Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor Norge
anmeldelser
Epic Mickey 2: The Power of Two

Epic Mickey 2: The Power of Two

Warren Spector tar episke Mikke med på nok en oppussingstur i Wasteland, denne gang med samarbeidsmulighet. Men lever det opp til forventningene?

Kombinasjonen Warren Spector, Disney og plattform var mer enn nok til å overbevise meg til å kjøpe Epic Mickey i 2010. Jeg angret ikke - det resulterte i en original og sjarmerende opplevelse, som i begynnelsen virket akkurat så episk som jeg håpte det ville bli.

Men følelsen vedvarte ikke. Oppdragene var klønete lagt opp og kameraet var motarbeidende. Vi endte opp med en OK pluss-utgivelse, som trengte litt trimming på det tekniske.

Det var nettopp dette vi trodde vi kom til å få, nå som Mikke og den magiske malekosten tok steget til Xbox 360 og Playstation 3. Junction Point har i stedet klart å forverre mekanikkene som allerede var problematiske. I Epic Mickey 2: The Power of Two kan du kanskje spille i tospann, men det er ikke særlig episk.

Epic Mickey 2: The Power of Two
Episke Mikke er rustet med både maling og tynner. Her går Mikke løs på en vegg med tynneren, som vil si at området blir visket vekk.

Wasteland står i ruiner etter et massivt jordskjelv. Hus mangler tak, butikker trenger aircondition og figurer skal reddes. Den gale doktoren - altså superskurken fra forgjengeren - stiller opp med usedvanlig godt humør, og lovnad om å restaurere og hjelpe Disney-figurene på fote igjen. Disney-figurene håper doktoren har kommet på bedre tanker, og setter sin lit til det noe forstyrrede individet. Heldigvis er Osteria og Oswald skeptiske til det plutselige humørskiftet, og tilkaller Mikke for å få hjelp.

Sjalusidramaet mellom Oswald og Mikke i forgjengeren er for lengst glemt. Mikke finner malebøtte og tynner, og Oswald leter frem sin magiske fjernkontroll for å styre elektrisiteten. Han kan også fly med sine lange ører, og bruke armen som en slags bumerang for å hente ting som er akkurat litt utenfor rekkevidde.

Epic Mickey 2: The Power of Two
Samarbeidsgåtene er morsomme med en venn, men ikke like morsomme med den datastyrte villstyringen Oswald.

Oswald er en essensiell del av restaureringen eller gjenoppbyggingen av Wasteland. Du kan enten spille alene - med Oswald som datastyrt figur - eller med en venn. Den andre spilleren kan når som helst hoppe inn i handlingen, og har du planer om å fullføre spillet råder jeg deg til å ringe noen med en gang. Spiller du alene må du nemlig slepe deg gjennom brettene akkompagnert av en kanin med åpenbare konsentrasjonsproblemer.

Det er som å se en hyper Duracell-kanin, bare med nedsatt koordinasjon og logisk sans. Gjennom spillets gang har kronidioten gjort alt fra å sperre veien, falt ned fra brettet, gått rett inn i fiender og slengt meg opp og stanget meg i dørkarmen når vi skal inn døra. Han har til og med nektet å adlyde ordre, og klager når han selv står i veien og mister liv fordi malingen - naturligvis - søler litt. Oswald fungerer som en ufrivillig dørstopper, alltid parat for å bremse ned progresjonen.

Ikke det at saken blir spesielt bedre med samarbeid. Kameravinklingen gjør det vanskelig å se hvor vennen din befinner seg, og det er ingenting som indikerer hvor du må gå for å finne ham igjen. Står du for tett blir du slengt i lufta, selv om ingen bevegelser tilsier at det skal skje. Står du for langt unna, ser du ikke hvor vennen din er. Det er umulig å få oversikt. Likevel er det bedre enn å spille alene, siden den gjennomsnittlige nordmann vanligvis har nok IQ til å forstå at det lønner seg å holde bli innenfor brettet.

Epic Mickey 2: The Power of Two
Epic Mickey kan også spilles med Move-kontroller. Dette hadde vi ikke anledning til å teste, men om du ønsker det kan du altså bruke Move-kontrolleren som et andre styringsvalg.

Epic Mickey 2: The Power of Two er også et ekstremt uoversiktlig spill. For det meste må du synse deg frem, og hopper fra et sted til det neste bare fordi du antar at det er noe i det store bygget rett frem. Ofte får du også beskjed om å gjøre noe, uten å motta instrukser på hvem du skal snakke med, hvilket hus det gjelder eller hvor i byen du kan finne dem. Du har et kart, men det er ikke forklarende, og du har ingen navigasjonshjelpemidler for å bidra i søket. Vi opplevde å tulle oss bort flere ganger, og håpte å støte på noe viktig fremfor å aktivt lete det frem. Som i forgjengeren er det flust av sideoppdrag, men fordi det er vanskelig å finne frem er det ikke særlig forlokkende å gå på leting.

Dette er bare starten på en lang rekke dårlig sammenskrudde mekanikker. Siden dette i all hovedsak er et plattformspill skulle man trodd at hoppemekanikken er blant de første tingene som bør sitte, men dette har havnet langt nede på prioriteringslista. Det er ikke presist for fem flate øre, og når Oswald ikke engang klarer å henge med i de mest grunnleggende plattformpartiene skjønner du at de 20 timene du har foran deg blir lange.

Men verstingen er atter en gang kameraet. Kameraet sitter alltid litt for lavt, selv om du prøver å dytte det på plass. Dette er spesielt irriterende når du spiller med en annen person, siden du har mindre skjermplass og to helt forskjellige ting som foregår. Det å finne ut hvor langt det er mellom hustak, eller hvor store fiendene egentlig er, er en tålmodighetsprøve i seg selv.

Epic Mickey 2: The Power of Two
Epic Mickey er mange ting, men det er langt fra treffsikkert. Ved en anledning måtte jeg restaurere hagen til Klara Ku, og ble sittende fast med et kamera som nektet å vinkle seg og en peker som ikke ville bevege seg. Dette skjedde flere ganger i løpet av spillet.

Men det er noen lyspunkter å finne i Epic Mickey 2: The Power of Two også. Det visuelle er fremdeles slående, men lysere og mer fargerikt. Flere interessante designvalg er gjort i konstrueringen av hus og områder, som til tross for dårlige mekanikker fremdeles gir deg lyst til å utforske. 2D-brettene er fremdeles de definitive høydepunktene, og fungerer teknisk bedre enn 3D-variantene. Det betyr ikke at 3D-brettene ikke er pene - bare at det er mer tungvint å spille gjennom dem.

I oppfølgeren har de også stemmelagt figurene som tidligere var stumme. Det var både en god og dårlig avgjørelse. Ortensias stemme er noe av det hesligste jeg har hørt på lenge - og yter ikke figuren noe rettferdighet - mens Langbein fremdeles oppleves som den sjarmerende stilken jeg husker fra tegneseriene.

Epic Mickey 2: The Power of Two er et ambisiøst spill. Spector og co har samlet en god gjeng Disney-figurer, som det nok en gang er hyggelig å møte, men med så mange fundamentalt ødelagte mekanikker er det vanskelig å se forbi det negative. Etter noen timer følte jeg at den eneste grunnen til gjennomspillingen var nettopp fordi det skulle anmeldes. Kjedelig for Mikke, og kjedelig for meg.

Epic Mickey 2: The Power of Two
Epic Mickey 2: The Power of Two
Epic Mickey 2: The Power of Two
Epic Mickey 2: The Power of Two
Epic Mickey 2: The Power of Two
Epic Mickey 2: The Power of Two
Epic Mickey 2: The Power of Two
Epic Mickey 2: The Power of Two
05 Gamereactor Norge
5 / 10
+
Flotte kulisser, god Disney-følelse, sjarmerende, god musikk og kan spilles på norsk.
-
Dårlig kunstig intelligens, uoversiktlig, forferdelig kamera, ensformige kamper, generelt repeterende og få nyvinninger i gameplayet.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene