Det skal sies at jeg aldri har spilt Morrowind, det tredje spillet i sagaen som omhandler landet til de mørke alver. Jeg planla en gang å spille det. Jeg hadde kjøpt spillet i Polen for noen år siden, i en pakke bestående av tre andre spilltitler som anses å være av høy rang. Langt kom jeg likevel ikke i spillet når jeg oppdaget at hele greia var utelukkende på polsk, et språk som hos meg begrenser seg til ordet piwo (som betyr øl). Min forkjærlighet for spilluniverset Tamriel strekker seg likevel langt, både utover Cyrodiil og Skyrim.
Dragonborn-pakken tar plass i Solstheim, en øy tilhørende en annen øy - Vvardenfell, stedet der Morrowind utspiller seg. Solstheim består av forblåste fjellheimer blandet med askebelagte skoger og landsbyer. Dette er Skyrim møter Morrowind.
Det umiddelbare møtet med Solstheim var ikke engasjerende. Det første man møter er landsbyen Raven Rock, et sted der det kun bor dark elves. Hele landsbyen er askebelagt, noe jeg opplevde som kjedelig. Det var ingen vakker natur som i resten av Skyrim, ingen landsby med særpreg. Det var som Dawnstar, bare belagt i aske fremfor snø. En grå og trist landsby som jeg bare ønsket å komme meg vekk fra med en gang.
Heldigvis kom jeg meg raskt vekk. Jeg hadde ikke lyst til å ofre et minutt lenger der. Jeg fant ut at jeg måtte reise til et gigantisk fort i fjellheimen utenfor for å finne ut hvem som forsøkte å drepe meg i Whiterun og hvorfor han var ute etter å drepe meg. Det viste seg at denne typen en gang for tusenvis av år siden var en dragonborn selv, og han hadde oppnådd faretruende store krefter.
Dere ser kanskje nå hvor dette er på vei hen. Du som selv er dragonborn blir nødt til å tilegne deg de samme kreftene som har for å kunne overvinne ham. I hovedsak innebærer dette å kunne manipulere sinn. I starten gjelder dette magiske steiner, senere gjelder det dyr og mennesker, før til slutt - drager.
Dragonborn-pakken leverer omtrentlig en like stor porsjon nyheter som Dawnguard gjorde, men i tillegg et nytt stort område å boltre seg i som har ulike sideoppdrag. Dette inkluderer noen nye fiender. Spesielt fiendene fra underverdenen setter sitt inntrykk. Formet som om de er laget av tjære, svart galle og organer, angriper de deg med tentakler. De som har sett filmen Prinsesse Mononoke vil kanskje kjenne igjen dette svarte og demoniske som presser seg gjennom kroppen til besatte dyr. Det virker som om det er herfra utviklerne i Bethesda har fått sin inspirasjon.
Pakken tilbyr også nye former for utrustninger og våpen. Det jeg har funnet så langt har ikke vært noe å skrive hjem om. For en som er level 81 i spillet forblir deadric armor den beste utrustningen, samtidig som at dragonbone-våpen forblir de kraftigste våpnene. Jeg har enda ikke kommet over noen artefakter som gir meg ekstra egenskaper jeg vil ha. Karakteren min forblir mer eller mindre den samme etter DLCen, noe som ikke er helt ønskelig.
Pakken gir en en historie som graver dypere inn i universet. Med hvert spill som blir sluppet til Tamriel-universet, sammen med hver utvidelse, blir verdenen stadig større. De går alltid innenfor de rammer som tidligere er satt, og med Dragonborn-pakken er det ikke noe unntak.
Det graves dypere i både det demoniske, i underverdenen og hva og hvem som er Dragonborn. Det kommer stadig til overflaten nye og interessante detaljer - ihvertfall for den som har satt seg inn i universet. I Dragonborn går vi nærmere inn på Hermaeus Mora, daedric prinsen som kanskje mange husker fra oppdraget i Skyrim med Oghma Infinium. Dette gjør denne utvidelsen historiemessig mer interessant enn Dawnguard, fordi den går dypere inn i det allerede etablerte universet.
Dragonborn-pakken kan virke litt uengasjerende for de av oss som føler de allerede har fullført Skyrim. Det medfølgende innholdet gir ikke så mange nyheter, men likevel et par nye steder blant alle stedene man føler man har sett før. Den er et godt tilskudd til universet rent historiemessig, absolutt verdt pengene dersom du er enten Skyrim-fan eller Morrowind-fan.