Gamereactor / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands / 中國
Gamereactor
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
anmeldelser
Heavy Rain

Heavy Rain

Kulminasjonen av cell-chipen og alle de mektige kreftene under panseret til Playstation 3 er et spill der det å skifte bæsjebleie på en baby er et av de høydepunktene. Jon Cato forteller deg alt om Heavy Rain, uten å røpe noe av handlingen.

Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus

Da David Cage begynte å prate om Heavy Rain var han veldig oppsatt på å fortelle oss hvorfor dette skulle bli en helt ny måte å oppleve dataspill på. Hvordan spillet skulle få deg til å føle noe for spillfigurene. Føle noe for fortellingen. Hvordan han skulle revolusjonere måten vi opplever en historie i et dataspill på. Etter å ha spilt gjennom Heavy Rain kan jeg ikke annet enn å gratulere den entusiastiske franskmannen.

Quantic Dreams har nemlig klart det mesterstykket å lage en interaktiv film som er spennende, engasjerende og uforglemmelig. Heavy Rain har gjort inntrykk på meg. Spillet har fått opp pulsen min og fått meg til å føle noe for spillfigurer. Jeg var ikke en av dem som begynte å sippe da Aeris ble senket ned i vannet på slutten av første disc i Final Fantasy VII, men figurene i Heavy Rain har ført meg gjennom et følelsesregister jeg ikke trodde det var mulig å oppleve i et dataspill.

Heavy Rain handler om jakten på Origamimorderen, en utspekulert seriemorder som terroriserer en amerikansk storby. Vi får spille fire forskjellige hovedpersoner, hver med sin egen agenda: Arkitekten og barnefaren Ethan Mars, privatdetektiven Scott Shelby, journalisten Madison Paige og FBI-agenten Norman Jayden. Hver av figurene oppfører seg som ekte personer, med styrker og svakheter. De er ikke todimensjonale superhelter som Nathan Drake og Marcus Phoenix, men normale mennesker i en relativt normal verden. Vi rekker å bli glad i dem og jeg føler genuin omsorg for dem når jeg spiller, og bare det i seg selv er et lite kunststykke.

Quantic Dreams klarer å vekke disse følelsene i meg ved å la meg delta i mer eller mindra dagligdagse og fredelige gjøremål med de ulike hovedpersonene. Enten det handler om å leke med barna til Ethan, lage eggerøre med Scott eller sminke seg med Madison. Jeg blir rett og slett invitert innenfor intimsfæren til de ulike hovedpersonene. Jeg får se de usminket og nakne (bokstavelig talt), og selv om mange av gjøremålene kan virke banale og som rent tidsfordriv, tjener de en funksjon ved at de knytter følelsemessige bånd mellom meg som spiller og spillfigurene.

Gjennomføringen av disse gjøremålene fungerer ved å bevege eller trykke kontrolleren som angitt på skjermen. Rist den til høyre og venstre for å pusse tennene. Trykk spaken ned for å plukke opp en konvolutt på gulvet. Det er enkle bevegelser ment å simulere den fysiske handlingen som spillfigurene gjør. Men sammenhengen er ikke alltid åpenbar. Ofte dukker det opp en anvisning på skjermen som du som spiller ikke aner konsekvensene av å utføre. Det har ofte skjedd at jeg har trodd at jeg skulle plukke opp en gjenstand eller åpne en skuff, mens figuren i stedet har gjort noe helt annet, ofte med uante konsekvenser.

Det er nemlig ikke slik at du er figurene i Heavy Rain, selv om du styrer de og bestemmer hvor de skal gå. Man føler seg egentlig mer som en observatør som kan dytte handlingen i ulike retninger av og til. Og her kommer kanskje spillets største ankepunkt. Den massive forhåndsdekningen av spillet har av og til fremstilt spillet som fullstendig åpent. Et spill der du som spiller kan være med å bestemme utfallet og påvirke historien man opplever. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Spillet i seg selv er egentlig ikke spesielt åpent, i de ulike scenene kan man kun påvirke enkeltelementer som spillutviklerne har valgt for deg. Og de aller fleste tingene man gjør i spillet har ikke noe å si for historien, grunntrekkene er de samme uansett. Men det påvirker din opplevelse av historien og gjør den mer personlig.

Vi snakker om små valg med små konsekvenser. Vil du prøve å være en god far for sønnen din får du gleden av å se sønnen din bli glad og sette pris på deg. Og det er faktisk belønning nok. Spillet er krydret med slike små handlinger og scener som egentlig ikke har noe å si i den store sammenhengen, men som er med på å definere ditt forhold til hovedpersonene, og knytte deg som spiller nærmere handlingen.

Andre valg er større og mer dramatiske, men også her blir som regel konklusjonen den samme. Hvis du unngår et uheldig utfall ender du som regel opp i samme knipe via et annet uheldig utfall. Du har som regel ikke mer makt enn at du kan velge mellom ulike veier som alle leder til samme konklusjon. Det er spillet som velger hvor ferden går, men du får bestemme hvordan du skal ende opp der. Og av og til påvirker valgene du tar i et kapittel hva en annen hovedperson vil oppleve i et fremtidig kapittel.

Ikke før mot slutten av spillet kommer valgene som virkelig påvirker konklusjonen av spillet. Her øker også dramatikken og nerven betraktelig, og man føler virkelig at nå gjelder det å holde tunga rett i munnen og tenke klart. Quantic Dreams tar av boksehanskene, og det er fullt mulig å ende opp med en eller flere døde hovedpersoner før man har nådd konklusjonen av spillet.

Men mesterlig nok føles spillet tilfredsstillende selv om man mister noen underveis. Fristelsen er der til å starte et kapittel på nytt for å endre utfallet hvis man mister en hovedperson, men jeg vil anbefale deg å la være. Min første gjennomspilling hadde langt fra en optimal slutt. Men det var en tilfredsstillende avslutning, og et direkte resultat av de valgene jeg hadde gjort, selv om jeg vet at jeg feilet og kunne fullført enkelte kapitler bedre og påvirket konklusjonen av spillet. Men slutten jeg fikk servert var min egen, og etter å ha fordøyd denne kunne jeg med stor glede gå tilbake og endre historien og få servert flere kapitler, opplevelser og andre epiloger.

I de kommende månedene vil det pågå en aktiv diskusjon om hvor mye "spill" Heavy Rain egentlig er. Ja, man får styre figurene direkte når de vandrer rundt, men alle handlingene man kan gjøre er forhåndsdefinert av spillet. Actionscener foregår ved å følge angitte knappetrykk og bevegelser som dukker opp på skjermen. Er du ikke rask nok rekker du ikke å blokkere et knyttneveslag og får deg en på trynet. Og bommer du altfor mye risikerer du faktisk å miste en av hovedpersonene. Men det er ikke jeg som slåss, jeg bare trykker spaken til høyre når jeg får beskjed om å gjøre det, og blir belønnet med å se hovedpersonen min kaste seg til høyre for å unngå å bli truffet av et slag. Jeg får aldri muligheten til å stikke av fra kampen eller gi motstanderen min en uppercut med mindre spillets forhåndsinnspilte koreografi åpner for det. Jeg er mer tilskuer enn aktiv deltaker.

Og enkelte kommer til å mislike dette, men jeg er ikke en av dem. Selv om actionscenene kan minne om en mer raffinert versjon av Dragon's Lair, klarer de å få pulsen min opp. Koreografien er fantastisk, og mer enn en gang satt jeg med hjertet i halsen og konsentrerte meg for harde livet for å treffe anvisningene riktig. Frykten for å miste en av hovedpersonene mine er hele tiden til stede, og gleden over å gå gjennom en perfekt actionsekvens der jeg treffer alle anvisningene er stor.

Heavy Rain er et voksenspill. Ikke fordi det er stappet med vold og blod og nakenhet, men fordi det spiller på helt andre strenger enn det vi er vant til i spillsammenheng. Heavy Rain er laget for et voksent publikum som har lyst til å tro på det de ser på skjermen. Som kan relatere til voksne følelser. Foreldres frykt for å miste barna sine. Usikkerhet. Ansvar. Det er laget for spillere som er villig til å ta spillmotoren og historien på alvor. Det er mange muligheter for å ødelegge Heavy Rain. Man kan svime rundt og få spillfiguren til å se teit ut. Presse ham opp mot pene damer på gata og gå rett i vegger og generelt få handlingen på skjermen til å se merkelig ut. Du kan gjøre ditt beste for å få hovedpersonene til å oppføre seg mest mulig dustete, men du ender bare opp med å ødelegge for deg selv. Heavy Rain er et spill det er enkelt å dissekere og plukke fra hverandre hvis man vil. Men er du moden nok til at du ikke high-fiver med kompisene dine og roper "HELL YEAH!" når Madison dusjer naken er du sannsynlig også moden nok til å sette pris på Heavy Rain slik David Cage drømmer om.

Det er noen få ankepunkt som forhindrer meg fra å dele ut toppkarakter til Heavy Rain. Det ene er mangelen på spillelementer. Alle actionscener, enten det er bilkjøring eller slåssing eller løping gjennomføres med det samme systemet og kunne godt vært litt mer variert. Kontrollen over hovedpersonene er også litt surrete til tider. Det er lett å gå feil vei eller gå forbi noe man egentlig skulle se nærmere på eller plukke opp. Til slutt må jeg nevne at grafikken på de virtuelle skuespillerne av og til ikke holder mål. Enkelte ganger er fjesene til personer man møter som livløse mannekengdukker som ikke klarer å matche dramatikken i dialogen, noe som ødelegger litt av illusjonen og innlevelsen.

Men bortsett fra dette er Heavy Rain helt fantastisk. Historien og manuset er uovertruffent i spillsammenheng, og måten David Cage har klart å skape et troverdig persongalleri som vekker sterke følelser i meg er imponerende. Heavy Rain er kanskje mer enn interaktiv film enn et dataspill, men det har en historie og dramaturgi som kommer til å engasjere og gripe deg på nye og ukjente måter. Et ambisiøst mesterverk som er like underholdende å se på som å spille selv, med en historie jeg aldri har opplevd maken til i et spill.

Heavy Rain
Heavy Rain
Heavy Rain
Heavy Rain
Heavy Rain
Heavy Rain
Heavy Rain
Heavy Rain
Heavy Rain
Heavy Rain
Heavy Rain
09 Gamereactor Norge
9 / 10
+
Engasjerende historie, dramatisk og spennende, voksent fortalt, stor gjenspillingsverdi
-
Litt lite variasjon i actionscenene, til tider knøvlete styring
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Medlemsanmeldelser

  • AndyLonn
    Store forventninger var knyttet til Quantic Dreams neste prosjekt etter den positive mottagelsen Fahrenheit fikk da det ble sluppet i 2005. Studio... 9/10
  • SolanVestheim
    Heavy Rain var hittil ganske ukjent for meg inntil i fjor, vel.. Jeg hadde vel hørt om det alle sa det var bra 6ere meg her 6ere meg der. Så jeg... 10/10
  • asad610
    Har du noen gang sett en film der hovedpersonen utforsker huset til en gal morder, og selv når hun burde stikke fortsetter hun inn i huset og ender... 10/10
  • PacSackBoy
    Det franske utviklerteamet Quantic Dream med David Cage i spissen er ikke helt som andre spillutviklere. De er ikke av den typen som spyr ut... 9/10
  • Jack the Lack of Crack
    Heavy Rain skulle være et av årets høydepunkter - et krimspill med et innovativt gameplay hvor spilleren tar styringen i noe som minner like mye... 7/10
  • Venom140
    Alle har sett filmer, men like mange har irritert seg over at mannen gikk ut døra eller inn i hytta. Det kan fort bli frustrerende, men nå er du... 8/10
  • A to the H
    Quantic Dream har lenge jobbet med denne stortittelen, men når den først kommer ut, er dette et spill som blir oppslukt av mengder av spill som... 9/10
Gamereactor

Magasinet

More

Juridisk info

More

Copyright 1998-2018 - Utgitt av Gamez Publishing A/S, Toftebæksvej 6, 2800 Kongens Lyngby, Denmark.