bør kanskje nevnes at spillet har en flerspillerdel via internett, men jeg har aldri opplevd å møte et eneste menneske her, og kommer nok aldri til å gjøre det heller.

History Channel: Battle for the Pacific er det kjipeste spillet så langt i 2008. Et billig oppgulp lisensiert ut til billige spillutviklere i tidligere østblokk-Europa. Det finnes i hvert fall 20 bedre spill fra andre verdenskrig enn dette makkverket.