GR STREAMING
Gamereactor Close White
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
Gamereactor Norge
anmeldelser
Finding Paradise

Finding Paradise

En ny pasient vil oppfylle sitt siste ønske innen han går bort. Vi har forsøkt å oppfylle det...

  • Tekst: Henric Pettersson

Facebook
TwitterReddit

Få indiespill har vel rørt så mange som To the Moon har. Flere Youtubere gråt da de spilte det, og jeg var ikke noe unntak. Seks år har gått siden da, og i desember kom endelig Freebird Games ut med en oppfølger. En veldig lang ventetid er over.

I Finding Paradise inntar vi igjen rollene som Dr. Eva Rosalene og Dr. Neil Watts som jobber for Sigmund Corps. Jobben deres består i å oppfylle de siste ønskene til døende mennesker. Denne gangen møter vi Colin Reed som ligger på dødsleiet, og som har bedt Sigmund Corps om en siste tjeneste før han forlater de levendes verden. Men drømmen hans er ikke like tydelig som Johnnys drøm om å dra til månen i To the Moon.

Colin dukket opp allerede i 2014 i A Bird Story som ble sluppet i forkant av dette spillet. Planen var at Finding Paradise skulle komme ut like etterpå, men ble dessverre utsatt en god stund. I den episoden fikk vi vite at Colin var en ensom gutt uten venner, som drømte om å bli pilot. Dette utforskes mer i dette spillet, hvor vi også får vite at foreldrene hans var mye borte. Han var ensom, men fant trøst i nabojenta Faye. Hun hjalp ham gjennom flytimer, cellotimer og ga ham råd da han traff sin fremtidige kone Sofia.

Finding Paradise

Man hopper fra minne til minne og det er tydelig at Colin egentlig aldri har vært lykkelig. Det tar ikke lang tid før vi møter ham som voksen, med kone og barn. Han har vært ensom gjennom hele oppveksten, og nå som han har alt han ønsker seg burde han jo endelig være lykkelig. Men han er fortsatt dyster, fraværende og klager over at sønnen ikke har gitt ham noen barnebarn.

Rent spillmessig byr ikke Freebird Games på mange nyheter. Premisset er fortsatt det samme - man utforsker minner, undersøker objekter og snakker med mennesker som igjen låser opp nye minner man kan besøke og lære mer om Colin. Det er, og har alltid vært ganske repeterende, men med en velfortalt historie som ikke er spesielt lang funker det for det meste. To the Moon varte i ca tre timer, noe som passet helt utmerket, mens Finding Paradise varer i drøyt fire timer. Det er litt for mye til at spillet fortsatt føles underholdende.

Det visuelle er også så godt som uforandret med sitt koselige pikseldesign. Men Freebird Games har tydeligvis ikke tatt til seg kritikken fra forrige spill, for det er fortsatt ingen mulighet til å endre oppløsningen, noe som er meget irriterende helt frem til man blir vant til det. Noe som skiller seg negativt ut fra det forrige spillet er de groteske bildene som dukker opp i noen av mellomsekvensene. De er så dårlige at de kunne vært laget i Paint. Heldigvis er det ikke så mange av dem.

To the Moon handlet først og fremst om kjærlighet mens oppfølgeren forteller en historie om psykisk helse, som kunne vært skikkelig interessant. Dessverre er historien ganske middelmådig, og kommer liksom aldri helt i gang. