Warhammer 40,000: Dawn of War 2

Videoanmeldelsen kan du se her

Har du noensinne malt sånne små plastfigurer? Det har jeg. Ikke særlig bra, og med fokus på blodige, dødelige våpen, og ikke så mye annet. Med min manglende tålmodighet var det imidlertid et dødsdømt prosjekt fra starten av, og den eneste grunnen til at jeg gikk i gang med Space Marines. Disse hardnakkede soldatene er menneskehetens siste skanse i Warhammer 40.000-universet, og samtidig den kuleste blandingen av science fiction og grusom krigseffektivitet noensinne. Et helt annet og mye mer jordnært sted befinner Relic Entertainment seg, og skal man tro denne anmelderen, er de menneskehetens siste skanse mot flere kjedelige RTS-spill.

Med kun et fåtall soldater beveger jeg meg gjennom et jungellandskap første gang jeg får kontrollen. Spilltypen har lært meg at det betyr at jeg leter etter en base, der produksjonen av flere enheter kan settes i gang. Men basen dukker aldri opp. I stedet blir jeg ganske snart bedt om å kommandere soldatene mine i ly for kuleregnet de befinner seg i. Deretter starter et motangrep. Desperat kikker jeg rundt på skjermen for å finne ut hvor mange ressurser jeg har til rådighet, og nærmest fortvilet må jeg innse at det ikke finnes noen steder å gjemme seg.

Min søken etter sjangerens grunnleggende trekk rettferdiggjøres av at jeg elsket det første Dawn of War. Det var kanskje et temmelig ordinært strategispill, men med lekker grafikk og de enkelte gode ideene var det actionfylt og morsomt. Spill nummer to er noe helt annet, og etter mange timer spilling har jeg fortsatt problemer med å se hvor grensene går mellom alle de sjangerne som Relic har blanda sammen.

I stedet for å satse på ressursinnsamling og krigsproduksjon, har Relic bestemt at de vil bruke oppbyggingen fra deres eget Company of Heroes. Derfor har man til enhver tid kun kontroll over fire spesialiserende grupper, med høyst fire mann i hver. Disse utgjør dine strategiske muligheter, og sprer seg fra snikskytter til kampvognslignende supersoldater og flygende nærkampsspesialister. I front er alltid din Force Commander, en hær i seg selv og en dødstornado med hans motorsagssverd.

Enhver som har spilt et strategispill vet at seieren veldig fort kan avhenge av hvem som har mest penger i banken - et kjedelig og uønsket faktum. Sånn er det ikke her, og utvikleren har i stedet innsatt strategiske punkter rundt omkring på hver bane som ruster opp soldatene dine soldater gratis. Denne løsningen på et velkjent sjangerproblem er så simpel og velfungerende at det er vanskelig å forstå hvorfor ingen har brukt den før. Plutselig tvinges man til å være offensiv og taktisk, samtidig som det sjelden er grunn til å restarte et oppdrag.

Taktikk er likevel ikke det eneste som forbedrer sjansene dine underveis, det gjør også det ekstra utstyret du kan utruste troppene dine med. Vi kjenner det fra World of Warcraft, at beseirede fiender mister og legger igjen ting. Alt fra våpen, rustninger og andre ting, som ofte betyr forskjellen mellom liv og død. Troppene dine stiger også i erfaring, og med fordelingen av erfaringspoeng er det mulig å låse opp nye evner, samt ekstra styrke og dyktighet.

Målene for banene varierer mellom beseiring av bosser, til forsvar av strategiske punkter og innsamling av hemmelige objekter. Mest spennende er dog bygningene som kan inntas på hver bane, og som senere i spillet vil gi deg fordeler som informasjon om fiendenes svakheter eller nyttige gjenstander. En siste detalj som man bør huske på, er at man etter hver bane blir bedømt på effektivitet i forhold til tid, ødeleggelse og overlevelse, som omregnes til erfaringspoeng og deretter adgang til nye baner.

Alle disse elementene er naturligvis en fin og original innpakning til et strategispill, men ville ikke ha betydd noe hvis det ikke hadde vært interessante fiender å kjempe mot. Heldigvis er ikke det noen mangelvare, og mens de mystiske Eldars og de Alien-inspirerte Tyrants er spennende, er det spillets portrettering av Orkene som står på toppen av lista. De er voldsomme og primitive i en så stor grad at hver bygning eller våpen fra deres side består av et par stykker metall holdt sammen av en stor mengde gaffateip. De er med andre ord spillets ukronede stjerner og en av de beste, morsomste og mest livlige fiendene i noe strategispill noensinne.

Alt er imidlertid ikke den reneste strategifryd, for selv med solid krysning av sjangre og gode ideer, har det sneket seg inn et par kjedelige elementer i det nyeste Warhammer-spillet. Det absolutt mest ergerlige er den kraftige gjenbruksfaktoren, som viser seg etter de første timene med spilling.

Fordi man beveger seg rundt på forskjellige planeter, har Relic bestemt seg for å dele opp hver enkelt i et mindre antall baner, som hver utgjør strategiske punkter. Det betyr at jeg måtte spille de samme banene om igjen og om igjen, og oftest uten at fiendeplasseringen hadde forandret seg. Når fiendene befinner seg på samme sted er det ingen grunn til å gjøre noe ved en vinnende strategi, og derfor føltes det noen ganger som spillet var satt på 'repeat'.

Videre tar det en del tid å venne seg til spillets sløve tempo, og selv om den taktiske fremgangen er høyt prioritert, er det ingen grunn til at man ikke skulle kunne bevege seg raskere mellom banenes beskyttende elementer.

Alt dette unngår man selvfølgelig hvis man i stedet velger å benytte seg av flerspillermulighetene, som i skarp kontrast til enspillerdelen byr på et spill som til forveksling minner om det første Dawn of War. Her skal ressurser kontrolleres, enheter bygges og fiendene skal settes for døren, ganske likt som resten av sjangeren.

Hadde du spurt meg om hva jeg synes av Dawn of War 2 etter kun fem timers spill, hadde jeg fortalt deg om den mest actionfylte og originale runden med strategi jeg har spilt i årevis. Mer enn femten timer senere må jeg likevel tilføye den ergerlige setningen "Hadde det bare ikke vært for all gjentakelsen", for hadde det ikke det, ville dette spillet vært en milepæl i sjangeren. Slik som det er nå, er det heller snakk om et strategispill som kunne vært bedre, men som jeg likevel ikke kan gi slipp på. Det er sikkert orkenes skyld.