Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands
Gamereactor
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
Gamereactor Norge
anmeldelser
Super Mario Odyssey

Super Mario Odyssey

Eirik har tatt på seg olabuksen, den rød genseren og hatten, de hvite hanskene, og løsbarten for anledningen. Var det verdt strevet eller er ikke Mario det samme lenger?


Det har alltid vært merkelig å skulle si meningene mine om et Mario-spill. Her er det mange følelser og minner inne i bildet, så det er kanskje ikke så rart at enkelte tror at den småtjukke rørleggeren slipper unna med små skavanker som andre ville blitt slaktet for. Etter to uker med Super Mario Odyssey har jeg selv vært inne på tanken, men samtidig har jeg innsett hvorfor det er lett å overse manglene og problemene: alt det andre er så bra at man gir blanke søren i de få feilskjærene.

Super Mario Odyssey

Ta historien for eksempel. Bowser har kidnappet Peach, og planlegger å gifte seg med henne. Tro det eller ei, men Mario er ikke særlig interessert i at dette skal skje. Han starter derfor jakten på den kraftige karen og luftskipet hans. Et luftskip som reiser verden rundt er ikke lett å holde følge med til fots, så det er enda godt at Mario treffer på en hattelignende skapning kalt Cappy helt i starten av spillet. Bowser har tatt noe som også denne tassen har kjært, så de to bestemmer seg for å slå seg sammen. Dette passer veldig godt, for Cappy vet om et kræsjlandet luftskip de kan bruke om Mario samler inn nok halvmåner. Dermed er det hele i gang.

I vanlig stil vil Mario og Cappy for det aller meste komme akkurat for sent til å møte på Bowser sitt skip i ulike verdener, og må derfor samle flere halvmåner som drivstoff for å komme seg videre. Historien har derfor liten, om ingen, betydning, og fungerer mest som et humoristisk bakteppe for den yngre garde. Bowser er skikkelig slem, og gjør en rekke onde ting for å få det som han vil. Ferdig med den saken. Nintendo har sagt at Odyssey henter mye inspirasjon fra Super Mario 64, og det er uten tvil tilfellet med historien. Her handler det bare om å samle nok samlegjenstander for å redde Peach. Heldigvis er denne samlingen veldig underholdende.

Super Mario Odyssey

Super Mario Odyssey er rett og slett Super Mario 64 tilsatt litt ekstra snadder. Da snakker jeg selvsagt i hovedsak om Cappy. Den iøynefallende (tok du den?) saken lar oss ta kontroll over en rekke skapninger og gjenstander i omgivelsene, noe som kan brukes til å løse puzzles, komme til nye steder, og mye mer. Å se en goomba med Mariobart og rød lue er litt av et syn, samtidig som man får spesielle egenskaper. Som en goomba kan man for eksempel hoppe opp på andre goombaer for å lage et enormt tårn, og dermed komme opp til nye områder. De ikoniske skapningene vil også gjøre det lettere å gå på is. Flesteparten av tingene man kan ta kontroll over vil ha flere ulike ferdigheter og styrker, noe som gjør at du ofte har flere valgmuligheter.

Siden de ulike verdenene i spillet er relativt store og omfangsrike kan man ofte finne en rekke fantasifulle måter å komme seg til nye steder eller løse puzzles på. På dette området kan spillet minne om The Legend of Zelda: Breath of the Wild. Spillet har virkelig gitt meg godfølelsen etter å ha brukt en rekke av Mario og Cappy sine egenskaper til å løse en utfordring. For selv om de fleste av puzzlene har én bestemt løsning er de ofte designet på en måte som gjør at man enten må bruke fantasien for å løse dem eller at de rett og slett er underholdende å løse. I alle fall i starten.

Super Mario Odyssey

Det er nemlig ikke til å komme unna at Super Mario Odyssey er skapt med både store og små i tankene. Dette fører ofte til at løsningene på puzzles blir ekstremt åpenbare for den eldre garde. Når det eneste jeg trenger å gjøre for å få tak i en halvmåne er å slenge rumpa ned i bakken eller overta en glidelåslignende gjenstand som åpner en vegg blir det hele litt for uengasjerende for min del. Sistnevnte er et interessant konsept, men når det er rett foran nesen min, og verken krever nøyaktighet eller byr på noen annen utfordring, føles det bare som unødvendig fyll etter å ha gjort det et par ganger. Igjen, jeg er en 28 år gammel kar som nå spiller et spill som er ment for nærmest alt som kan krype og gå, så dette er nok ikke et stort ankepunkt for de av dere som er en del år yngre. Dessuten har du alltids uansett noe annet å gjøre i spillet.

Med flerfoldige ulike verdener å utforske og hundrevis av halvmåner å samle inn er det ikke tvil om at Super Mario Odyssey vil by på flere titalls timer med underholdning for utforskerne der ute. Som vanlig er det noe spesielt med presentasjonen i et Mario-spill. De klare, kontrastfylte fargene og det finpussede verdensdesignet gjør nesten hvert område til en fryd å utforske og bare oppleve. Strender med speilklart vann, stemningsfylte skoger med høye trær, landmasser skapt av all slags mat, og Mario sin utgave av New York er et fåtall av de fantasifulle og fascinerende verdenene jeg har løpt og hoppet rundt i de siste to ukene. Hver av disse er fylt med små, sjarmerende detaljer, hemmelige områder, en rekke ting som kan besettes, flere titalls utfordringer, og bosser. Sistnevnte handler stort sett bare om å hoppe unna angrep, for deretter å bruke Cappy til å gjøre noe. Et veldig enkelt konsept, men det fungerer ganske godt. Bossene blir stadig vanskeligere siden de krever mer presisjon og nye taktikker, samtidig som enkelte vil endrer på formelen, og fungerer derfor fint som en test av hvor god kontroll du får utover i spillet.

Super Mario Odyssey

På toppen av det hele kan man kjøpe nye kostymer som Mario kan bruke og pyntegjenstander til Odyssey-skipet. Disse tingene påvirker ikke gameplay nevneverdig utenom tilgang til noen få hemmelige steder, men er uansett flott å ha for variasjonen og den flotte foto-modusen sin skyld. Her er det altså nok å kose seg med både når man spiller i ti minutter mens man sitter på bussen, eller tilbringer flere timer foran TVen.

Du kan også plusse på et par ekstra timer om du liker å ha det gøy med andre eller ønsker å gjøre det så bra som mulig. Odyssey kan nemlig spilles sammen med en venn. Da vil vennene overta kontrollen over Cappy, og kan dermed eliminere fiender, paralysere dem, eller plassere seg slik at Mario kan bruke hatten som en trampoline. Alt dette kan du gjøre selv også, men det er jo ekstra gøy når vennene dine slipper å bare sitte der og se på.

Når jeg skriver "gjøre det så bra som mulig" snakker jeg blant annet om online-aspektet Nintendo har hintet til. Det finnes en rekke minispill i noen av verdenene, og mange av resultatene fra disse kan lastes opp til en tabell om du ønsker. Hoppetau og radiobilkjøring er bare noen eksempler på dette som virkelig vekket konkurranseinstinktet mitt i alle fall. Hvem liker vel ikke å se navnet sitt øverst på tabellene?

Alt i alt viker ikke Super Mario Odyssey særlig langt fra formelen 3D-spillene i serien har fulgt i flere år, men trenger det egentlig det? Plattformingen sitter som støpt, omgivelsene er både vakre og interessante å utforske, mens flesteparten av oppgavene er underholdende å gjøre. Sistnevnte kan nok bli litt for lett og ensformige etter hvert, særlig for de voksne, men dette er også noe av sjarmen. Dette er et spill både store og små vil kunne ha det gøy med i flerfoldige timer, og smetter seg fint inn i rekken av Mario sine slagere.

Super Mario Odyssey
09 Gamereactor Norge
9 / 10
+
Flott presentasjon, varierte områder, fin blanding av utfordringer,
-
Mange utfordringer føles som unødvendig fyll, blir monotont i lengden
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene