Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Mario & Sonic at the Olympic Winter Games

Mario & Sonic at the Olympic Winter Games

Mario & Sonic at the Olympic Games høstet grei kritikk her hos oss, og det solgte overraskende bra. Det hadde dog noen problemer, som for eksempel unøyaktig kontroll og rotete kunstig intelligens. Mario & Sonic at the Olympic Winter Games er nå her, men har utvikler Sega rettet opp i problemene?

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Når man først starter opp spillet blir man møtt med en utrolig ambisiøs introduksjonsfilm som viser frem de mange minispillene du kan leke deg med. Til og med kunstløp ser noenlunde morsomt ut. Dette kan jo faktisk bli ganske bra, tenker jeg, før jeg trykker meg videre til hovedmenyen. Etter at navn er skrevet inn og lagringsfilen gjort klar, blir jeg møtt med en lasteskjerm. Det er ett av de store problemene med dette spillet. Du blir tvunget til å vente deg igjennom lastetider uansett hva du skal gjøre. Vil du se hva slags minispill som er tilgjengelige med en gang? Da må du vente i 30 sekunder før du kan gå inn på menyen. Om du bestemmer deg for å gå tilbake til hovedmenyen, må du belage deg på enda litt venting.

At spill til tider trenger innlasting er forståelig, men det skal ikke være nødvendig å måtte vente for å kunne gå fra hovedmenyen til en meny hvor du kan velge minispill. Dette gjelder også alle andre menyvalg. Når du til slutt finner noe du har lyst til å prøve, blir du bedt om å vente igjen. Denne lastingen kan jeg forstå, siden spillet nå laster frem brettet du skal spille på. Ettersom Mario & Sonic at the Olympic Winter Games er i kategorien partyspill, burde det kanskje holde seg til et mindre antall av disse venteskjermene.

Nå skal det sies at spillet ikke bare har dårlige sider. Skihopp og snøballkrig er faktisk ganske så morsomt, men de er også de eneste minispillene hvor kontrollene fungerer som de skal. For i resten av spillet er kontrollene såpass unøyaktig og dårlig konfigurert at uansett hva du gjør så er du nesten garantert at figuren vil gjøre det motsatte. Slalåm er et veldig godt eksempel på dette. Om du vil kjøre til venstre, så skal du bevege kontrolleren forsiktig mot venstre. Gjør du det for hardt, velger figuren å hoppe i stedet. Etter flere runder hvor vi alle sammen ble sittende og krangle med kontrollen, ble vi enige om å holde oss unna det minispillet. Når dette også skjer med nesten alle andre minispill, er det ikke mye spill igjen.

Spillet har derimot et greit antall minispill du kan leke med, og selv om ikke alle er like morsomme, finnes det noen perler. Det første som ble prøvd ut var jo selvfølgelig kunstløp med Doctor Eggman. Det var hysterisk morsomt å se en mann godt opp i 40-årene med et par ekstra bilringer rundt magen prøve seg på en normalt så grasiøs idrett. Selv om det var morsomt en liten stund, er selve minispillet heller uinteressant. Figuren vil automatisk bevege seg igjennom banen, og du har ingen mulighet til å bestemme hvor den skal skøyte. Det eneste spilleren gjør er å riste hemningsløst på kontrollen til riktig tid, og det er alt.

Dette er en annonse:

Curling minner veldig om bowling-minispillet fra Wii Sports og kan faktisk være ganske artig om du spiller med flere venner. En spiller skal sikte seg inn på hvor en vil sende steinen, før personen blir bedt om å gjøre en slags kaste-bevegelse med kontrolleren. I kastet er det også mulig å lage en skru. Nå er det de andres tur å børste med kostene sine foran kulen. Jo flere som koster, jo lenger vil kulen fare. Lagarbeid er essensielt her, og det er noe som settes stor pris på. Rollene byttes om etter hvert kast, slik at ingen blir sittende å gjøre det samme om og om igjen.

Skihopp er ganske rett fram. Igjen er det eneste du egentlig trenger å gjøre er å riste på kontrollen på riktig tidspunkt, men det var veldig morsomt å konkurrere om å få lengst mulig hopp. Ikke så gøy i lengden, men en fin avveksling når en blir litt lei curling. Snøballkrig er som tidligere nevnt noe av det morsomste spillet har å by på. Det fungerer litt som kanonball, men alle spillerne har hele tiden snøballer. Rundt omkring på banen er det utplassert barrierer du kan gjemme deg bak imens du lager flere snøballer. Med Z-knappen sikter du deg inn på en motstander, og da er det bare å fyre løs. Du beveger figuren din med den analoge stikken, og dette er med på å gjøre snøballkrigene til det mest underholdende minispillet.

Wii'en er kjent for å bruke midi-musikk til spillene sine. Det er enkelt å lage artige, men flotte toner på denne måten, noe The Legend of Zelda: Twilight Princess beviste. Mario & Sonic at the Olympic Winter Games er ikke i nærheten av samme kvalitet. Diverse låter fra gamle Sonic- og Mario-spill blir tatt i bruk, men av en eller annen grunn har Sega valgt å lage dem om igjen. Musikken høres helt forferdelig ut, og de ellers så flotte låtene fra Mario Galaxy ble så irriterende at lyden til slutt ble skrudd helt av. Sega har totalt slaktet all den sjelen disse mesterverkene en gang hadde, og det skuffer veldig.

Det skal sies at jeg etter å ha spilt meg ferdig med spillet ga det videre til den betraktelig yngre lillesøstera mi, og der i gården var det jul og bursdag og nyttårsaften på likt. Selv om eldre og mer erfarne spillere vil irritere seg over middelmådige kontroller og elendig musikk, faller det tydeligvis godt i smak hos den yngre garde, og for denne gruppen kan du godt justere opp sluttkarakteren et par hakk.

Dette er en annonse:
Mario & Sonic at the Olympic Winter GamesMario & Sonic at the Olympic Winter GamesMario & Sonic at the Olympic Winter GamesMario & Sonic at the Olympic Winter Games
05 Gamereactor Norge
5 / 10
+
Noen få veldig morsomme minispill, gøy sammen med venner, morsomt for de yngste
-
Forferdelig musikk, dårlig kontroll skammelig mange dårlige minispill, risiko for å kaste kontrolleren i TV'en... med vilje.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster



Loading next content