Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Splatoon 2

Splatoon 2

I en relativt tørr spillmåned slipper Nintendo en etterlengtet fargeklatt. Vi har pøst på med maling for å anmelde Splatoon 2...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Når Nintendo først kommer med et nytt konsept, gjør de det som regel på ekte Nintendo-vis: Lager en helt egen og småsær greie som skiller seg ut fra mengden. Sånn kunne man i det minste oppleve Wii U-spillet Splatoon, 2015-tittelen som var det første nye Nintendo-konseptet siden Wii Sports i 2006. Mange ble litt småsjokkerte over at familieselskapet Nintendo skulle gi ut et tredjepersons skytespill, men Splatoon er slettes ikke et vanlig skytespill. I Splatoon er ikke hovedmålet ditt å skyte flest mulig motstandere, men å dekke mest mulig av spillebrettet med ...maling! For å gjøre dette inntar du rollen som en inkling, en slags krysning mellom en akkar og en skikkelig hipp og kul skater-kid snytt rett ut av MTV-videoer fra 90-tallet. Splatoon er som om Nintendo tok et skytespill, blandet det med en porsjon av kultklassikeren The World Ends With You, krydret det med en dose Nintendo-galskap og til slutt pøste på med litervis av maling.

Splatoon ble en uventet suksess som solgte nesten fem millioner eksemplarer på verdensbasis, og det til Wii U, en konsoll som aldri solgte over 15 millioner. Med salgssuksessen Switch har Nintendo muligheten til å nå ut til et enda større publikum med Splatoon 2, og det ligger mye til rette for at oppfølgeren kan gjøre det minst like godt som forgjengeren.

Splatoon 2
Velkommen til Inkopolis Square, hoved-hubben i Splatoon 2.

Konseptet i Splatoon 2 er mer eller mindre identisk med forgjengeren, og ved første øyekast man kan spørre seg selv hva som egentlig er annerledes med oppfølgeren. Konseptet er det samme, stilen og looken er relativt lik, og våpnene man har til rådighet virker også like. Man må derfor gå litt mer i dybden for å finne hva som er nytt med Splatoon 2.

Dette er en annonse:

Gradvis vil man likevel oppdage forskjellene. Forskjellen i grafikken er kanskje ikke like bemerkelsesverdig som det man gjerne ser mellom forskjellige utgivelser av Mario Kart, men stiller man de to Splatoon-spillene side om side vil man fort se at Splatoon 2 har fått seg en visuell oppjustering. Ting flyter bedre, med unntak av når man vandrer i Inkopolis Square, hvor antallet bilder per sekund synker merkbart. Kantene i spillet er skarpere, og lys- og gjenskinnseffektene er merkbart bedre. Når man spiller over nett, som jo er det man som regel gjør i Splatoon-spillene, flyter alt som på skinner uten merkbare fall i billedhastighet eller kvalitet.

Ved online-spilling er hovedtrekkene de samme som i forgjengeren, men med noen endringer i detaljene. I Turf War skal man male mest mulig av spillkartet i lagets farge, i Rainmaker spiller man i praksis en Capture the Flag-modus, i Splat Zone skal man kapre baser, og i Tower Control skal man slik navnet indikerer kontrollere et tårn. I tillegg til disse har man en ny modus som kalles Salmon Run, som skiller seg merkbart ut fra resten. Mens man i de øvrige modi konkurrerer med et annet lag av spillere, må opptil fire spillere spille sammen i Salmon Run mot horde etter horde av datastyrte laks(!), overvinne bossene og ta med seg gullrogn tilbake til en oppsamlingskurv. Det høres ut som en enkel variant av tårnforsvar-konseptet blandet med zombie-modus, men det hele blir faktisk veldig utfordrende til tider. Og med større utfordring øker også underholdningsverdien.

Splatoon 2
Salmon Run plasserer fire spillere opp mot en horde av zombie-laks, og er overraskende moro. Dessuten er draktene veldig forseggjort.

Og underholdningsverdien er det ikke noe å si på. Splatoon-konseptet er fortsatt kjempegøy, og fortsatt føler jeg at det er ingenting som ligner helt på denne fargeklatten. Jo mer man spiller, jo mer øker mestringsfølelsen og kontrollen på hva man gjør. Man utvikler sakte men sikkert strategier for hver bane, hva slags våpen man har best kontroll på, og hvordan man bør kontre motspillere med spesifikke typer våpen. Å bli splattet av en motspiller er fortsatt fryktelig ergerlig, men lite slår følelsen av å splatte samme motspiller tilbake senere. Dessuten øker underholdningsverdien i Splatoon 2 betraktelig av at man nå kan sitte med langt mer kontroll i nevene, ikke minst hvis man eier en Pro Controller til Switch. Wii U GamePad fungerte greit til sitt bruk, men at Splatoon ikke var tilrettelagt for Pro Controller var spillets største minus.

