Gamereactor Close White
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
Gamereactor Norge
anmeldelser
Dark Souls III

Dark Souls III

Bransjens mest nådeløse serie fortsetter, og kvaliteten er bedre enn noen gang! Terje mistet tellingen på hvor mange ganger han hadde dødd etter 20 minutter...


Facebook
TwitterReddit

Denne anmeldelsen er basert på spillet singleplayer-del. Vi kommer tilbake med inntrykk fra online-delen så fort som mulig.

«You died». De to ordene er igjen som svidd fast på innsiden av øyelokkene mine. Hvor mange ganger har jeg sett dem? Jeg har mistet telling. Hvor mange flere ganger må jeg denne beskjeden? Jeg har mistanker om at det ikke blir få. Det var min egen feil. Jeg ble for grådig og gjorde ett slag for mye mot bossen. Derfor fikk jeg ikke tid til å komme meg unna før neste serie med angrep kom, og de velkjente ordene dukket opp atter en gang. «You died». Alle sjelene jeg har samlet opp siden sist ligger nå i en grønn pøl i midten av rommet bossen befinner seg. Jeg visste ikke at beistet var der før jeg ble angrepet. Hadde jeg bare visst det ville jeg heller brukt dem på utstyr eller oppgraderinger, men det er for sent å tenke slik nå. De ligger der, enten jeg vil det eller ikke, og jeg må hente dem før jeg dør igjen. Hvis ikke blir de borte for alltid og en halvtime med monsterdreping vil ha vært forgjeves. Heldigvis fant jeg en dør som viste seg å være en snarvei til bålet mitt. Det betyr at jeg slipper å ta samme rute igjen, og en halvtime med intens kamp blir redusert til fem minutter med lite motstand.



Jeg går tilbake til bossarenaen, gjør mine forberedelser og går gjennom tåkeporten. Der står han i all sin ufyselige prakt. Jeg ser den grønne flekken med sjelene mine og begynner å løpe. Halvveis til målet mitt kommer motstanderen min for nærme og slår ut mot meg. Jeg hopper fremover og unngår slaget hans, såvidt. Jeg snur meg mot han, reiser skjoldet og tar det neste slaget. Jeg går baklengs og ruller unna alle angrepene før jeg til slutt står ved den grønne flekken. «Souls retrieved». Ah, deilig. Nå gjenstår det bare å viste denne dusten hvor skapet skal stå. Skjold, rull, slag, rull, skjold, tilbake. Skape avstand mellom meg og motstanderen så jeg kan gjenvinne kreftene mens jeg analyserer bevegelsene hans. Inn igjen, ikke bli for grådig. Tre slag, reise skjoldet, trekk tilbake. Gjenta. Dette går jo mye bedre. Halvparten av livet hans er borte. Men hva er dette? Han blir mer aggressiv og får nye angrepsformer? Søren klype! «You died».

Dark Souls IIIDark Souls III



Etter to lignende forsøk klarer jeg endelig bossen og jeg mister heller ikke sjelene. Deretter går turen rett tilbake til basen for å levle opp og oppgradere utstyret mitt. Jeg tar også en runde rundt i basen og slår av en prat med alle kompanjonger og allierte som over tid har samlet seg der. Noen har noe interessant å si, andre gir meg ting og noen bare gjentar det samme som sist gang. Nok en dag i Lothric, nok en mektig fiende borte. Jeg er ett skritt nærmere målet mitt, men samtidig føles det håpløst. Jeg er bare én mann, og de er så mange! Hvor mange tusen flere fiender må jeg drepe før jeg er ferdig? Helt sikkert mange, så det er bare å spenne på rustningen og slipe sverdet. Det er nok å gjøre før jeg kan hvile. Ut igjen og ta fatt på veien videre.



Dette er et utdrag fra min gjennomspilling av Dark Souls III. Det er samtidig en oppsummering av alle Souls-spillene og fjorårets Bloodborne. Utvikler From Software har funnet en formel som fungerer, og de trenger egentlig ikke å gjøre så mye nytt for å tilfredsstille oss spillmasochister. Likevel gjør de faktisk endel nytt i dette spillet. Eller rettere sagt, de mikser sammen det beste fra alle spillene og tilsetter en skvett med nyheter samtidig. Og det funker som bare det! Det beste fra Dark Souls og Dark Souls II, samt en god dose Bloodborne er å finne her. Menysystemet er fortsatt rotete, men noe bedre enn tidligere, kampene har blitt raskere og mer intense enn før, og er tydelig inspirert av Bloodborne.

Dark Souls IIIDark Souls III



Hvordan verden er bygd opp er også som snytt ut av nesa på Bloodborne, uten at dette gjør noe. Hvorfor straffe noen for å gjøre noe veldig bra to ganger? Basen din og det omkringliggende området er ikke mulig å nå fra andre steder i verden. Du må teleportere dit via bålene som finnes rundt omkring. Resten av verden er derimot et langt nettverk av delvis lineære ganger med flere større, åpne områder. Disse åpne områdene er alltid en form for veikryss, med ruter som leder til flere forskjellige steder. From Software har tidligere vist at de kan brettdesign. Områdene kan være ganske små sett fra utsiden, men man ender likevel opp med å rote rundt i flere timer. Opp, ned, inn og ut. De lar ikke en kvadratmeter gå til spille. Du kan selv tenke deg hva som skjer når områdene ser gigantiske ut. Da er de virkelig det.



Visuelt sett er spillet veldig pent. Det kjører på samme motor som Bloodborne, så Dark Souls-grafikken har endelig fått en meget etterlengtet overhaling. Ikke misforstå dette. Dark Souls har alltid vært vakre spill, men det har gått mer på design, ikke teksturer o.l. I Dark Souls III har du derimot begge deler. Det er rett og slett smellvakkert, enten du retter blikket mot store fjell, hav, skoger eller slott i det fjerne. Du er midt i en gigantisk verden med utsikt som tar pusten fra deg. Lyseffektene er upåklagelige, mens animasjonene er flytende og realistiske. Fysikken er mer også mer virkelighetstro enn tidligere, og det er derfor enklere å lese motstanderne dine. Du kan lettere se hvor slaget kommer fra basert på fiendens bevegelser i forkant. Dette øker spillets kvalitet i mine øyne. I min tilleggsanmeldelse av Bloodborne nevnte jeg at man lærer spillet å kjenne ved å ta tiden til bruk, og at som regel må dø en gang eller to for å se mønsteret. I Dark Souls III er det lettere enn før å lære hvordan man bør spille, samtidig som man unngår å dø absolutt hele tiden. Dette betyr imidlertid ikke at spillet er noe enklere enn forgjengerne. Tvert imot, er dette det vanskeligste From Software -pillet jeg har testet, men om man bruker hodet og kjemper analytisk blir man belønnet for det ved på en annen måte enn før.

Dark Souls IIIDark Souls III
Dark Souls IIIDark Souls III



Det økte fokuset på fart i kamper sørger også for at såkalt «shield turtling» ikke nødvendigvis er like lett som før. Samtidig går ofte flere fiender til angrep samtidig her, sammenliknet med tidligere. Har du god tid og mye stamina er det likevel ikke noe i veien for å fortsette med skilpadde-taktikken. From Software legger ingen begrensinger på deg, og åpner heller for enda flere spillestiler enn tidligere. Den kuleste nyheten her kalles Weapon Art og det er fantastisk. Ved å trykke på trekant kan jeg holde sverdet mitt med begge hender og da fungerer L2-knappen min som et superangrep. Alle våpen har sin egen variant, og noen kulere enn andre. Dette betyr at du har lette angrep, tunge angrep og supertunge angrep. Det ene tregere enn det andre, men selvsagt også med betydelig med kraft. Om du er av typen som bruker skjold sammen med en tung øks, er det dog veldig risikabelt å bruke superangrep. De blir ekstremt trege, men om du får inn et vellykket slag er det vel verdt risken. Bare ikke bli kjepphøy. Da får du straff.



Historien blir fortalt som i de andre spillene i serien. En liten filmsnutt på starten forklarer grunnpremisset i plottet, mens resten er opp til deg å snappe opp fra tekster, samtaler og ved å bruke de små grå. Historien ligger i detaljene. Følger men ikke med, får man den heller ikke med seg. Det er også veldig mange hint og tilknytninger til de forrige spillene i serien, men som med alt annet ligger også dette skjult detaljene. Etter min mening er historien mesterlig fortalt, på en annerledes måte enn vi er vant til. Jeg skulle ønske flere spill fortalte historiene sine på denne måten. Dark Souls III er et spill som får deg til å tenke, uansett hva det gjelder. Våpen og rustningsvalg, historie, kamp, oppgraderinger. Om man bare peiser på kommer man ikke langt. Vær alltid forberedt på å ta ett skritt tilbake, se an situasjonen og gå inn igjen. Det er bedre med én tanke for mye enn en for lite.

Dark Souls IIIDark Souls IIIDark Souls III



Gameplay er ikke desto mindre Dark Souls viktigste punkt, selv om historien engasjerer. Uten bra gameplay og kontroller kommer man ikke langt, da alt må være presist til enhver tid. Heldigvis skuffer ikke From Software denne gangen heller. Kontrollene og kampsystemet sitter stort sett akkurat som de skal. Det skjedde noen få ganger at jeg ble drept av en pussig kameravinkel eller rare bugs, men 99 prosent av tiden gikk alt på skinner. Noe jeg derimot ikke er så stor fan av er mengden med bugs og mulighetene for såkalt «cheesing» rundt omkring. Det skjedde opptil flere ganger at fiender kom løpende mot meg og løp videre inn i en husvegg da jeg hoppet til siden. Og da snakker jeg ikke om at de løp og ødela husveggen. Jeg snakker om at de ble sittende fast i veggen og ikke kom seg løs. Jeg falt også noen ganger tvers gjennom bakken og fortsatte i fritt fall til jeg restartet spillet. Ikke noe stort problem, men like full utilgivelig og irriterende.
Med cheesing mener jeg at man kan beseire en fiende uten å være i fare selv. Noen ganger kan man på en måte lure spillet, og dette trekker meg litt ut av opplevelsen. Ett eksempel finner man forholdsvis tidlig i spillet, når en stor demon vandrer rundt i en landsby. I stedet for å hoppe ned fra taket sto jeg der og skjøt mot han med bua mi. Han kom mot meg og ble stående et lite stykke unna fordi han ikke kunne komme seg videre. Her er det meningen at man skal sloss mot en vanskelig fiende, men i stedet brukte jeg 45 piler på å beseire han uten å være i noen form for fare. Belønningen føltes ikke like god da.



Alt i alt er Dark Souls III et fantastisk spill, på tross av noen små ankepunkter som dette. Jeg koste meg hele veien gjennom, og skal fortsette å kose meg i mange timer til. Det er stort, utfordrende, kreativt og lekent. Det har vakker grafikk, fantastisk lydbilde og musikk, samt herlig design som kan holde på oppmerksomheten i ltimevis. Rett før man mister motet og legger fra seg kontrollen oppdager man noe nytt som gir deg krefter til å holde på i fem timer til. Hver gang man klarer noe man satt fast på, det være seg en boss eller et vrient område, får man en mestringsfølelse ut av denne verden. Man føler seg som en konge, frem til neste gang man dør. Så gjentar alt seg igjen. Det føles velkjent, men på en utrolig god måte. Det er ikke et spill for alle, men jeg anbefaler likevel alle å prøve det. Dette blir en stor utfordrer til årets spill-tittelen for min del. Det hersker det ingen tvil om.



PS: Jeg har ikke fått mulighet til å teste spillets onlinedel grundig nok til å vurdere denne. Jeg kommer derfor tilbake med online-inntrykk i en senere artikkel.

09 Gamereactor Norge
9 / 10
+
Strøkent gameplay, grafikk, mestringsfølelse, design og historieformidling.

-
En del bugs. "Cheesing"-muligheter.

overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene