Poppy Playtime Chapter 4: Safe Haven

Det er en stund siden det første kapittelet i Poppy Playtime ble utgitt (da som en gratis nedlasting) av studio MOB Entertainment, nærmere bestemt mer enn tre år siden utgivelsen på Steam for alle brukere. I 2024, sammen med det andre kapittelet Fly in a Web, kom spillet også på den nye generasjonen konsoller. Med alt dette i bakhodet og de andre nylige introduksjonene i sjangeren blir skrekkspillopplevelsen mer og mer spesiell, på en måte som film eller en bok ikke kan levere, ettersom spilleren deltar aktivt i historien. Vanligvis ler vi eller fortviler når vi ser en skrekkfilm fordi hovedpersonen bruker for lang tid på å koble til en ledning eller hoppe over et gap. I dette spillet vil du aldri le av slike situasjoner igjen.

I dette overlevelsesskrekkspillet går vi inn i den gamle Playtime Co. leketøysfabrikken, som har blitt forlatt på grunn av hendelsene som fant sted inne i den. Eksperimenter for å lage leker, perverse eiere og en rekke mysterier begynner å bli avslørt i dette fjerde kapittelet, og tilbyr flere svar for fans av serien. Vi kan ikke være 100 % sikre, men noen referanser til George Orwells roman 1984 kan anes i denne delen, særlig i symbolikken rundt nysgjerrige øyne og overvåkning. I tillegg har serien alltid virket å være tydelig påvirket av Five Nights at Freddy's (FNAF) og i mindre grad av en videospillklassiker: Portal.

Chapter 4: Safe Haven er en direkte oppfølger til den tredje. Selv om vi unngår å spoile handlingen, anbefaler vi at du spiller de tre foregående kapitlene for å forstå hvor Playtime Co.s historie er på vei. Selv om fortellingen følger en lineær disposisjon, klarer spillet å holde spillerens oppmerksomhet. Gjennom progressive ledetråder og avsløringer klarer tittelen å holde oss i gang til tross for fryktfaktoren. Det er verdt å merke seg at noen velkjente karakterer er godt utviklet i denne utgaven, noe som gir dybde og beriker kvaliteten på historien. Samtidig skiller noen nye karakterer seg ut med sin moralske dobbelthet, noe som skaper mer empati med dem. Vi nevner ikke navn for ikke å ødelegge spilleropplevelsen.

Et punkt som det er enighet om i serien, er kvaliteten på omgivelsene og den kunstneriske utformingen, sammen med en stor forbedring av lyden. Etter hvert som spillene har utviklet seg, er det tydelig at MOB Entertainment har en klar visjon om hva de ønsker å formidle, og det gjenspeiles i hver nye episode. I teorien er barnslighet synonymt med uskyld, men i Poppy Playtime er dette ikke tilfelle. Selv om scenarienes estetikk til tider kan bli repeterende, klarer den i denne episoden å formidle følelsen av "her har det skjedd noe forferdelig" på en perfekt måte. Dette skaper en konstant spenning, ettersom vi kan bli angrepet når som helst. Den mer industrielle stilen som er implementert i denne delen, er godt gjennomført og bidrar til å forsterke følelsen av megalofobi. Når det gjelder lyd, er lyden fra fiendene - deres fottrinn, brøl og dødseffekter - blitt kraftig forbedret, noe som gjør at utviklingen i hver del føles organisk og ikke bare et tillegg til historien.

Det første store problemet med Poppy Playtime: Chapter 4 ligger i mekanikken og gameplayet. En positiv side av det negative er auto-save-systemet, som holder spenningen oppe helt til VHS-logoen dukker opp i øverste venstre hjørne. Men når det gjelder innovasjon, bringer spillet egentlig ikke noen nye mekanikker til bordet. Bare noen få gåter er inkludert som krever litt andre interaksjoner enn i tidligere kapitler. Det elektroniske håndsystemet er fortsatt en særegen funksjon, men det begynner å føles litt begrenset og kunne trengt litt utvikling. Noen gåter er relativt enkle og baserer seg mer på den konstante jakten på fiender enn kompleksiteten i å løse dem, noe som gjør dem repetitive og slitsomme når de presenteres i rekkefølge.

Et annet negativt punkt er fiendene i dette kapittelet. Spillets intensjon med kampene og fluktgåtene er tydelig, og selv om det finnes interessante (om enn noe forutsigbare) vendinger i handlingen, gjentar formelen seg for ofte. Ved mange anledninger er det mulig å komme seg gjennom konfrontasjoner ved å bare løpe og gjemme seg, noe som svekker opplevelsen. Kampene i det siste kapittelet handler om å løpe og unnvike, og hvis spillerens PC ikke er kraftig nok, kan det oppstå grafiske feil i teksturene som hindrer kampen. I en av de viktigste delene av spillet lider også noen fiender av tekniske problemer og er ofte buggy. Som i de tidligere delene, må dette kapittelet laste ned oppdateringer for å fikse disse feilene. Likevel er historien bak disse karakterene spennende og etterlater ledetråder som skaper nysgjerrighet til sannheten blir avdekket.

Mottakelsen av spillet har vært lunken. På Steam er anmeldelsene noen dager etter utgivelsen "Blandet", og det er mye kritikk for mengden feil og den lave vanskelighetsgraden i noen segmenter, og det vil være behov for flere oppdateringer for å forbedre ytelsen ytterligere og polere detaljer. Det er ikke et spill som innoverer innen skrekksjangeren, selv om det bruker ressursene sine intelligent til å fortelle en historie som for hver del føles mer forseggjort. Med mange mysterier som fortsatt må løses, etterlater det positive forventninger til fremtiden.

Etter å ha analysert styrkene og svakhetene ved det fjerde kapittelet i Poppy Playtime, kan vi si at det er et spill som kan anbefales for fans av sjangeren, enten de er faste i skrekkvideospill eller ikke. Det kan til og med være et godt inngangspunkt for nye spillere, om enn med forsiktighet, da det inneholder noen gode skremmelser. Svakhetene overskygger ikke det gode arbeidet MOB Entertainment gjør for å utvikle en kvalitetshistorie når det virale fenomenet hadde passert, til tross for de tekniske opp- og nedturene.