New Super Luigi U

30 år etter sin debut er det endelig Luigis tur til å sole seg i glansen mens Mario tar en velfortjent ferie. Dette skjer i form av New Super Luigi U, en 200 kroners DLC-pakke til deg som allerede eier New Super Mario Bros. U. Spillet vil også slippes som et eget produkt om kort tid.

Introen er den samme, med unntak av Mario. Verdenskartet er likt som før, men selve brettene er annerledes. Opplegget er mer eller mindre det samme, men med endret bakgrunn og nytt design i brettene. I Luigis spill begynner vi med den velkjente lyden som forteller oss at vi har 100 sekunder igjen. Til tross for stressende musikk har vi likevel god tid ettersom brettene er veldig korte.

Til å begynne med er det egentlig for korte. Det føles som om jeg så vidt rekker å starte før det er over. Dette endrer seg heldigvis et stykke inn i spillet, og jeg glemmer raskt hvor korte banene er når vanskelighetsgraden viser seg å være på et helt annet nivå i Luigis versjon.

I det originale New Super Mario Bros. U trenger man ikke å slåss så hardt for å beseire Bowsers avkom eller andre hindere. Ekstralivene nærmest hagler, og ofte har man så mange power-ups at man må bytte dem ut når det kommer nye. Dette er ikke tilfellet i New Super Luigi U. Her må man holde et øye med sine continues, hvis man ikke vil bli sendt altfor langt tilbake.

Luigi er heldigvis ikke bare en klone av sin bror, men har sine egne særtrekk og egenskaper som føles riktig for spillet. Han hopper høyere, har lengre stoppelengde og har litt vanskeligere for å snu. Dette gjør eksempelvis isbrettene spesielt vanskelige, der man skal mellomlande på små plattformer.

Brettene er stort sett fint designet og varierte. Det eneste jeg savner litt ny musikk. Det føles nemlig litt kjedelig at musikken og lydene er helt identiske med de jeg kjenner fra New-serien.

Selve kvaliteten er det uansett ingenting å klage på. Selv om det starter litt enkelt, så tar det seg raskt opp, og her finnes det flere timer med god underholdning. Skulle du synes at det blir litt for vanskelig, så kan man alltids velge å spille som Nabbit - denne kaninen er nærmest udødelig, og gjør de vriene brettene mer overkommelige.

I tillegg til Nabbit har vi også to Toads. Som vanlig er det bra at man kan dele opplevelsen med venner, men i denne litt vanskeligere versjonen foretrekker jeg faktisk å spille alene. Det er rett og slett fordi det kan bli litt for mye å holde styr på med flere figurer på skjermen. Nintendo kunne også endret på det at skjermen fryser hver gang noen plukker opp en power-up. Ulempen med å spille alene er selvsagt at når man dør, ja da er man død - det er ingen som kan holde deg inne i spillet, og man må begynne brettet på nytt.

Prisen for å laste ned dette tilbehøret føles berettiget da dette er mer enn «bare» en DLC. Luigis eventyr er et eget spill som varer en god stund. For deg som er litt lei av Mario-spill, så er det kanskje også litt for langt ettersom dette er en skikkelig utfordring helt frem til det siste prinsessekysset.

Ønsker du i derimot å samle alle mynter og vise frem ferdighetene dine, er mulighetene store for at du finner det du søker i New Super Luigi U. Dette er Luigis år, og jeg er veldig fornøyd. Grønt er skjønt.