Brütal Legend

Originalitet i spill er sjelden kost i dag. Med gigantbudsjetter som kan måle seg med Hollywood-filmer er det ingen marginer for å feile. Et storspill må lykkes, det må selge bredt, og det går ofte ut over originaliteten. Man satser som regel på det trygge. Kjente og etablerte konsepter, kommersielle løsninger og velprøvde spillmekanikker.

Derfor er det så deilig at det finnes folk som Tim Schafer i spillbransjen, som klarer å stable på beina originale og småbisarre prosjekter. Og derfor sitter de av oss med litt mer enn normal spillinteresse og krysser fingrene for at spillene Schafer lager skal lykkes, slik at han får penger til å lage nye spill, og dermed fortsatt kan stimulere sansene våre med originale uttrykk i et spillandskap dominert av romsoldater, terrorister, glinsende sportsbiler og tynnkledde heltinner.

Brütal Legend er en rar miks av kjente spillkonvensjoner, stappet inn i en helt bisarr verden. Eddie Riggs er sannsynligvis verdens beste roadie, som etter en ulykke på scenen våkner opp i en merkelig alternativ verden. Vi snakker om en verden viet til rock- og metal-musikk, og hvor omgivelsene er hentet fra klassiske metal-album.

Gigantiske steinsverd stikker opp fra bakken og digre ambolter kan skimtes i fjelltoppene. Det er en episk verden, inspirert av utallige tunge låter fra Ozzy Osbourne, Manowar, 3 Inches of Blood og Iron Maiden. Spillverdenen er rett og slett et sammensurium av alle tungrockens klisjeer, der alt har sitt utspring fra låter, band, platecover og klisjeer rundt heavy metal.

I denne verdenen havner altså vår helt, og han inntar fort en slags frelserrolle. Det viser seg at et lite samfunn med mennesker blir dominert av en tyrann, og Eddie begynner jobben med å sette sammen en hær som kan styrte tyrannen i metal-musikkens navn.

Kort fortalt kan Brütal Legend best beskrives som en skikkelig lapskaus av ulike spillelementer. Utforskingen og bilkjøringen fra Grand Theft Auto-serien, kappløp i beste Need for Speed-stil, kamper som kan minne om God of War og strategideler fra Red Alert.

I store deler av spillet kjører Eddie rundt i sin hjemmelagde bil. Et monster av en rånekjerre, som kan bygges ut og forsterkes i løpet av spillet. Spillverdenen er åpen, og det er flust av sideoppdrag og oppdagelser å gjøre rundt omkring. Alle oppdagelser belønnes med ære fra metal-gudene, ære som kan cashes inn i ekte belønninger som bedre strenger på gitaren din, nye angrep, og nytt utstyr til bilen.

Gitarstrenger, tenker du kanskje? Ettersom alt i spillet foregår i rockens ånd, bruker selvsagt Eddie en gitar når han slåss. Han kan angripe med en diger øks, mens gitaren fungerer som et slags magisk angrep som kan sende ut lyn eller ild. Ved å spille ulike riff på gitaren, noe som fungerer på samme måte som Link spiller ocarina i Zelda-spillene, kan han også starte spesialangrep eller tilkalle forsterkninger. Eddie slåss nemlig ikke alltid alene. Hæren hans stiller nemlig mer enn gjerne opp når det skal deles ut deng.

Vanligvis er det bare snakk om en håndfull headbangere som hjelper deg å dele ut deng, og som du enkelt kan kommandere til å følge deg, vokte et område eller angripe. Eventuelt forme en sirkel rundt deg. Men i enkelte deler av spillet styrer man en diger hær i ekte Red Alert-stil, og da blir det mye mer omfattende. Men mer om dette senere.

Utforskingen av den fargerike verdenen er deilig - mye takket være alle de morsomme detaljene og hemmelighetene som er over alt - selv om spillet følger en lineær historie. Det lønner seg likevel å ta en pause mellom historieoppdragene og utforske litt, slik at man får bygd opp våpen og angrep.

Dessverre er det her spillet begynner å skurre litt. De mange sideoppdragene er alt for like. Etter å ha ledet styrkene mine i angrep mot tilfeldige fiender et titalls ganger er jeg lei. Samme med oppdragene der man skal skyte på fiender fra en kanonstilling.

Slike generiske oppdrag dukker opp gang på gang på gang, og tjener egentlig ikke noe annet formål enn å forlenge spillets levetid. Jeg kan droppe oppdragene og bare rase gjennom historien, men jeg trenger faktisk belønningene fra sideoppdragene for å kjøpe sterkere angrep og bygge ut bilen, så jeg føler meg mer eller mindre tvunget til å kjøre fra oppdrag til oppdrag for å slåss mot de samme fiendene mellom hvert hovedoppdrag.

Jeg kunne ønsket meg flere sideoppdrag der jeg faktisk gjør noe, møter nye figurer, og får servert små sidehistorier. I stedet må jeg slåss utallige kamper mot de samme fiendene på nytt og på nytt. Spillets sideoppdrag virker dessverre som hastverksarbeide, og kunne vært gjort mye bedre med litt mer arbeid.

Et annet stort irritasjonsmoment er de store slagene mot hovedfiendene. Disse fungerer som strategispill som for eksempel Red Alert. Man må sikre seg ressurser (i form av grønne groper med ånder som blir til fans), som igjen kan brukes til å bygge ulike styrker som infanteri, artilleri, og så videre. Styrkene har ulike bruksområder, og på papiret har Double Fine laget et balansert strategispill der man skal bruke kløkt og taktikk for å beseire motstanderen.

Men det fungerer ikke i praksis. Å kommandere enkeltstyrker hit og dit blir for tidkrevende og komplisert, og bare det å ha prøve å ha oversikt over hvilke styrker jeg har og hvor de befinner seg er håpløst. Når de havner i kamp met motstanderne er det nesten umulig å skille mine styrker fra motstandernes.

Jeg vant samtlige slag i spillet ved å lage en størst mulig hær og bare gå med denne samlet mot målet mens jeg sørget for å bygge nye styrker konstant for å erstatte tapene mine. Og da faller litt av poenget med styrkene og svakhetene til de ulike soldattypene helt bort.

Men foruten disse irritasjonsmomentene står Brütal Legend som et underholdende og originalt spill. Når jeg suser rundt i bilen min mellom episke statuer og gamle kirkeruiner med Enslaved pumpende ut av høyttalerne varmer det et gammelt metal-hjerte. Spillet er metal fra start til slutt med et helt fantastisk soundtrack, og har du et snev av interesse for tungrock vil du finne mye å glede deg over underveis.

Brütal Legend har masse sjarm, humor og originalitet, og er en uhøytidelig hyllest til metal-musikk og hele headbanger-kulturen. Spillmessig svikter det litt her og der, men ikke mer enn at man tilgir spillet sine feil rett og slett fordi det er gledelig å kunne oppleve et slikt kompromissløst spill som våger å skille seg ut fra massen. Et must for alle som liker metal, og et originalt og morsomt actionspill for alle andre.