Need for Speed Payback

To år etter forrige utgivelse er EA og Ghost Games tilbake med Need for Speed, og ute etter hevn. Need for Speed Payback er kraftig inspirert av filmserien The Fast and The Furious, med litt innspill fra Ubisofts populære bilspill The Crew.

Det er nemlig det første som slår meg etter at jeg er ferdig med introdelen av Need for Speed Payback, at dette er en arkade-versjon av The Crew. Etter å ha spilt simulatorer som Project CARS 2, Gran Turismo Sport og aller sist Spintires: Mudrunner er det uvant å kjøre bil på denne måten igjen. En håndbrekksving i to hundre kilometer i timen sitter plutselig som støpt selv i en Mustang fra 60-tallet.

For å ta det første først er det viktig å ikke la seg lure ved oppstart av Need for Speed Payback. Innlastningstiden ved oppstart av spillet er ubeskrivelig lang, og kun en liten slider nederst på skjermen som beveger seg sakte lar meg vite at spillet ikke har fryst helt. Jeg trodde først dette var kun ved oppstart, men det viste seg tidlig å være en trend i spillet. Med det sagt så er dette en tilvenningssak som jeg etter hvert ikke legger like godt merke til da jeg koser meg greit. EA og Ghost Games har nemlig gitt meg et spill som jeg virkelig kan kose meg med, men som jeg også nevnte innledningsvis føler jeg har spilt før under et annet navn.

Mye er nemlig likt The Crew da det kommer til innhold i dette open world-spillet. Sideoppdrag som å hoppe lengst mulig og sette høyest gjennomsnittsfart er noe jeg kjenner godt til fra Ubisofts utgivelse fra 2014. I tillegg får jeg muligheten til å sikre meg gamle klassikere ved å lete meg frem til bildeler som er gjemt rundt på kartet. Dette gir meg følelsen av at jeg har gjort det samme før, noe som i og for seg er greit nok da jeg vet hva jeg går til.

Noe som er nytt og kraftig forbedret i denne utgaven av Need for Speed er historiemodusen. For å ikke komme med for mange spoilere kan jeg bare si at jeg har tre hovedfigurer jeg styrer gjennom historien, som har hver sine kjøreferdigheter. Tyler Morgan er hovedpersonen blant hovedpersonene, og er den i gjengen som tar seg av alle de fartsfylte billøpene jeg kommer over. Med seg har han skøyeren Sean 'Mac' McAlister som står for drifting og offroadkjøring, og blodseriøse Jessica Miller som på godt norsk er gjengens "getaway-driver", og sørger for at vi kommer oss helskinnet bort fra politi og andre farer på veiene. "Rav" fullfører kvartetten som mekaniker, selv om han ikke er en spillbar figur.

Som tittelen på spillet indikerer er det hevn som står i høysetet, og Tyler og gjengen går hardt inn for å slå tilbake mot Lina Navarro som lurer dem i starten av spillet. Det hele starter som et personlig hevnoppgjør for Tyler, men etter hvert går det over til å bli en kamp for å stoppe gatekartellet "House" som terroriserer byen ved å fikse resultatene i gatebilløp. Selv om jeg kun fikk fullført halve historien føles denne godt skrevet, og stemmeskuespillet er troverdig (til en viss grad) selv om noen dialoger kan føles gjentagende. Med det sagt så er historien veldig amerikansk som vi kjenner fra enkelte filmer (hei Fast & Furious), og selv om jeg ikke fikk fullført historiemodusen helt er jeg rimelig sikker på at jeg vet hvordan det hele ender til slutt.

Hovedgrunnen til at jeg ikke fikk fullført historien er at dette er et drømmespill for de av oss med tvangstanker vedrørende samling av ekstrating i spill. De nevnte side- og samleoppdragene er det mange av, og hver gang jeg var på vei til et nytt oppdrag i historien kom jeg borti en av disse. Klarte jeg ikke å sette god nok tid på første forsøk måtte jeg rett og slett tilbake for å prøve på nytt før jeg kom meg videre igjen. Her kunne jeg fint kjørt videre da det ikke er historieavhengig å ta disse småoppdragene, men det kan også lønne seg for å få oppgradert bilene mine frem mot neste løp.

Med Need for Speed Underground tilbake i 2003 ga EA oss et innblikk i hvordan man kan tilpasse bilene sine utseendemessig. Dette har de gått mer tilbake på nå, og også forbedret kraftig. Etter hvert som jeg kjører rundt i Fortune Valley låser jeg hele tiden opp nye muligheter til å gjøre modifikasjoner på fartsvidunderne. Jeg kan for eksempel få en gammel Volkswagen Golf Mach I til å se ut, og oppføre seg, som en rimelig vill racerbil. Mulighetene for å designe bilen akkurat slik jeg vil ha den er enorme, og allerede tidlig i spillet har jeg mange valg både av felger og klistremerker jeg kan sette på bilen. Eneste jeg fant noe tungvint var at jeg måtte velge felger parvis foran og bak på bilen, og det betyr også å kjøpe to sett med felger for å få like felger foran og bak. For de av oss som ikke er supernerd på området er det heller ingen indikator på hvilke felger man har foran da jeg velger bak, slik at jeg kan være sikker på å få de samme på alle fire hjulene. Dette er smådetaljer som ikke spiller noen særlig stor rolle i det store og hele, men som dog er et irritasjonsmoment.

Utseendemessig ser Need for Speed Payback helt greit ut. Filmsekvensene er over gjennomsnittet kvalitetsmessig, og jeg må si jeg foretrekker disse animerte utgavene fremfor de realistiske vi så i forgjengeren Rivals. Dette gjør at bilen jeg faktisk kjører dukker opp i filmsekvensene og ikke en ferdiglagd modell.

Klokken går kontinuerlig i Need for Speed Payback, og selv om det kanskje føles som det er i overkant mye mørketid oppleves det allikevel naturlig. Dynamisk vær er derimot en stor mangel. Etter snaut tyve timer med spillet har jeg til gode å se en eneste regndråpe og dette skuffer meg. Biler blir som vi alle vet langt mindre håndterlige på vått føre, og det kunne vært moro å se hvordan det hadde blitt løst i dette spillet. Grepet på bilene er nemlig i overkant godt på tørt føre.

Å sammenligne Need for Speed med Gran Turismo og Project CARS på lydfronten har ingen mening så det velger jeg heller ikke å gjøre. Need for Speed Payback er en helt annen type spill og sikter heller ikke mot at bilene skal føles eller høres realistisk ut. Med det sagt så er det ingenting i spillet som skiller seg ut negativt på lyden. Som tidligere nevnt virker stemmeskuespillet bra, og lydene fra bilene er ok til denne type spill. Musikken vi får servert over høyttalerne er som alltid en smakssak, men jeg føler også her at de har noe for alle. Dukker det opp en låt jeg absolutt ikke vil høre, kan jeg enkelt bytte til neste på spillelista.

Dessverre så var det for få spillere tilgjengelig til at jeg fikk prøvd ut flerspillerdelen, men også her virker det som de har kopiert fra både The Crew og Grand Theft Auto V. Jeg har muligheten til å bli med i både rangerte og ikke-rangerte spillelister som settes sammen basert på min rangering og kvaliteten på bilen min, for å skape mest mulig jevne løp. Det er heller ingen mulighet for lokal flerspillermodus, såkalt splitscreen.

Kort oppsummert har jeg kost meg med Need for Speed Payback, men det er litt for likt andre spill i samme sjanger. Jeg savner nyvinninger, og selv om historiedelen er forbedret er den fortsatt ikke helt i toppen. Skal jeg velge mellom dette og The Crew på lengre sikt faller nok avgjørelsen på sistnevnte.

Spillet er testet på PlayStation 4 Pro.