Jeg husker det som om det var i går. Jeg småløp over snøen på vei mot Lambertseter postkontor tidlig i desember for å hente pakken som var sendt til meg fra USA. Inni pakken lå Guitar Hero med gitar, det første spillet i serien som skulle vise seg å bli verdens kuleste festspill.
Harmonix har nemlig alltid vært en av mine favorittutviklere, helt siden de kom med det geniale Frequency til Playstation 2. Og da de videreførte det enkle, men fantastisk fengende musikkskaper-aspektet til Guitar Hero med en egen gitar, bladde jeg gladelig opp over en tusenlapp for å få det tilsendt da det kom i USA.
Og det innfridde til de grader. Så da Harmonix forlot Guitar Hero-serien for å begynne på Rock Band, visste jeg at dette ville bli verdt å vente på, og heldigvis ble jeg ikke skuffet. Med et rykende ferskt Rock Band pakket opp i stua, var det på tide å starte sitt eget band.
Mens Guitar Hero på mange måter var utviklet som et ferdighetsspill for å spille alene (flerspillerdelen i det første spillet var nemlig et rent konkurransespill), er Rock Band utviklet først og fremst som et sosialt spill der spillerne skal kombinere sine ferdigheter for å skape en fantastisk gruppeopplevelse. Hele grunnspillet spinner rundt idéen om at man skal stifte sitt eget band, en på trommer, en på gitar, en på bass og en vokalist, og skape seg en karriere. I den omfattende World Tour-modusen lager man seg hver sin figur, og reiser rundt i verden for å bygge seg opp en stadig større fanskare, inngå nye avtaler og få gitt ut platene sine. Det er selve hjertet av spillet, der hver person inntar sin rolle i et band som må samarbeide for å komme videre.
Og det fenger absolutt. Allerede før man har spilt sin første konsert begynner man å falle for spillet, da man får designe sin egen figur akkurat som man selv vil ha den. Etter hvert får man penger som kan brukes til å kjøpe klær og utstyr, slik at man ender opp med akkurat det utseendet man ønsker seg. Rockeklisjeene står selvsagt i kø både i kles- og frisyrevalg.
Men så var det konsertene da, selve kjernen i spillet, og samspillet her fungerer akkurat som forventet. Skjermen blir ganske full med hele fire områder viet til noter, men det er ikke til å unngå. Og når alle instrumenter er bemannet, føler man faktisk at man spiller musikken selv i de fleste sangene.
Instrumentene er nye, og disse er kanskje det mest skuffende med spillet. Trommesettet virker solid nok, og kan justeres i høyden, men bråker noe infernalsk. Spiller du med litt lavt volum, kommer trommestikkene til å overdøve det meste. Men det er nå da også på grensen til kriminelt å spille Rock Band med lavt volum.
Jeg ble heller ikke så imponert over gitaren, den ser fetere ut enn modellene som har vært med i Guitar Hero-spillene, men knappene virker løsere. Bryteren for å endre på gitarlyden er en kjempeidé, men gir ikke så mye effekt når man bruker den.
Instrumentet som imponerer mest er faktisk mikrofonen. Som forventet var det ingen som meldte seg frivillig som vokalist til vår første bandøving, men den (u)heldige sangeren ble snart like entusiastisk som resten av bandet. Mye på grunn av at man har lagt inn en herlig klang på mikrofonen, slik at man i stille partier kan snakke til publikum og virkelig leve seg inn i rollen. Spillet har også et herlig lydsystem som skrur ned volumet til originalvokalisten hvis man selv synger bra, og motsatt.
Rock Band kommer med rundt 70 sanger, og omtrent like mange som man kan kjøpe og laste ned, noe som absolutt anbefales. Selv med 70 låter ut av eska blir det utrolig mange gjentakelser av låter når man spiller gjennom en world tour. Med mindre du bygger ut låtsamlinga di kommer du til å hate både Nirvana, Radiohead og Garbage etter hvert.
Som samarbeidsspill er Rock Band suverent, hele spillsystemet er så gjennomført bra at det byr på ekte gåsehudøyeblikk når man med tre kompiser spiller perfekt, og samtlige går inn i overdrive samtidig, publikum går inn i ekstase og man avslutter låten helt perfekt. Det finnes rett og slett ikke noe spill som gir deg en slik følelse.
Så det er bare å sprette sparegrisen og starte sitt eget band. Du vil ikke angre.