Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands
Gamereactor
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
Gamereactor Norge
anmeldelser
The Evil Within 2

The Evil Within 2

Shinji Mikami og resten av gjengen i Tango Gameworks låner mye av det beste fra survival horror-sjangeren, men glemmer å tilføre noe nytt.


Shinji Mikami og resten av gjengen i Tango Gameworks fikk mye oppmerksomhet da de lanserte det første The Evil Within-spillet for tre år siden. Mikami-san hadde frem til da ikke skapt et skikkelig overlevelsesspill siden Resident Evil 4 i 2005, så forventningene var meget høye. Sluttresultatet var kanskje ikke så bra som mange hadde håpet, men hadde en rekke spennende ideer som hadde vært interessante å se videreutviklet i en oppfølger. Nå har oppfølgeren kommet, så spørsmålet er bare om steget er så stort som man hadde håpet.

The Evil Within 2

Det hele starter tre år etter det første spillet. Som forventet har ikke Sebastian Castellanos akkurat kommet helt fint ut av hendelsene i originalen. Datterens død og galskapen han opplevde har satt sitt preg på den psykiske helsen hans, noe som har ført til at han drikker andre ting enn melk for å si det slik. Samtidig tror nærmest alle rundt han at han er sinnsyk, så det skal ikke så mye til for å overbevise ham når en gammel kjenning forteller at datteren hans faktisk er i live, men at hun er i trøbbel inne i STEM-riket. Til tross for minnene fra forrige gang er tanken på å møte datteren igjen nok til at Sebastian tar på seg jobben med å finne henne.

Et enkelt konsept som vi alle vel har sett ulike variasjoner av gjennom årene. Jeg var derfor ikke overrasket da det viste seg at store deler av historien er veldig forutsigbare. Spillet prøver å være mystisk og ertende med små hint om hva som vil skje, men disse er altfor tydelige og allerede sett i andre underholdningsmedier. Selve historien er nok derfor ikke det som trekker meg gjennom spillet, men heller den generelle stemningen og enkelte minneverdige sekvenser.

For The Evil Within 2 oser av atmosfære og spenning. Dette er ekstra imponerende med tanke på at spillet er større og mer åpent enn originalen. Her befinner jeg meg nemlig hovedsakelig på en liten plass kalt Union, STEM-rikets utgave av en klassisk amerikansk småby. Da snakker jeg selvsagt ikke om hyggelige folk og dyr i gatene, for flesteparten av disse er nå borte. I stedet er gater og hjem fylt med en rekke skapninger som vil finne ut hva som er under huden min. Her står man fritt til å utforske hele byen i sitt eget tempo og på sin måte, i motsetning til den mer lineære og strukturerte originalen. Slik får vi mer spillerom til å velge fremgangsmåter selv. I starten måtte jeg for eksempel være veldig forsiktig med hvor jeg var og hva jeg gjorde, for Sebastian er langt fra uovervinnelig og overlegen til å begynne med. Heldigvis er omgivelsene utformet slik at det er flere veier til målet. Ikke misforstå, uansett hvilken vei du går vil du kunne møte på eller overraskes av fiender som kan drepe deg veldig raskt om du ikke er forsiktig, men utfordringene vil variere alt etter hvilken vei du går.

Siden dette er et survivalspill hvor det er viktig å være forsiktig med ressursene man har, valgte jeg som sagt en mer snikete tilnærming til situasjoner i starten. Å snike fra bil til bil, busk til busk, eller hus til hus er ekstremt nervepirrende når både det visuelle og lydmessige sitter som støpt. De vanlige fiendene sine rykninger og tikkende lyder gjør det klart at dette ikke er skapninger som bare har lyst på en klem, samtidig som musikken hjelper til med å bygge opp stemningen i passende situasjoner. Omgivelsene er også fylt med små detaljer som vil leke med fantasien din. Dører som er på gløtt, blinkende lys og uoversiktlige områder gjør sitt til at pulsen sjelden når hvilestadiet.

Etter hvert vil du uansett møte på fiender det ikke er like lett å snike seg forbi, og da er det lurt å velge litt andre ting i oppgraderingssystemet. Ved å drepe ulike fiender vil man få green gel som kan brukes til å oppgradere ulike elementer i de fem ferdighetstrærne (slåssing, sniking, restitusjon, bevegelighet og helse), mens du må lete etter rød gel for å åpne opp de beste egenskapene. Om du ikke liker å kompensere for Sebastians skjelving når du sikter bør du legge inn noen poeng i slåssing, mens det er greit å fokusere på bevegelighet om du må flykte fra fiender ganske ofte. Systemet er ganske forenklet i forhold til mange andre spill, noe som fungerer meget godt her. Sebastian lærer ikke så mange nye banebrytende ferdigheter, men blir generelt bare sterkere innen områdene du fokuserer på. Dermed trenger du ikke å endre på spillestilen din, men bare oppleve at du kan utnytte den bedre.

