Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands
Gamereactor
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
Gamereactor Norge
anmeldelser
Halo 5: Guardians

Halo 5: Guardians

Episk. Storslagent. Fenomenalt. Dette er ord jeg har brukt til å beskrive tidligere kapitler i Halo-sagaen. De ordene leser du ikke igjen i denne anmeldelsen. Tre på deg Mjølnir-støvlene, så skal jeg fortelle deg hvorfor.


Gå til side 2 for å lese om flerspilleren!

Dette er en annonse:

Jeg faller fra himmelen. Gjennom visiret ser jeg resten av Team Osiris i en perfekt formasjon rundt meg, og sammen bryter vi gjennom skyene i høy hastighet, og melkehvit stillhet blir erstattet av gigantiske eksplosjoner. Fremdeles i fritt fall unngår vi en bygning som faller mot oss i tusen biter, og suser deretter inntil en fjellvegg mens et tak av is omkranser oss som en truende ramme av sylskarp kulde, før vi skyter ut på den andre siden og druser ned i den kalde snøen med et brak. Landingen bremser oss ikke, tvert imot så øker momentumet idet vi løper nedover fjellsiden mens våpnene fyres av for full sprut. Vi er ikke lenger et lag med soldater, men et lokomotiv av død som borer oss gjennom havet av Covenant og glodvarm plasma.
Så starter spillet.

Halo 5: Guardians
Stirrekonkurranse for viderekomne.

Dette var nemlig kun en intro, og når jeg som spiller endelig fikk tøylene etter denne utrolig imponerende filmsekvensen, var skuffelsen stor. Overgangen var som to motpoler. Den var som svart og hvitt. Den var som tunfisk og Big Mac.

Ikke misforstå. Gameplayet i Halo 5: Guardians er ikke dårlig, men om introen er det jeg hadde håpet Master Chiefs første originale eventyr på Xbox One skulle bli, så er spillbarheten en utvidelsespakke til Halo 4. Da jeg tok mine første skritt som Spartan Locke, bremset tempoet opp fullstendig. Med unntak av noen nye mekanikker som jeg kommer til senere, så føles det nyeste spillet i serien akkurat som den tre år gamle forgjengeren fra forrige generasjon med spillkonsoller. La meg være klar og tydelig. Jeg likte Halo 4 meget godt, men at jeg sitter igjen med en følelse av å spille det samme spillet tre år senere, på en helt ny konsollgenerasjon, er utrolig skuffende.

Ikke bare føles det som det samme, det ser ut som det samme. Jeg så nesten ingenting i Halo 5: Guardians som fikk meg til å tenke at dette spillet ikke like gjerne kunne blitt lansert på Xbox 360. Det er mer eller mindre identisk med Halo 4, og noen teksturer er direkte pinlige. Grafikk er virkelig ikke den viktigste faktoren i et spill, men dette er det første Halo-spillet som er utviklet for Xbox One fra bunnen av. Igjen, det er skuffende.

Halo 5: Guardians
Fishing Simulator 2552

Nok om det. Halo 4 var et glimrende spill, og det finnes verre skjebner enn å bli assossiert med sånt. Femmeren har i tillegg noen nye og mye omtalte mekanikker, men frykt ikke. Både det nye siktesystemet og de nye evnene til spartanerne forbedrer spillbarheten en god del.

Den største og den beste forbedringen som introduseres i Halo 5 kan oppsummeres med ett ord: Bevegelighet. Jeg elsker Halo, men sammenlignet med andre spill i samme sjanger har det alltid føltes litt stivt. Selve skytingen har vært utrolig stram, men når det kom til hvordan man traverserte slagmarken trakk sagaen det korteste strået. Jeg husker godt hvor vanvittig dumt det så ut i Halo 3 da jeg og vennene mine hoppet hele tiden mens vi beveget oss fremover for å være vanskeligere å treffe.

Dette var før Armor Abilities, selvsagt. Da de ble introdusert, kunne vi løpe i hele fem sekunder før den genetisk modifiserte supersoldaten vi kontrollerte måtte ta en pust i bakken. Nevnte jeg at det å løpe var en egenskap som måtte aktiveres? Og at man kun hadde mulighet til å ha én egenskap aktivert om gangen? Gud forby at det skulle være mulig å både løpe og rulle.

Halo 5: Guardians
Dude, jeg vedder assault-rifla mi på at du har hatt skitne tanker om Cortana.

Dette er nå over. Bevegeligheten som introduseres i Halo 5 skaper en helt ny dynamikk på slagmarken. Og det nytes. Nå kan man gripe tak i klippekanter, hustak og lignende for å klatre opp. Dette er et nytt element som definitivt endrer på hvordan man kommer seg frem på kartet. Man kan fremdeles løpe, men nå kan man gjøre det til tommelen blir sliten uten stopp. Når man løper bygges det opp momentum, og når man har nok kan man skli bortover gulvet, enten for å unngå ild, komme seg i dekning eller se superkul ut. Man kan også utløse momentumet i et løpende megaslag av død, om man skulle ønske det. For å veie opp for at man kan løpe for evig regenererer ikke skjoldene seg mens man løper, noe som er en veldig interessant og potensielt adrenalinpumpende balanse. Videre har man en jetpack som kan brukes til å sveve noen ekstra sekunder i luften, eller til å skyte seg selv noen meter i en gitt retning for å unngå farer som granater eller innkommende Ghosts, men denne må nedkjøles i noen skunder før den kan brukes igjen. I tillegg har man også en evne kalt "Ground Pound", og den er litt av et beist. Dette monsteret av en egenskap aktiveres mens man hopper, og lades opp samtidig som man sikter dit man vil lande. Konsekvensen av dette er en mildt sagt eksplosiv landing, men å lade den opp tar noen øyeblikk, og i mellomtiden er man et fristende mål for hodeskuddsultne fiender.

Sist, men ikke minst, toppen av kransekaka, selve rosinen i pølsa er at alle disse egenskapene er tilgjengelige for alle spillere til alle tider. Nå kan man altså løpe, unngå, klatre og sveve, helt uten å være låst til én av de.

Halo 5: Guardians
Løpende megaslag av død om 3, 2, 1...

Det nye aim-down-sight-systemet (ADS) fungerer smertefritt og presist, og det er like enkelt som alltid å sikte uten ADS for de som likevel foretrekker det, og det å veksle mellom de to er sømløst. For å kompensere for dette har descoping vendt tilbake. Dette betyr at du faller ut av siktet om du blir beskutt, og må derfor sikte inn på nytt. Her gjelder det å holde hodet kaldt!

Kampanjens største styrke er historien. Den er også en av dens svakheter. De mest fantastiske og minneverdige hendelsene i Halo 5: Guardians skjer i filmsnuttene du blir servert mellom oppdragene, noe som er trist. Overgangen fra den glamorøse, dramatiske og intense actionballetten i mellomsekvensene gjør ofte at spillet virker litt grått og kjedelig i sammenligning når man får kontrollen tilbake. Jeg skulle ønske Halo 5 bød på flere av disse hendelsene mens jeg var bak visiret selv.

Når vi først snakker om visirer, mesteparten av spillet oppleves gjennom Spartan Lockes. Mange husker sikkert hvor sinnsykt fett det var da man plutselig fikk spille som Arbiter i Halo 2. Jeg får gåsehud bare av å tenke på det. Arbiters historie hadde dybde og utrolig gjennomført karakterutvikling. Thel 'Vadamee var tidligere en kaptein som ikke klarte å stoppe Master Chiefs ødeleggelse av Halo-ringen i det første Halo. Halo 2 starter med at han straffes kraftig for dette, og for å betale for sin svikt utnevnes han til Arbiter, en soldat ment til å dø i Covenants tjeneste. Arbiter går fra å blindt følge Covenants ideologi, til å oppdage den grusomme sannheten bak Den Store Reisen, før han til slutt allierer seg med Sierra 117 og menneskeheten. Jameson Locke er en stereotypisk "følg ordrene dine"-type soldat, og det er rett og slett kjedelig. Hver gang jeg spilte som ham ble jeg sittende å vente på at jeg skulle få spille som Master Chief igjen, noe som man får muligheten til for få ganger gjennom spillets gang.

Halo 5: Guardians
GJEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEESP.

Kampanjen byr også på noen nye sekvenser hvor man ikke gjør annet enn å spasere rundt i et område mens man prater med karakterene der og samler lydbøker. De fleste du snakker med har kun én replikk de mer enn gjerne gjentar igjen og igjen, for ikke å snakke om at overraskende mange av karakterene er eneggede tvillinger. Disse sekvensene føles som de kunne blitt krydret med mer innhold, spesielt da hver av de regnes som et helt oppdrag. Jeg vil dog anbefale deg å lete til du finner et usannsynlig vennepar på en klippekant, "samtalen" deres er definitivt verdt å få med seg.

Noe av det som plagde meg mest i kampanjen, er hvordan den tvinger på deg co-op. Jeg skjønner godt at 343 prøver å integrere co-op inn i historien, men dette er dårlig gjennomført. Både Master Chief og Spartan Locke har tre lagkamerater ved sin side gjennom hele spillet, og du er aldri alene. Dette gjør at Halo 5 mister muligheten til å gjenskape den intense spenningen fra tidligere spill i serien, siden Guardians ikke kan tilby den nervepirrende situasjonen hvor du er isolert, alene mot oddsen. Til tross for fokuset på co-op er Halo 5 det første spillet i serien som ikke tilbyr split screen, noe som mer eller mindre har vært seriens merkevare siden den startet i 2001.

Halo 5: Guardians
"HVA?! INGEN split screen?? HENDA I VÆRET!!!"

Det hjelper ikke akkurat at den kunstige intelligensen kan erstattes av noen rustne bøtter. Når helsebaren er tom dør man ikke umiddelbart, men kan vekkes til live igjen av sine felles spartanere. Dette har frustrert meg hinsides på høyere vanskelighetsgrader, hvor man kan bli skutt ned litt oftere. Flere ganger lå jeg rett ved siden av to lagkamerater og skrek etter hjelp til krampen tok meg, og de skrek tilbake mens de gikk i sirkler om hverandre. Det samme gjelder kommandoer. Jeg vræler at de skal komme seg i dekning, og de bæljer tilbake "Copy!" og "Roger!" mens de leker boksen går. Det hele minner meg om Left 4 Dead. Et helt fantastisk spill, men om du spilte det alene uten venner...ikke fullt så fantastisk. Dette er selvfølgelig ikke et problem om man spiller med tre venner, men de fleste spiller Halo både alene og sammen med andre, og du vil aldri få den solo-opplevelsen du har fått tidligere i Halo 5: Guardians.

Halo 5: Guardians
Hei, folkens, kanskje dere bør ta en titt bak dere? Off. Rustne bøtter, that's all I'm saying.

La oss kalle en spade for en spade. Halo er flaggskipet til Xbox, og Halo 5: Guardians reflekterer virkelig ikke dette. En kampanje du fullfører på rundt 6 timer, påtvunget co-op, ingen split screen og mer eller mindre den samme spillbarheten og grafikken som tre år gamle Halo 4, med få unntak. Samtidig kan jeg ikke unngå å like det, og jeg kommer nok til å gå bananas på den virtuelle slagmarken på nett i lang tid fremover.

Likte du Halo 4, og er fornøyd med mer av det samme, så kommer du til å digge Halo 5: Guardians. Om du er som meg, og forventet å få bakoversveis av Master Chiefs første intergalaktiske eventyr på Xbox One, forbered deg på å bli skuffet.

Gå til side 2 for å lese om flerspilleren!

Halo 5: Guardians
Halo 5: Guardians
Dette er en annonse: