Song of the Deep

De beste øyeblikkene i Song of the Deep er de rolige. Når du flyter uanstrengt med strømmen, med sjøgress overalt rundt deg og store hvaler som dovent svømmer i bakgrunnen. Dessverre er det langt mellom disse øyeblikkene ettersom Insomniac Games insisterer på å fylle det nye spillet sitt med lite tilfredsstillende kamper og tidvis frustrerende gåter.

En del av meg ville ha foretrukket at Song of the Deep var en barnebok eller en tegneserie. Alle ingrediensene er nemlig her: En lekker visuelle stil, en simpel, men likevel effektiv historie og et besluttsomt barn i hovedrollen. Mellomsekvensene er dessuten allerede laget som noe hentet rett ut av en barnebok, med fargerike bilder som legger tonen for resten av eventyret. Så misforstå meg for all del ikke. Dette har vært en flott opplevelse totalt sett. Historien fungerer også bra, ettersom hovedpersonen Merrys simple motivasjon bokstavelig talt trekker deg dypere ned under havets overflate.

Det har seg nemlig slik at Marryns far aldri kom tilbake etter en tur på havet. Derfor bestemte hun seg for å bygge en ubåt og dra ut for å lete etter ham. Målet er altså å fine pappa, koste hva det koste vil, samtidig som man hjelper venner man møter på reisen. Det fungerer bra helt frem til avslutningen, som ikke makter å avvikle fortellingen på en tilfredsstillende måte. Samtidig handler som kjent et godt eventyr om reisen, og ikke målet.

Å kontrollere ubåten din er intuitivt og enkelt. I ekte Metroidvana-stil får du dessuten stadig tilgang på nye oppgraderinger og utstyr, som kan åpne opp passasjer i 2D-miljøene som tidligere var blokkerte. Hver gang man får tak i en ny oppgradering får man derfor et genuint ønske om å reise bakover for å utforske gamle områder i et nytt lys. Ofte finnes det skjulte skatter som du nå rekker frem til, og av og til er farting bakover nødvendig for å komme deg videre i historien. Dessverre er imidlertid fast travel-systemet nokså underutviklet, og det er bare noen få steder du kan reise til uten å svømme hele veien selv.

Utover oppgraderingene du finner kan du også bruke penger på å forbedre evnene du allerede har. Det er snakk om nokså små, nesten ubetydelige oppgraderinger, men i de rette situasjonene kan de spille en rolle. Selv fokuserte jeg på å forbedre gripehaken, slik at den kunne brukes i kamper såvel som til gåteløsning. På denne måten var kampene over raskere, for det har seg dessverre slik at kampene ikke er dette spillets sterkeste side. Gjennom hele Song of the Deep slåss man mot de samme fiendene med de samme angrepsmønstrene, og derfor blir det hele raskt monotont og kjedelig. Faktisk tok jeg meg selv i å sukke dypt mot slutten av spillet, hver gang jeg havnet i et låst område der jeg åpenbart måtte nedkjempe et visst antall fiender før jeg fikk reise videre. Jeg opplevde det som en unødvendig og påklistret måte å forlenge spillet på. Song of the Deep varer allerede i omlag ni timer, og det er uten noe særlig jakt etter de skjulte skattene på havets bunn.

Heldigvis kommer ikke all motstand fra fiendene, ettersom det også finnes gåter som skal løses. Denne aktiviteten tar opp rundt halvparten av spillet, og noen av dem blir herlig komplekse. De går ofte ut på å manipulere lys i riktige retninger, og stort sett holder gåtene et høyt nivå. De få gangene de ikke treffer helt blir de imidlertid nokså frustrerende å ha med å gjøre. Se for eksempel for deg at du har skjønt hvordan løsningen skal være, men på grunn av svakheter i styringen, eller konstant mas fra fiender, feiler du gang på gang.

Skulle du komme til skade for å dø slipper du imidlertid å gjøre så fryktelig mye om igjen. Som regel starter du på nytt et kort stykke bakover, ettersom spillet er raust med checkpointene. Dette gjør det i hvert fall mindre frustrerende å dø i kampene, selv om oppgjørene i seg selv ikke er så inspirerte. Legger man til et lydbilde som gir deg ro i sinnet, vakker grafikk og jevnt over gode gåter, så har man en totalpakke som holder på oppmerksomheten fra start til slutt.

Det finnes ett punkt omtrent halvveis i spillet, der Merryn våkner opp i grønne, frodige omgivelser fulle av fisk som svømmer omkring. Området er vakkert, musikken er nydelig og man får svømme uanstrengt gjennom vannet. Dette er høydepunktet i et spill som lider av en liten identitetskrise. Det funker veldig bra når man får utforske havbunnen i ro og mak, uten at fiender konstant kastes mot deg. Når man har et såpass enkelt kampsystem, og såpass lite varierte fiender, hadde det vært mye bedre å øke mengden rolige partier som dette, og heller droppe noen av kampene. Da hadde Song of the Deep blitt en enda vakrere opplevelse dypt under havoverflaten.