Helt siden Super Mario Bros. fikk verdensherredømme, har det å manøvrere seg fra plattform til plattform vært en av de mest gjenkjennelige oppleggene i spillhistorien. Det er en sentral mekanikk som har fanget spillernes interesse i flere tiår, og den ser ikke ut til å gå ut på dato med det første. Spill er imidlertid et kreativt medium i en kreativ bransje, og derfor er ikke plattform bare en sjanger. Det er også noe utviklere har brukt som et utgangspunkt for å skape nye ideer og mekanikker. Du kan eksempelvis manipulere tiden i Braid, snu hele 2D-verdenen i Fez, samt bruke figuren din som en strikk i Duck Tales. Vanlig plattformhopping er ikke lenger nok, og man er nærmest nødt til å finne opp hjulet på nytt for fenge spillerne.
Det nyeste forsøket på dette er Sumo Digital. I Snake Pass er du nemlig en slange, og det representerer naturligvis en unik utfordring når du skal forsere miljøene. Slanger skal sno seg rundt og henge fast i omgivelsene for å kunne bevege seg opp og ned, frem og tilbake. Sumo Digital mente at dette ville være en frisk pust i forhold til de mer tradisjonelle måtene å forsere miljøene, men i stedet har de fått de enkleste utfordringene til å virke trege, uinteressante og bakstreverske - til tross for at det sikkert hørtes bra ut i teorien.
Mange vil nok se på Snake Pass og tenke at dette er enkel plattforming blandet med en god dose humor, slik man finner i eksempelvis Octodad: Deadliest Catch eller Manuel Samuel. Det er feil. Det er verken morsomt eller selvbevisst på samme måte, det er bare et plattformspill hvor du spiller som en slange. Begge de nevnte eksemplene baserer seg på uforutsigbarhet, der spillet forventer at du samler gjengen foran skjermen for å le av hvordan selv de enkleste av dagligdagse gjøremål blir komplisert ettersom du er en blekksprut i dress. Spillet er med andre ord bevisst på sine "feil", og bruker dem aktivt til å skape humor. Snake Pass er, til tross for sitt søte Banjo-Kazooie-inspirerte utseende, et seriøst spill hvor du skal legge strategier og planlegge. Det er ikke ment som noe spøkefullt, og nettopp derfor er det ikke spesielt underholdende.
Spillet er delt opp i brett, og på hvert av disse skal du finne en rekke objekter før du kan gå videre. Videre har du samleobjekter som setter slangingen din på prøve, og her må du virkelig kjenne slangens fysikk for å lykkes. Det er dog ikke mer komplisert enn å sno seg rundt ulike bambus- eller steinkonstruksjoner for å komme til dem. Senere i spillet får du introdusert nye mekanikker, som en fuglevenn som kan bære deg over til andre plattformer, men hovedsakelig skal du bare forsere strukturelle hindringer.
En såpass enkel tilnærming behøver ikke å være et minus eller en mangel på kvalitet. Se bare på Super Meat Boy, det briljerer med stram, visuelt distinkt og mekanisk robust plattformhopping. Snake Pass byr ikke på noen av disse kvalitetene. Det hele foregår for langsomt til å være underholdende, selv om man tar høyde for at man må tenke seg om før man går videre. Du er nødt til å sørge for at slangen er ankret fast før du beveger deg oppover, men ettersom kroppen dens ofte ikke reagerer slik du forventer, blir det aldri en interessant mekanikk.
For å slange deg rundt på brettet, er må du holde på en knapp mens du beveger analogspaken fra side til side. Dette blir litt som å kjøre rundt i en bil du selv har restaurert, for det dukker opp uforutsette stopp hele tiden. Ideen om at slangens unike fysikk endrer den etablerte oppskriften er én ting, men endringen rettferdiggjør aldri seg selv eller forklarer spilleren hva den skal tilby.
I dagens marked har har grafikkmotorer som Unity eller Unreal Engine 4 (som Snake Pass er laget i) blitt enklere å investere i, og vi ser stadig flere plattformspill med en spesiell gimmick eller noe unikt. Dette gjør at det er et større press for å lage noe visuelt forfriskende, men Snake Pass har ikke en like tydelig personlighet som mange av sine konkurrenter. Den fargerike 3D-verdenen er tydeligvis inspirert av Rare og deres Banjo-Kazooie, men selv om det på ingen måte er stygt å se på føles det aldri unikt eller spesielt. Selve brettene er kun små verdener med et generisk 2D-bilde surret rundt dem.
Det finnes en grad av underholdning å finne dypt inne i Snake Pass, selv om den kan være vanskelig å finne i starten. Stort sett handler det om å tenke ut en plan, og følge en rute ved å holde seg fast til ulike byggverk. Dette fører til noen underholdende øyeblikk, men disse er bare glimt i et ellers stort og åpent tomrom. Det kan by på litt latter og noen smil å slange seg rundt, men det meste av tiden står frustrasjon, kjedsomhet og manglende særpreg i sentrum.