The Evil Within 2

Uansett må du stadig vurdere om det faktisk er verdt å drepe fiendene og lete etter ressurser som våpen, helbredelsessurter og mer. For som om de vanlige fiendene ikke er dødelige nok når de overrasker deg, eller angriper i større puljer, har spillet også noen andre overraskelser på lur. Jeg skal selvsagt ikke røpe noe her, men spillet har en rekke overraskende gameplayendringer og mekanikker å by på. Noen av hovedslemmingene tar oss nemlig til noen spesielle omgivelser eller scenarioer som virkelig pirrer nysgjerrigheten og interessen min. Noen av disse vil også komme på overraskende og ofte upassende tidspunkt, noe som vil kunne få store konsekvenser om du ikke har tatt godt nok vare på ressursene eller nervene dine. Du må derfor være litt forsiktig med hvor du går, og på hvilke tidspunkt du går der. Dette er langt fra så enkelt som det høres ut, for det finnes en rekke sideoppdrag i spillet, og mange av dem vil belønne deg med sårt tiltrengte ressurser. Vil belønningen være stor nok til at det er verdt faren? Det må du bedømme selv hver gang.

Uheldigvis er det også her vi finner en av spillets største svakheter, nemlig at det ikke klarer å skille seg ut fra inspirasjonskildene sine og andre spill i sjangeren. Mange av fiendene og scenarioene er som tatt ut av spill som Resident Evil og Silent Hill. Hadde det ikke vært for at jeg ikke har rørt et lignende spill (utenom Resident Evil 7) på flere år før dette hadde nok følelsen av déjà vu dukket opp lenge før, så er du en fan av survival horror-spill bør du forberede deg på en blanding av glede og skuffelse. The Evil Within 2 henter mye inspirasjon fra noen av de beste elementene sjangeren har å by på, men dette fører også til at du titt og ofte vil møte på sekvenser og fiender du allerede vet hvordan du skal håndtere. Det blir rett og slett automatikk i hva du gjør, i stedet for usikkerhet og spenning.

Samtidig er det enkelte scenarier som virkelig ødelegger rytmen i spillet. Dette kan være å måtte dra tilbake til steder du allerede ha vært siden det plutselig har dukket opp noe der som av mystiske grunner ikke var der forrige gang, eller spesielle, uovervinnelige fiender som plutselig dukker opp og du må gjemme deg for. Sistnevnte er langt fra like vanlig som i originalen, men gjør fortsatt sitt for å ødelegge tempoet i oppfølgeren.

The Evil Within 2

Generelt sett sitter det hele likevel bedre enn originalen. Sebastian føles ikke like stiv og tungvint å bevege lenger, oppgraderingene av våpnene og egenskapene dine er mer oversiktelig, mens åpenheten gir flere valgmuligheter. Noen av dere vil kanskje ikke like sistnevte siden det kan føre til noen uønskede tempoendringer og mindre rom for utviklerne å virkelig bestemme hvordan stemningen bygges opp på. Den siste halvdelen av spillet vil gjøre opp for noe av dette med å gå over til mer lineære sekvenser, så jeg vil uansett si at spillet er godt bygget opp.

Alt i alt er The Evil Within 2 det man bør forvente av en oppfølger. Tango Gameworks har lært av de fleste av feilene fra originalen. Kontrollene føles bedre, atmosfæren er jevnt over veldig bra, og gameplayet mer variert. Det skal uansett nevnes at spillet også gjør noen endringer som nok ikke vil være populære blant enkelte. Siden spillet er mer åpent kan det hende at tempoet ikke føles like finpusset som i originalen, samtidig som spillet fortsatter sliter med å skille seg ut fra inspirasjonskildene. Forhåpentligvis selger spillet godt nok til å få en oppfølger, for The Evil Within 2 viser helt klart at dette er et univers det er verdt å se mer av. Det tar alt det beste sjangeren har å by på, og tør de å prøve litt flere egne ting neste gang kan dette bli en ny serie Shinji Mikami vil huskes for.

The Evil Within 2
08 Gamereactor Norge
8 / 10
+
Flott stemning, Gode oppgraderingssystemer, En rekke minneverdige sekvenser, Bedre kontroller
-
Forutsigbar historie, Få særegenheter, Tempoproblemer
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene