Pentiment

Microsoft har vært på en oppkjøpsrunde uten sidestykke i spillhistorien de siste årene, hvor de har sikret seg spillstudioer som Double Fine, Bethesda og Playground Games for å sørge for kvalitetsinnhold til Game Pass-tjenesten. De fleste tenker at slike oppkjøp gjøres for å sikre Microsoft de store titlene. For det meste er dette riktig, men samtidig byr Microsoft-eierskapet på en økonomisk trygghet som åpner opp for utviklernes mer kreative og særegne titler. Det ferskeste eksemplet på dette er Pentiment, det nyeste spillet fra Obsidian Entertainment, studioet bak Fallout: New Vegas og The Outer Worlds.

Pentiment er helt åpenbart et pasjonsprosjekt fra en liten gruppe i studioet, noe spillregissøren Josh Sawyer også gir uttrykk for. Mens de fleste Obsidian-spill har et stort team bak seg, er Pentiment utviklet av et dedikert team på 13 utviklere. Sawyer gir også klart uttrykk for at dette ikke er et spill for alle, men håper likevel det finnes noen spillere der ute som kan sette pris på et spill av denne typen. Det er i hvert fall jeg takknemlig for, for Pentiment fremstår som et unikt og særegent eventyr som ikke ligner helt på noe annet. Den slags trenger vi mer av i spillbransjen, ikke minst i en tid hvor makten konsolideres og de store selskapene blir større.

Handlingen er satt til den fiksjonelle byen Tassing i de bavariske alpene på begynnelsen av 1500-tallet, et sted og en tid med mange ideologiske brytninger, konflikter og uroligheter som rammer både høytstående fyrster og enkle bønder. Du spiller som Andreas Maler, en kunstner som jobber på det lokale klosteret med å fullføre mesterverket som skal kvalifisere ham til å bli en mester. Den landlige idyllen tar brått slutt idet et mord blir begått i klosteret, og som en utenforstående med innsikt i ulike disipliner begynner Andreas å etterforske ugjerningen. Etterforskningen avslører ikke bare at mordet i seg selv er med komplekst enn først antatt, men at det meste i landsbyen er langt mer komplisert og dystert enn det man skulle tro.

Handlingen hvor det blir begått et mord på et kloster hvor det lokale biblioteket, scriptoriet (klosteravdelingen hvor man skrev og kopierte bøker før boktrykkerkunsten ble revolusjonert på 1400-tallet) og gamle manuskript spiller en vesentlig rolle i en konspiratorisk fortelling er som snytt direkte ut av Umberto Ecos klassiske roman Rosens navn (krydret med en liten dose av hans andre store middelalderroman, Baudolino). Den største forskjellen mellom Ecos bok og Pentiment er at settingen er flyttet litt lenger nord og 200 år frem i tid. Likhetstrekk til tross er det likevel mer enn nok som gjør historien i Pentiment til en selvstendig fortelling, og narrativet er også den største bærebjelken i spillet. Som spiller må du etterforske, følge de ulike ledetrådene og samle nok bevis til å felle din dom over hvem som kan ha begått ugjerningen. Spillet vil aldri avsløre det rette svaret for deg direkte, og du vil alltid sitte med den gnagende følelsen av tvil om hvorvidt du har trukket de rette konklusjonene eller ikke. Dette gjør mysteriet desto mer spennende, og etter hvert som du graver dypere finner du også ut av at det er mange ukjente historier, skandaler og historiske spenninger som skjuler seg både blant munkene og nonnene på klosteret og landsbyboerne i Tassing.

I starten av spillet må du velge bakgrunnshistorien til Andreas, hvor du blant annet må velge hva han har gjort tidligere i livet og hvilke av middelalderens vitenskapsdisipliner han har studert. Her setter du sammen en studieportefølje av trivium (grammatikk, retorikk og logikk), quadrivium (aritmetikk, geometri, astronomi og musikk) og høyere grader (lov, medisin og teologi). Ut ifra hvilke disipliner du velger vil Andreas ha ulike kunnskaper om diverse språk og fagområder. Dette betyr at du i løpet av én gjennomspilling kan lettere oppdage spor og dialogvalg som er knyttet til for eksempel teologi og latin, mens ledetråder knyttet til fransk og okkultisme vil være utilgjengelige for deg.

Egenskapene påvirker også dialogvalgene du har til rådighet, og hvordan du ordlegger deg kan få konsekvenser i situasjoner hvor du må forsøke å overbevise folk, ettersom de alltid husker hvordan du har behandlet dem og snakket med dem tidligere. Alt dette gir en høy grad av gjenspillbar med mange ledetråder, motiver og utfall som samtidig sørger for at du aldri kan være helt sikker på om du har oppdaget alt du trenger for å trekke riktig konklusjon. Valgmulighetene som påvirkes av både dialogvalg og bakgrunnen til Andreas gjør også mysteriet langt mer spennende og dynamisk enn det man for eksempel er vant med fra Telltale-spill som The Wolf Among Us, som man fort får assosiasjoner til når teksten «They will remember this» popper opp på skjermen.

Området der spillet utmerker seg best er den presise og detaljerte formidlingen av middelalderkunst og europeisk historie. I anmeldelsen av A Plague Tale: Requiem påpekte jeg at spillet fremsto som et friskt pust i kontrast til populærkulturelle fortellinger hvor middelalderen bare fremstilles som en mørk og ignorant epoke. Pentiment tar imidlertid det hele flere hakk opp, og resultatet er en fortelling som er enda sterkere fundert i ekte europeisk middelalder- og renessansehistorie. 1500-tallet var en dramatisk brytningstid for Europa hvor kirkelige reformasjoner, bondeopprør, teknologiske innovasjoner og rask spredning av informasjon som følger av boktrykkerkunsten førte til en rekke stridigheter og brudd med etablerte maktstrukturer. Selv om landsbyen og personene vi følger direkte i spillet er oppdiktet, er Pentiment et spill som er overraskende nøyaktig, presist og informativt når det kommer til de historiske detaljene. Måten historiske begivenheter som Martin Luthers reformasjon, bondeopprørene i kjølvannet av publikasjonen av De tolv artikler, sykdomsutbrudd, jødeforfølgelser og teologihistorie blir brukt som bakteppe for fortellingen på er overraskende detaljert, nyansert og presist. Det samme gjelder hvordan spiller benytter ekte kunstverk og tresnitt som en del av fortellingen, hvor vi til og med får innslag av etiopisk kirkekunst. Er man først litt nerd på disse områdene vil Pentiment være et spill som absolutt spiller på de rette strengene.

Fokuset på kunst fra senmiddelalderen og tidlig modernitet preger også den grafiske stilarten i spillet, som man oppdager umiddelbart når man ser skjermbilder eller videoklipp fra spillet. Her beveger man seg i et todimensjonalt landskap hvor både rollefigurer og omgivelser er som snytt ut av et bilde fra middelalderen. Som en ekstra detalj benytter også spillet ulike skrifttyper for ulike mennesker, som i seg selv er et imponerende stykke arbeid fra utviklernes side. Dette kan endre seg fra enkel bondeskrift til avanserte fonter etter hvert som Andreas lærer landsbyboerne bedre å kjenne og får et nytt inntrykk av dem. Måten teksten i spillet «håndskrives» er en detalj som fortjener ros, og småting som at folk kommer med skrivefeil som deretter rettes opp eller at hellige gudsnavn skrives til slutt i dialogboksen med røde bokstaver (slik tradisjonen var da man skrev for hånd) gir det hele et ekstra løft.

Stilarten i Pentiment er uten tvil gjennomført, men den vil samtidig oppleves som så annerledes og uvanlig at det ikke er for alle. Det samme kan også sies om tempoet i spillet, da etterforskningen krever mye vandring frem og tilbake uten at det nødvendigvis alltid leder til noen konkrete resultater. Det er også veldig lite i spillet som bryter opp de mange og lange dialogene, så her er det lite minispill eller action å by på. Som et teksttungt spill er det også verdt å merke seg at spillet ikke har stemmeskuespill, skjønt det kommer med tale-for-tekst som kan skrus på i menyene. Det største ankepunktet for spillet på et mer generelt grunnlag er likevel den sparsommelige bruken av musikk. Når spillet først benytter musikk er denne som regel både vakker og treffende, men i store deler av spillet vandrer man gjerne rundt uten akkompagnement. Med tanke på spillets fokus på både kunst og historie fra senmiddelalderen og tidlig renessanse, skulle jeg gjerne hørt et tilsvarende fokus på den musikalske fronten, selv om musikken som faktisk benyttes oppfyller disse stemningskravene nokså godt.

Pentiment er som nevnt ikke et spill for alle, men hvis det først treffer er man nærmest garantert en altoppslukende, minneverdig og unik opplevelse. Her får man et spill som viser at man lett kan benytte seg av ekte middelalderhistorie for å skape en historisk spenningsfiksjon i spillformat. Selv om Pentiment har likhetstrekk med både diverse etterforskningsspill og dialogtunge Telltale-titler er det likevel noe for seg selv, og det er ekstra positivt at en slik spillopplevelse kan komme fra et veteranstudio som Obsidian med Microsoft-støtte i ryggen. Pentiment er et frieri til de som liker historie, middelalderkunst og/eller Umberto Eco-romaner, og resultatet er ett av årets mest unike spill.