Sega Bass Fishing

Fisking er en av de tingene jeg liker veldig godt å drive med, men dessverre sjelden får mulighet til å praktisere. Det handler om tidsklemma, avstand til fiskevann i nærheten og manglende utstyrskontroll. Med Sega Bass Fishing hadde jeg et stille håp om å kunne gjenskape litt av den følelsen man har når man står der, i ett med naturen, og venter på napp. Det vil si: jeg var skeptisk til om spillet kom til å klare en såpass vanskelig oppgave som å gjenskape en naturopplevelse, men at Sega Bass Fishing så til de grader skulle mislykkes var jeg ikke forberedt på.

Det er mange ting å sette fingeren på i dette halvhjertede turbofiskespillet. Det som umiddelbart skuffet meg da jeg begynte å spille, var at man hele tiden måtte kaste snøret ut til allerede bestemte steder helt inn mot enten myrkanten eller elvebredden. Helt i begynnelsen begrenser altså spillet hva du får lov til å gjøre, og det er slik jeg ser det ikke helt forenlig med fiskingens natur.

Også tidsfristene begrenser mye når det kommer til fiskeopplevelsen. Arkademodusen vil ha deg til å fiske alt du kan i to minutter, for så å veie opp alt etterpå. I turneringsmodus er tiden en mer naturlig del, men det er fortsatt et stresselement til stede som ikke hører hjemme i fiskesjangeren. Den eneste modusen som ikke irriterer meg med tidsfrister er "Nature Trip". Denne modusen kunne virkelig ha reddet opplevelsen dersom den ikke var preget av samme mangel på realisme som resten av spillet.

For mangelen på realisme i selve fiskedelen forvirrer meg virkelig. Hvem har vel ikke opplevd at spinneren setter seg fast på bunn av vannet, bare for å lure deg til å tro at du har tidenes ørret på kroken? I Sega Bass Fishing kan du slenge ut hva du vil inn i tjukkeste sumpgresset uten så mye som å få litt møkk på kroken. Heller ikke det å dra inn fisk er spesielt godt gjengitt, selv om mange vil se på dette som det viktigste aspektet ved hele spillet. Hvorfor skal jeg bruke nunchuken til å dra inn når jeg kan holde inne A+B og turbosveive inn ruggen, tidvis avbrutt av en coach som roper at jeg må "senke stanga" for ikke å ryke snøret? Når også denne stemmen roper ut "napp!" selv om fisken flyter med halefinnen til kroken, blir helhetsfølelsen ganske svak. Det er absurd hvor lite innsats som har blitt lagt i den kanskje viktigste delen av spillet, og enda har jeg spart hovedargumentet mitt mot å kjøpe dette spillet til slutt.

Og her kommer det, den obligatoriske moralprekenen: Jeg tror ikke utvikler Cavia har skjønt at fisking handler om ro, skjerpede sanser og enhet med naturen. Det handler ikke om tidsfrister, tekno og turboveiving. Når fokuset i hverdagen dag ut og dag inn ligger på effektivitet og produksjon ligger fisketuren der, rakrygget som en glimrende motvekt til alt maset. Det handler om deg, fiskestanga og fisken som ligger og lurer der ute et sted. Kanskje biter den, kanskje ikke. Du kan prøve å endre på forutsetningene ved å velge riktig årstid, dra ut når det regner litt og ikke velge årets varmeste dag, men i bunn og grunn er det abboren selv som bestemmer om du får spise selvfanget middag i dag. Målet med fisketuren er å oppleve den harmoniserende effekten det har å sitte stille og vente på noe du ikke har kontroll over. Det er ingen som krever at du skal komme hjem med fisk etter en fisketur. Fikk du ingenting er det helt greit, fordi det er jo tross alt turen som er viktigst. Ingen av disse tingene gjenskapes i Sega Bass Fishing.

Det kan selvfølgelig argumenteres for at Sega Bass Fishing prøver å skape en mer actionfylt fiskestemning, og slik lykkes jo spillet også delvis. Samtidig er dette ikke et veldig bra spill sett fra denne vinkelen heller, ettersom de spilltekniske elementene, som for eksempel selve innsveivingen av fisken, er altfor dårlig gjennomført. I tillegg ligger det grafiske omtrent på nivå med tidligere utgivelser. Sega Bass Fishing har ingenting å gjøre i hylla til de som leter etter den genuine fiskefølelsen, men som tominutters turbounderholdning har det kanskje funnet sin nisje, om enn en særdeles begrenset en.