Donkey Kong Country Returns

Som et barn av 90-tallet kom jeg inn i spillverdenen under Nintendos storhetstid. Dermed landet SNES og Super Nintendo relativt tidlig i Breiskallveien 13, og fra 1994 til 1999 tilbrakte jeg og min bror usunne mengder tid sammen nede i kjelleren med våre beste virtuelle venner. Donkey Kong Country kom ut i 1994, men det ble glemt da Super Mario 64 kom på banen. Det skulle ta hele to år før vi huket tak i Donkey Kong Country, og som to plattformelskende barn ble vi nok en gang hypnotisert foran TV-en i kjelleren.

Jeg husker så godt som alt. De fordømte Kremlingene som stjal bananene våre, de nådeløse minevognene, tønnekastingen, bokstavsamlingen, de røde ballongene og selvfølgelig Diddy Kong. Som eldste barn i huset påtok jeg meg umiddelbart rollen som Donkey Kong, mens lillebroren min ble dyttet i Diddy Kongs sko når det var mulig. Jeg må ha mistet minst en halv barndom i den kjelleren til yndlingsprimaten, men det var helt greit. Hvem trenger venner når man kan henge med den kuleste apen i hele universet?

Som de blåøyde totningene vi er satt vi i en årrekke og ventet på et nytt Donkey Kong Country. Høst ble til vinter og Nintendo 64 ble til Gamecube, og til slutt ble ønsket gjemt bak storspill som The Legend of Zelda: Wind Waker og Grand Theft Auto: Vice City til Playstation 2. Men etter 16 år ble hans tilbakekomst endelig annonsert, og siden juni i år har vi begge trippet etter å se Donkey Kongs og hans lojale nevø igjen. Nå er de her - og det med et brak.

Idet jeg løper langs brettene tar jeg meg selv i å huske på de gamle triksene jeg etter hvert lærte meg i Donkey Kong Country. Jeg hoppet blant annet bakover i starten av brettet, og der var det jammen meg en puslebit. Jeg løp forbi grisen, som tilbyr meg å spille med Super Guide. "Dette skal jeg klare selv. Dette kan jeg", spikres godt inn i hjernebarken. Og jeg hopper, denger løs på bakken, stjeler bananer og moser fugler. Det vil si, helt til jeg overvurderer Diddy Kongs jetpack i det sjette brettet og ender opp med å falle ut av banen. "Jaja. Sånn kan skje", sier jeg lettet til meg selv idet jeg starter på nytt. Og på nytt. Og på nytt. Men jeg smiler. Dette er Donkey Kong i beste vigør.

Historien i Donkey Kongs siste eventyr omhandler en Tiki-gud, som med en mystisk maske klarer å hypnotisere alle dyrene på Kongs øy til å stjele bananer. Det synes ikke apetassene noe om, og bestemmer seg for å lære dem en lekse ved å robbe dem for de frastjålne bananene. Kanskje ikke den beste historien jeg har sett utspille seg i år, men i Donkey Kongs tilfelle er det ikke her gulroten ligger. I likhet med Super Mario-serien er det lenge siden jeg har kjørt gjennom et av spillene deres på historiemessig grunnlag, da det som regel har vært spilloppsettet og plattformelementene som har appellert til tv-slynging og kontrollkasting.

Og kontrollkasting kan det fort bli mye av. De første brettene i Donkey Kong Country Returns er ikke de mest utfordrende, men så fort du kommer deg ut av tredje verden er det snakk om en helt ny vanskelighetsgrad. Selv om planlegging, hopp og lianeslynging er alfa omega fra første brett må det gjøres med en skarpere presisjon fra tredje verden, for i likhet med Donkey Kong Country er det fatalt å treffe fiender. Bare du støter borti en fugl eller en Tiki-tromme mister du ett hjerte, og siden du og Diddy Kong bare har to hver er det greit å passe på de du får utdelt.

Fuglene, froskene og Tiki-trommene er for øvrig ikke så vanskelige å få vekk, men de vante fiendene i Nintendo-universet har sjelden krevd mer enn et hopp på hodet for å tilintetgjøres. Om de står rett foran deg og du ikke har tid til å hoppe kan du starte med å slå løs på bakken, som gjør dem svimle. Et klarsignal for å mose dem til bakkenivå, med andre ord. Men de er rett rundt svingen før du aner det, så på de vanskeligere brettene lønner det seg definitivt å følge ordtaket "ett steg frem, og to tilbake". Da får du ikke bare oversikt over fiendene, men også på de skjulte plattformene som Retro på hendig vis har malt inn i både for- og bakgrunn.

I Donkey Kong Country Returns kan du nemlig veksle mellom for- og bakgrunn gjennom hele spillet, som åpner for at nesten alle designmessige valg er basert på at alt skal kunne være en plattform. Og det er det. Svingende trær og skjeve tak i bakgrunnen er som regel alltid et tegn på at noe er å hente bakom kulissene, og har du spilt Donkey Kong Country vet du hva jeg snakker om. Vi har blant annet bonusnivået, som du finner gjemt bak svaiende busker. Her kan du i kjent stil samle penger, bananer og røde ballonger, og i løpet av 30 sekunder skal du raske med deg alt du kan.

Gjemt er også bokstavrekken, som lar deg stave K-O-N-G. Det er selvfølgelig valgfritt, men om du er like ivrig på å ta absolutt alt av bananer og mynter som jeg er har du absolutt mye moro med å samle bokstavene. Samme mantra gjelder for puslebitene, som er herlig godt gjemt i ekte Donkey Kong-stil. Men disse er mye vanskeligere å få tak i enn bokstavene, så med mindre du som meg har ambisjoner om å spille gjennom Donkey Kong Country Returns flere ganger lønner det seg kanskje å kjøpe papegøyen i butikken - den gir deg nemlig hint om hvor alle bitene befinner seg.

Jeg hadde mye moro med å lete etter bitene, og på grunn av det nydelige nivådesignet er det veldig vanskelig å gå lei. Du finner alltid noe nytt, og om du løper gjennom et brett for harde livet kan du banne på at du har oversett noe. Donkey Kong Country Returns er rett og slett for bra til å hese og pese seg gjennom - du går glipp av noen smart designede og godt gjennomtenkte plattformelementer om du velger å forbli i forgrunnen hele tiden.

Når du baner veien i jungellandskapet får du ofte tilgang til Diddy Kong-tønner, som du kan mose for å få din yndlignsnevø på skuldrene. I denne omgang er Diddy Kong utstyrt med jetpack, og om du spiller alene bruker han den til å forlenge hoppene dine mens han klynger seg fast til skuldrene dine. Det fungerer også veldig, veldig bra. Ikke bare får du to ekstra hjerter, men det er også mindre sjanse for å falle utenfor plattformene.

Men det kan ikke forbigås at det er morsommere å spille sammen med en annen person. På bakken får begge boltreplass, og nivåene må ofte løses på en litt mer utfordrende måte. Begge to kan hamre på bakken og puste dypt ut for å fjerne blomsterblader eller snurre pigghjul rundt, men med unntak av disse to integrasjonene er det meste i Donkey Kong Country Returns velkjente elementer.

Heldigvis betyr ikke det at spilloppsettet er utdatert. Fra første sekund boltrer vi oss i sterke, friske farger og herlig nostalgisk Donkey Kong-musikk, som sørger for at vi ikke føler oss gjengrodd i Rares 16 år gamle univers. Retro Studios har tatt designet vi kjenner fra før og gitt det et skikkelig ansiktsløft. Alt føles nytt, spesielt og spennende, og hele verdenen vi omgir oss i pulserer av liv. Det er så utrolig godt å være tilbake.

Men jeg kommer ikke unna det store ankepunktet, som til tider er svært ukonsentrerende i Donkey Kong Country Returns: kontrolleren. Det er så mye risting og veiving med Wii-kontrolleren at jeg sjelden gidder å banke i bakken, og det er fort gjort å gjøre feil når du for eksempel skal blåse. Sistnevnte har nemlig svært lik kontrollkombinasjon som når du ruller bortover, og om du er så uheldig å treffe rullekombinasjonen i stedet faller man lett utenfor banen fremfor å forbli ovenpå.

Sjefsfiendekampene er heller ikke så varierte som jeg kanskje håpet at de skulle være, men det er egentlig ikke så viktig så lenge de kan oppleves som så smått utfordrende. Med en gang jeg kommer til en av disse vil jeg ut i jungelen igjen uansett, fordi det er så mye spennende nivådesign at man blir konstant engasjert. Du går fra enkle gleder i den første verdenen til vanskelige ferder i minevognene, og det er uten tvil her essensen i Donkey Kong Country Returns ligger.

Retro Studios har gjort en fenomenal jobb med å bringe primaten tilbake, og ser ut til å ha funnet en måte å gjøre det spennende på for både barn, voksne og de midt i mellom. Om du står fast kan du for eksempel benytte deg av den nevnte Super Guiden, som lar deg kjøre gjennom spillet med Super Kong (som for anledningen er sølvgrå). Da får du til gjengjeld ingen av tingene du samler inn, og det skulle bare mangle. Men ved å åpne for flere hjelpemuligheter, som for øvrig ikke er påtvungne i det hele tatt, sikrer de også at den yngre garden får mulighet til å oppleve dette eventyret av et plattformspill.

Det er godt å se Donkey Kong tilbake i toppform, og til tross for et par floker er det ikke i nærheten av å være nok til å tippe ham ned fra åtteren. Det er tross alt snakk om verdens kuleste ape. Velkommen tilbake, Donkey Kong!