Please Knock on My Door

Please Knock on my Door er et top-down historiedrevet spill laget av Levall Games som tar for seg temaer som depresjon og sosial angst, og er basert på Michael Levalls egne opplevelser og erfaringer. Spillet har vært i utvikling siden 2014, og ble sluppet på Steam 7. september i år.

Spillet går ut på å styre en person som lider av depresjon og sosial angst gjennom hverdagen, få ham på arbeid, gi ham mat, få ham til å sove, generelt sørge for at han har det bra. Lett som en plett, tenkte jeg, som har hatt mang en Tamagotchi opp gjennom oppveksten. Denne Tamagotchien er riktignok litt trist, men det burde jo ikke være et problem. Dette klarer jeg! Jeg skal vinne dette spillet, null stress.

Det er tre forskjellige måter å spille Please Knock on my Door på. I The Story er alle valg tilgjengelige. I The Game følger det med statistikk som forteller deg hvor bra (eller dårlig) du gjør det i spillet, hvilken innvirkning valgene du tar har på hovedfigurens mentale helse. Hvilke valg som er tilgjengelige blir påvirket av statistikken din. I The Experience får du effekten av statistikken, men den er ikke synlig, så du får ikke noen umiddelbar indikasjon på om valgene du tar er bra eller dårlig. Jeg valgte The Experience - og var overhodet ikke klar over hva jeg bega meg ut på. Jeg skulle ønske jeg var bedre forberedt.

Jeg begynte med å spille som meg selv. Jeg og figuren hadde lignende jobber, samme hobbyer, like spiserutiner, samme sovemønstre, samme vaner, like mye stress i hverdagen, like mye tanker som surrer rundt om alt mulig rart og fedrene våre lider/døde av det samme.

Det var lett å gli inn i rollen som hovedfiguren.

Jeg tror du har begynt å skjønne hvorfor denne anmeldelsen er så sent ute.

Hver gang hovedpersonen (meg) ble presentert med et valg valgte jeg som jeg selv ville gjort i den situasjonen, og for hvert eneste valg jeg tok førte jeg oss begge litt nærmere avgrunnen.

Det var ikke bevisst, det var overhodet ikke med vilje.

Det begynte bare med at jeg ignorerte den vennlige fortellerstemmen som veiledet meg gjennom dagen, og heller gjorde det jeg ville, det som føltes naturlig for meg. Han sa jeg måtte spise. Jeg heiv i meg et par knekkebrød for det fristet ikke å lage middag til bare en person. Han sa jeg måtte legge meg. Jeg ble oppe lenger for å spille, for hvis jeg la meg i senga ble jeg bare liggende å tenke på alt jeg ikke fikk gjort i løpet av arbeidsdagen, og alt jeg måtte gjøre dagen etter. Han sa jeg måtte dusje, Jeg tenkte at det kunne jeg gjøre dagen etter og skrudde på TVen for å drukne ut den overdøvende stillheten i leiligheten.

Jeg gikk på jobb, jeg kom hjem, jeg spiste, så på TV, spilte litt, la meg, sto opp, gikk på jobb, kom hjem, spiste, så på TV, spilte litt mer, la meg, sto opp, gikk på jobb, kom hjem, spiste, så på TV, spilte lenge, la meg. For hver runde ble alt litt vanskeligere, gikk litt treigere, og før jeg visste ordet av det var rutine blitt til monotoni, hobbyer blitt til arbeid og selvvalgt alenetid blitt til ensomhet. Jeg ignorerte avgrunnen, en irriterende flekk i øyekroken, og danset rundt den i stadig mindre sirkel. Til slutt sto jeg foran en dør som burde ha forblitt lukket, og inviterte i min uvitenhet og ignoranse DEG inn.

Du erstattet den vennlige fortellerstemmen med et nedlatende, nådeløst, ondskapsfullt beist. Jeg visste jo at jeg ikke måtte høre på deg. At du tok feil. At jeg var verdt noe. At folk brydde seg om meg. At jeg ikke fortjente å ha det sånn. Jeg visste jo det. Og likevel...
Stemmen din var veldig insisterende. Retorikken din overbevisende. Jeg hadde kommet til det punktet hvor jeg visste at jeg måtte nå ut til venner og kjære, snakke til dem, invitere dem inn. Men gjorde jeg det ville de se hvor svak og patetisk og ødelagt jeg var. Jeg ville starte på nytt, fikse det jeg hadde gjort feil, men dette spillet funker ikke sånn. Jeg måtte fortsette... Eller gi opp.

Heldigvis for den lille, sorte firkantfiguren jeg styrte (og meg) fikk spillet en lykkelig avslutning. Beistet ble bekjempet og sendt tilbake dit det kom fra og firkantfiguren dro ut og grillet med vennene sine. Jeg tror aldri jeg har vært så lettet over avslutningen på et spill før. Det ble grått noen modige tårer på figurens vegne, det må jeg innrømme. Men det føltes himla passende å avslutte spillet med å gråte fordi noe var fint, fordi noe endelig gikk bra. Ting så veldig mørkt ut en stund.

Aldri har vel et spill sendt meg ut i et følelsesmessig kaos, og fått meg til å tenke og reflektere på samme måte som Please Knock on My Door. Jeg er mektig imponert over hva Levall og gjengen har fått til her. Please Knock on my Door er et fintfølende, nøyaktig og relevant dypdykk ned i hva det vil si å leve med depresjon og sosial angst. Det er et utrolig viktig spill på mange måter. Det viktigste spillet gjør er å vise alle de som sliter at det ikke er aleine, og at det ikke er noen skam i å slite. At de ikke trenger å late som.

Det har også potensiale til å få folk til å innse at det de føler har en årsak, en grunn, en diagnose. At de ikke bare er nedfor, triste eller har det litt kjipt akkurat nå, men har en sykdom som krever mer enn bare litt yoga og «slutte å tenke triste tanker». At det ikke er deres feil at de føler på denne måten.

Til slutt tror jeg dette spillet kan få folk som har god psykisk helse til å ha litt mer empati med de som ikke har det. Få dem til å innse at det er en daglig kamp å bare holde hodet over vannet, og hvor enormt mye det krever av personen som lider.

Dette er rett og slett et spill alle bør spille (uansett hvor vanskelig det er). Jeg tror det kan hjelpe utrolig mange mennesker. Det er helt klart den beste, og den verste spillopplevelsen jeg har hatt noensinne, og jeg er ikke i tvil om at det fortjener en karakter jeg aldri har satt før.