Grow Up

Alle spill trenger ikke grafikk som får deg til å undres om du ser noe dataskapt eller ekte film. Alle spill trenger heller ikke en komplisert historie som tar hundrevis av timer å jobbe seg gjennom. Ikke misforstå, disse elementene kan fint utgjøre stammen til fantastiske opplevelser, men Grow Up klarer seg helt fint uten dem.

Til forskjell fra i forløperen er den vesle roboten B.U.D. (Botanical Utility Droid) helt alene her. I begynnelsen av spillet overlever du en meteorstorm, men romskipet ditt styrter og den innbygde datamaskinen (M.O.M.) blir ødelagt. Strandet på en fremmed planet har tiden kommet for at B.U.D. blir voksen og redder dagen. Heldigvis får han imidlertid raskt selskap av vennen sin, Pod, og sammen går de løs på å samle inn vrakrestene til romskipet slik at de kan reparere det og vende hjem igjen.

Selv om dette kan virke som en mer dyster og alvorlig setting enn den vi opplevde i forgjengeren, preger den fargerike, barnlige gleden vi husker fra originalen også dette spillet. Planeten du har havnet på er som en stor, åpen lekeplass, som dessuten vokser seg større og større etterhvert som B.U.D. skaffer seg nye evner. Du kan også ta det helt med ro, ettersom det ikke finnes noen fiender som er ute etter å ta deg. Skulle du dø er det alltid din egen feil, og normalt et resultat av et ublidt møte med bakken etter et fall fra store høyder. Mangelen på fiender, kombinert med grafikken og B.U.D.s nokså primitive bevegelser gir Grow Up et rolig og fredelig preg.

Oppgaven er altså å samle sammen delene som pleiede å utgjøre romskipet ditt. De ligger strødd utover planeten, og utrolig nok befinner alle seg på flytende landmasser som svever oppe i lufta. Her skal det klatres, tenkte jeg, med et håp om at høydeskrekken min ikke skulle slå ut gjennom en TV-skjerm.

I starten av spillet var jeg også bekymret for variasjonen i Grow Up. Klatreturene oppover både planter og fjell var langsomme og tidkrevende, og de svært enkle oppgavene man skulle takle bar vitne om et spill som fort kunne bli ensformig og kjedelig. Heldigvis var det ikke sånn det ble. Litt som i det mesterlige Journey må man først venne seg til og akseptere spillets premiss før man finner flyten. Hvis man kommer rett fra et actionspill må man gire ned og senke farten før man kan nyte spillingen. Og da jeg først gjorde dette, da jeg fant roen, begynte ting å falle på plass. Jeg innså at de enkle oppgavene passet til spillets stemning, og når det gjelder de langsomme klatreturene skulle det ikke gå lang tid før B.U.D. fikk hjelpemidler som satte fart i sakene. Med jetpack kommer du deg rask opp i lufta, og fallskjermen gjør det enklere å kontrollere den klønete roboten på vei nedover.

I sin enkelthet klarer Grow Up noe nokså sjeldent. Det tilbyr en opplevelse som gir seg i kast med hele følelsesregisteret. Når du langsomt og usikkert klatrer frem mot en liten, flyvende øy, og endelig når toppen i flere kilometers høyde er hvert steg skjebnesvangert. Planeten under deg virker plutselig veldig liten, men én feil er alt som skal til før du er plutselig er i fritt fall mot å finne ut hvor stor og hard den faktisk er. Det er imidlertid ingen krise å falle. Selv hvis du ikke klarer å gripe tak i noe på vei ned kan du som regel bruke en av transporter-maskinene til å teleportere deg brorparten av veien opp igjen.

Likevel tok jeg meg i å sitte på kanten av stolen, med tungen stikkende ut av munnen, mens jeg gjorde alt for å unngå å ramle ut i avgrunnen. Hver gang jeg nådde en ny øy trakk jeg et sukk av lettelse, før jeg snudde meg rundt og tok en titt på den majestetiske utsikten. Turen ned er dessuten den rake motsetning av turen opp, og på vei tilbake står tiden nesten stille mens man blir oppslukte av universet man er en del av.

Selv om du har en helt planet å boltre deg på er ikke Grow Up spesielt langt. Man kan gjennomføre alt sammen på noen få timer, og før jeg omtrent visste ordet av det hadde jeg samlet inn nesten alle vrakdelene. Jeg var imidlertid ikke klar for å reise ennå. Jeg ville ha mer tid på den søte, lille planeten. Derfor sørget jeg for å se alt som kunne sees, og gjøre alt som kunne gjøres, før jeg hoppet inn i det reparerte romskipet og tok av ut mot det store intet.

Som du skjønner falt jeg for Grow Up, men tiden sammen med B.U.D. hadde fortsatt sine negative sider. Selv med jetpack på ryggen måtte jeg gjennom noen i overkant lange klatreturer, og kameravinklene var ikke alltid på min side. Oversiktskartet er også til tider unødvendig vanskelig å navigere seg rundt i, og dette er på ingen måte et spill for de som liker skyting eller action. Samtidig var aldri disse mindre negative punktene i nærheten av å ødelegge for totalinntrykket. De var simpelthen små irritasjonsmomenter og ikke noe mer.

Grow Up følger i sin forgjengers fotspor. Som originalen har spillet en helt egen personlighet, som det er en fornøyelse å bli kjent med. Grow Up er hverken langt, dypt, alvorlig, actionfylt eller spesielt krevende, men tilbyr noe helt for seg selv. Grow Up ga meg en ro veldig få andre spill har klart å fiske frem, samtidig som det skinner med humor og barnlig sjarm. Hvis du trenger en pause i en hektisk spillhverdag er dette midt i blinken.