Two Worlds II

Det er ingen hemmelighet at spillets forgjenger ble møtt med blandet kritikk, men polske utvikler Reality Pump har satt ut for å skape en ny og forbedret oppfølger. Løfter om en helt ny grafikkmotor, engasjerende historie og over 200 timer med spilletid vil nok fange enhver rollespillfans interesse - men har polakkene klart å leve opp til lovnadene sine i denne omgang, eller har de nok en gang tatt seg for mange spann over hodet?

Two Worlds II følger en veletablert formel som lener seg sterkt på de utallige, vestlige rollespillene som allerede finnes. Enhver person som har spilt spill som Elder Scrolls og Might & Magic vil føle seg hjemme her med en gang. Istedenfor å velge ett yrke i starten av spillet har du til enhver tid muligheten til å oppgradere deg selv innenfor tre klasser: Pil og bue, nærkamp og magi. Det hele er simpelt og du finner etterhvert alle triksene man vanligvis finner i et rollespill. Den selvforklarende "sniper-mode" er en forfriskende og god idé, selv om det ikke er utført med presisjonen og delikatessen du ville fått i ett mer actionorientert spill.

Selv om hele kampsystemet ikke byr på noe nytt, er det likevel solid og tilfredsstillende, og det er mye potensiale for utforskning med magi og oppgradering av våpen og utstyr. Bare ikke forvent noe du ikke har sett mange ganger før.

Ved å holde inne en knapp går du automatisk inn i snikemodus, og klarer du komme deg bak en fiende uten at den oppdager deg, kan du i ekte Assassins Creed-ånd bruke kniven din til å ta ut fienden med et kjapt, presist angrep. Du kan likevel bare gjøre dette på humanoide fiender, og ethvert forsøk på å gjøre det samme på en struts vil ikke ha et like positivt resultat. Det er heller ikke mulig å gjøre dette på fiender som sitter eller er i kamp med andre. Snikesystemet ender derfor opp med å føles smart og tilgjengelig, men noe uferdig.

Videre åpnes Two Worlds II slik alle gode historier burde åpne: Vår selvdesignede hovedrolle og hans utfordrende bekledde søster er bundet fast til hver sin stol mens en enda mer utfordrende bekledd demonkvinnegreie snakker masse om hvordan verden skal gå under og alt bare skal bli surt og kjipt. Undertegnede fikk aldri avrundet Two Worlds IIs preludium, og dessverre gir ingenting i åpningen noe dekkende informasjon om hva i alle verdens dager det er som faktisk foregår. Eller hvorfor du i det hele tatt skal bry deg.

Etter ikke mange minutter har vår helt blitt reddet fra fangenskap og begitt seg ut på eventyr for å redde sin lettkledde søster og muligens verden i samme slengen dersom han får tid. Noen actionfylte filmsekvenser med kul kinematografi og bra musikk redder dessverre ikke historien fra å være den uoriginale og kjedelige klisjéfesten den faktisk er, og det forferdelige stemmeskuespillet hjelper ingenting. Ekstra irriterende er det at hovedrollen, du, blir stemmelagt av den mest uengasjerte og irriterende skuespilleren av dem alle.

Verdenen vår irriterende hovedrolle befinner seg i, heter Antaloor, og den er ikke bare overveldende stor, men også slående vakker med endeløse oaser, overernærte myrlandskap, fargerike, men også livsfarlige skoger, og et hav som vakkert reflekterer sollyset og gir deg et tydelig glimt av et land alltid liggende på horisonten. Ikke bli overrasket dersom du stopper opp flere ganger for å nyte miljøene i et av de peneste rollespillene på markedet i dag. Musikken i spillet balanserer veldig godt mellom pompøst og storslagent, nedtonet og atmosfærisk. Presentasjonen i spillet ligger på et veldig høyt nivå, men dårlig leppesynkronisering og kjedelige animasjoner gjør de historietunge seksjonene av spillet mye mindre engasjerende enn de kunne ha vært.

Med Two Worlds II sitter du til syvende og sist igjen med et over gjennomsnittlig rollespill som lett kan anbefales til alle fans av sjangeren - eller bare for de som ønsker en unnskyldning for å slappe helt av foran skjermen i noen timer, dager, uker eller måneder.