Gamereactor Close White
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
Gamereactor Norge
anmeldelser
Sherlock Holmes: The Devil's Daughter

Sherlock Holmes: The Devil's Daughter

Sofia tok frem notatblokk og forstørrelsesglass, og la ut på eventyr med verdens mest kjente detektiv. Fortellingen var verdt å utforske, men det føltes likevel som om blokka manglet et par sider...

Facebook
TwitterReddit

«Jon Hamm?» Det var min første tanke idet jeg startet Sherlock Holmes: The Devil's Daughter. For ja, Sherlock Holmes kunne like godt vært Jon Hamm, hvis han var britisk og løp fra bevæpnede menn i en skog. Men, jeg skal ikke la dette være en faktor for hva jeg syns om spillet totalt sett, for Sherlock Holmes: The Devil's Daughter er generelt sett en fornøyelig hyllest til verdens mest kjente detektiv - Jon Hamm eller ei.

Bakgrunnshistorien er vi vel alle godt kjent med, så den lar vi være. Det samme gjelder for så vidt for plottet også, men av helt andre grunner. For det er fortellingen og kriminalsakene du skal løse som er de største styrkene til The Devil's Daughter, og jeg vil jo ikke spolere noe for deg.

Vi får flere typer oppdrag med ulikt intensitetsnivå, som skiller seg dramatisk fra hverandre. Det går fra å lete etter en forsvunnet far til å utforske et mord som tilsynelatende ble gjort av en statue. Dette er bare noen eksempler på hva ukrainske Frogwares har kastet i fanget vårt denne gangen, og etter ni spill om mesterdetektiven har de fått ganske godt grep på hvordan man skal fortelle historien hans. Mer bestemt, de har lært hvordan spilleren selv skal fortelle historien.

Som spiller har man nemlig virkelig mye kontroll på hva som skjer og hvordan. Mysteriene må løses på flere måter. Å tolke gamle Maya-bokstaver, bryte opp låser, balansere på hustak og bruke din «overnaturlige» Sherlock-evner til å se for deg hvordan forbrytelser kunne ha skjedd, er derfor bare noen av metodene du bruker gjennom spillet. Du spiller også som flere figurer, og på ett tidspunkt er du faktisk en hund. Det er litt rart, men det fungerer, og i den forstand er det mye variasjon i hva du gjør og hvordan.

Sherlock Holmes: The Devil's DaughterSherlock Holmes: The Devil's Daughter
Sherlock Holmes: The Devil's DaughterSherlock Holmes: The Devil's DaughterSherlock Holmes: The Devil's Daughter

Og for det meste fungerer variasjonen, selv om det til tider er litt kjedelig å trykke febrilsk på x-knappen for å dytte unna et bord, eller å dukke under greiner mens du løper gjennom skogen, noe som for øvrig ikke alltid fungerer skikkelig. Det er flere steder hvor det du må gjøre virker tungvint og uengasjerende, og steder hvor ingenting gir mening. Alt er ikke alltid forklart, og selv om det er fint med litt utfordring, spesielt i et slikt type spill, hadde det noen ganger vært fint med en liten forklaring på hva man egentlig skal gjøre. I hvert fall når det ikke er åpenbart.

For alt du gjør betyr noe, og gjennom spillet tar man i bruk ledetrådene man har samlet og lager såkalte «deductions». Med andre ord, man legger dem sammen og velger hvordan man skal tolke dem. I menyen har man også en notatbok, observasjoner av de man har møtt, spor man har plukket opp på veien og en «guide» som viser deg hva du skal gjøre videre. Denne guiden er riktig nok veldig vag, så du må regne med å bruke de små grå litt.

Men selv om spillet har en fin historie, fine variasjoner i hvordan du løser mysterier og en fin spillerfrihet, er det mange svakheter her også. Overraskende nok ser mellomsekvensene verre ut enn selve spillsekvensene, og stive ansiktsanimasjoner blandet med til tider cheesy stemmeskuespill holder ikke mål. Det var spesielt én sekvens jeg husker hvor man besøker en dødssyk mann på sykehus, hvor vedkommende plutselig begynner å vifte med armene og rope om hjelp på en utrolig komisk måte. Dette ødela naturligvis den seriøse tonen scenen egentlig skulle ha.

Det er viktig å innse at dette er ikke et AAA-spill, og det er heller ikke Assassin's Creed, selv om spillene ser veldig like ut. Poenget er at du ikke bør forvente at dette skal se like bra ut som resten av årets store utgivelser. Selv om man tar dette med i betraktningen, og selv om gatene i London til tider ser fantastiske ut, er det likevel ikke bra nok - spesielt når det å utforske byen egentlig ikke har noe å si for resten av spillet, og at banking på dører der man blir besvart av en frekk kommentar eller to fort blir gammelt. Det holder ikke mål når man ser på spill som er et par år gamle og innser at mange av dem ser bedre ut enn dette.

Sherlock Holmes: The Devil's DaughterSherlock Holmes: The Devil's DaughterSherlock Holmes: The Devil's DaughterSherlock Holmes: The Devil's Daughter

Det største minuset ved spillet er likevel lastetidene, for de er ikke bare lange, men også mange. På ett tidspunkt tok jeg tiden - 50 sekunders lastetid for at Sherlock skulle reise fra et åsted til kontoret sitt, hvor jeg brukte halvannet på å finne ut hvor jeg skulle videre på kartet (som kun er å finne på kontorveggen hans). Deretter måtte jeg selvsagt transportere meg selv til det nye stedet, noe som igjen tok 50 sekunder. Til tider føltes det som om jeg ventet mer enn jeg faktisk spilte, og dette ødela mye av flyten i spillet.

Men for all del - om du er fan av Sherlock og krimspill (eller Jon Hamm for den saks skyld), vil du nyte dette spillet. Det vil tross alt gi deg plenty av timer til å utforske gamle London og klø deg i hodet over byens mysterier.

Sherlock Holmes: The Devil's DaughterSherlock Holmes: The Devil's Daughter

Sherlock Holmes: The Devil's Daughter er et klassisk «elsk/hat»-spill. Noen, spesielt fansen, vil finne det fornøyelig, mens andre, inkludert meg, vil føle seg skuffet over de store ulempene. Da tenker jeg spesielt på lastetidene, dårlig stemmeskuespill, brudd i flyt og tunge kontroller. Det er også umulig å ikke skulle sammenligne dette med både forgjengere og andre spill i samme sjanger, og i den forstand holder ikke The Devil's Daughter helt mål. Heldigvis er det virkelig ingenting negativt å si på selve historien, så hvis du vil tilbringe et par timer med å løse spennende og interessante mysterier er dette spillet for deg.

Og om du ikke liker Jon Hamm så ikke fortvil. Du kan faktisk skifte på frisyren, ansiktshåret og klærne dine. Personlig gjorde jeg min Sherlock om til et medlem av The Village People.

Sherlock Holmes: The Devil's DaughterSherlock Holmes: The Devil's DaughterSherlock Holmes: The Devil's DaughterSherlock Holmes: The Devil's Daughter
06 Gamereactor Norge
6 / 10
+
Spennende og interessant historie, med varierte saker å løse og mye frihet til spilleren. Man blir utfordret og må tenke gjennom hele spillet. Deler av London ser fantastiske ut.
-
Forferdelig lange lastetider og til tider tunge spillmekanikker ødelegger flyten. Oppdrag der man blir stående fast uten å se veien videre. Stive ansikter og dårlig stemmeskuespill. Ikke alltid like engasjerende måter å løse mysterier på.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene