Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands
Gamereactor
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
Gamereactor Norge
anmeldelser
Wolfenstein II: The New Colossus

Wolfenstein II: The New Colossus

Suzanne har tatt på seg slåsshanskene og dratt ut for å frigjøre verden fra nazistenes grep!


Hva får du hvis du blander Doom og Fallout, slenger på litt familiedrama og spennende «vitenskap» og kler det hele i Nazi-drakt? Jo, det skal jeg fortelle deg. Det er Wolfenstein II: The New Colossus, det!

Wolfenstein II er så klart oppfølgeren til Wolfenstein: The New Order som ble utviklet av MachineGames og utgitt i 2014 av Bethesda. Det er igjen MachineGames og Bethesda som står bak det nyeste tilskuddet i Wolfenstein-serien, og dæven døtte for et samarbeid det er!

The New Colossus finner sted rett etter The New Order, og åpner med en fin liten reprise av hva som skjedde i det forrige spillet. Blazkowicz våkner opp etter nesten et halvt år i koma, og kroppen er fullstendig ødelagt, så han må trille rundt i rullestol. Det tar ikke lang tid fra stakkars Billy får karret seg opp i rullestolen til nazistene klatrer ombord i ubåten Eva's Hammer, og herjer rundt som nazister har for vane å gjøre. Begynnelsen er veldig lik Doom, bortsett fra at Doomguy har Praetor-drakta si og kan knuse skaller med neven, mens Billy fiser rundt i en rullestol og må tisse i en pose. Billy greier likevel å redde dagen, men mister en nær venn til General Engels sadistiske klør i prosessen.

Wolfenstein II: The New Colossus

Så får Blazkowicz sin egen «Praetor-drakt» og spillet kan begynne for fullt. Gjengen fra forrige spill bor fortsatt ombord på ubåten de stjal, og har planer om å frigjøre USA fra nazistenes grep, slik at USA kan hjelpe til i frigjørinegn av resten av verden. For å gjøre det må de få kontakt med motstandsbevegelsen over dammen, og det er ikke bare bare! Det involverer en del skyting, løping og kravling gjennom radioaktive ruiner. En vanlig tirsdagskveld for BJ Blazkowicz, med andre ord. Jeg vil ikke si så mye mer om historien annet enn at den er himla fornøyelig, og i stand til å overraske. Jeg ble fullstendig tatt på senga av en spesiell hendelse og satt og måpte mot skjermen. I etterpåklokskapens lys burde jeg jo sett det komme, fordi MachineGames har lagt inn hint og frempek, men de har vært veldig lure når de har gjort det. Jeg vedder på at de sitter på kontoret sitt nå og flirer mens de gnir seg i hendene. Uansett, historien er bra, og blir i hovedsak fortalt gjennom noen aldeles nydelige og velregisserte filmsekvenser. Kudos til utviklerne og regissøren her! Den flyter godt, og historien og actionsekvensene driver hverandre fint fremover. Historien har overraskende mye dybde til å være et spill i denne sjangeren, og er fylt med en merkelig sårbarhet.

Mye av dette er på grunn av Blazkowicz som figur. Ja, han er en ganske standard «krigsveteran»-type som man er vant med fra Doom og Gears of War, men han har så mange flere lag enn for eksempel Doomguy og Marcus Fenix. Gjennom tilbakeblikk får vi lære Blazkowicz bedre å å kjenne, vi ser ham som liten gutt, vi får et innblikk i forholdet hans til moren, og forholdet til faren som har, så til de grader, formet den personen Blazkowicz er i dag. Samtidig er nåtidens Billy fanget i en døende kropp, han er fylt av sorg og fortvilelse, og blir drevet frem av frykten for å forlate kvinnen han elsker, og frykten for ikke å se sine ufødte barn vokse opp. Han har endt opp som en av lederne av motstandsbevegelsen «The Kreisau Circle», og har folk som er avhengig av- og som ser opp til ham. Det er enormt mye som hviler på Billys brede skuldre. Han er en overraskende følsom hovedfigur, og forholdet hans til de andre figurene gir plottet enda et lag med intensitet. Her er en mann med en god og troverdig grunn til å ville knerte så mange nazister som mulig.

Wolfenstein II: The New Colossus

Heldigvis blir Billys sombre personlighet godt balansert av de andre i mannskapet hans. For en gjeng med mangfoldige og velutviklede figurer! Man kan ikke unngå å bli glad i dem, fra hissige Fergus med en egenrådig robotarm, til stakkarslige Sigrun som har verdens verste mor, til Max Hass med barnesinnet, til paranoide Super Spesh som blir overlykkelig over å se et fungerende toalett og en rull med dasspapir.

Wolfenstein II: The New Colossus
Wolfenstein II: The New ColossusWolfenstein II: The New Colossus
Wolfenstein II: The New Colossus