Dette er en annonse:

Spiller man online finner man ikke de største nyhetene når det gjelder antall tilgjengelige modi, men snarere i form av nye kart og nye våpenkonfigurasjoner. Noen baner gjør comeback fra forgjengeren, som Moray Towers og Port Mackerel, men i hovedsak snakker vi om nye, balanserte og kule baner. For spillere som er godt kjent med det første spillet må man imidlertid ikke bare lære seg nye baner å kjenne, men også våpenkonfigurasjonene. De aller fleste våpnene gjør et comeback, og her må det innrømmes at det er skuffende få nye våpen tilgjengelig i Splatoon 2. Det Nintendo derimot har gjort er å endre hvilke undervåpen og spesialangrep som er knyttet til hvert våpen. Eksempelvis kan man fortsatt velge malingsrullen som hovedvåpen, mens rullens undervåpen er nå byttet fra sugekopp-bombe til en curling-bombe (en curling-stein som glir fremover og maler alt i sin vei) og spesialvåpenet er byttet fra Killer Wail til Splashdown. Man kan med andre ord beholde en del av hovedstrategiene fra tidligere, mens nye detalj- og spesialstrategier må tenkes ut på nytt.

Splatoon 2
I enspillerdelen møter du mer plattformlignende elementer som du må løse ved hjelp av maling og kreativitet.

For de som på sin side savnet en mer utviklet enspillerdel, kan det meldes at Splatoon 2 har gitt denne en smule mer oppmerksomhet. Det er mer historie knyttet til enspillerdelen denne gangen, og plattformelementet i enspillerdelen gir et fint avbrekk fra den mer kaotiske flerspillerdelen. I enspillerdelen får du lære deg å bruke og mestre de forskjellige våpnene i et roligere tempo, uten at det går på utfordringen løs: Brettene blir etter hvert veldig utfordrende, selv om de føles latterlig lette til å begynne med. Det er også knyttet mer historie til enspillerdelen denne gangen, uten at vi snakker om noen eksepsjonelle eller ekstremt nyskapende greier.

Akkurat dette med mangelen på nyskapning er hovedankepunktet mot Splatoon 2. Fremfor å tenke fullstendig nytt rundt hva Splatoon-konseptet kan inneholde og videreutvikle dette, velger Nintendo her å finjustere formelen. Resultatet er slettes ikke ille, men nå for tiden er den slags finjustering noe som like gjerne skjer i et spill etter at det er gitt ut. Selv om det nok av nye elementer i spillet når man ser etter, sitter man lenge med følelsen av at dette er mer som å spille Splatoon: The Definitive Edition snarere enn en fullverdig oppfølger.

Nyhetene til tross er det dessuten noe som fortsatt mangler i Splatoon 2. Online savner man fort en integrert chattefunksjonalitet, selv om Nintendo har en app til smarttelefoner klar når spillet lanseres (appen har ikke vært tilgjengelig for testing, og jeg har dermed ingen anledning til å kommentere denne). Splatoon 2 mangler dessuten en treningsmodus hvor man kan prøve seg på Turf War og lignende uten å møte menneskelige motspillere. Man kan riktignok velge et kart og utforske dette så lenge man vil på egen hånd for å gjøre seg kjent med terrenget, men en AI-modus kunne vært til nytte for mange. En av de største manglene, slik jeg ser det, er at to spillere fortsatt ikke kan spille sammen på en delt skjerm. Splatoon 2 har riktignok fått lokal flerspiller, men denne forutsetter at alle sitter med hver sin Switch og hvert sitt eksemplar av spillet. Det er et løft, men det burde vært mulig for to spillere i samme sofa å slå seg sammen mot ukjente fremmede på nettet.

Splatoon 2
Jetpack er bare ett av de nye spesialangrepene man har fått i Splatoon 2.

De negative faktorene er uansett ikke til hinder for at Splatoon 2 er et meget underholdende spill som forbedrer originalkonseptet, selv om videreutviklingen kunne vært tatt noen steg lenger. Mangler til tross er dette fortsatt en kilde til mye sprø underholdning, og i det som ellers fremstår som relativt tørr spillsommer er Splatoon 2 en artig fargeklatt som bør fenge mange. Konseptet er lett å fatte og sette seg inn i, og med et bedre kontrollsystem og finpolert mekanikk tror jeg Splatoon 2 fort kan få en enda større tilhengerskare enn forgjengeren.

Og for de som måtte lure, er musikken i Splatoon 2 fortsatt den kuleste i klassen.

08 Gamereactor Norge
8 / 10
+
Fortsatt et unikt, kult og morsomt konsept som underholder, enspillerdelen gir en fin utfordring, et grafisk løft fra forgjengeren, Salmon Run-modusen.
-
Mangler split screen-flerspiller og en treningsmodus for online-delen, litt få nyheter, mangelen på in-game chat.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

6
Splatoon 2Score

Splatoon 2

ANMELDELSE. Skrevet av Ingar Takanobu Hauge

I en relativt tørr spillmåned slipper Nintendo en etterlengtet fargeklatt. Vi har pøst på med maling for å anmelde Splatoon 2...



Loading next content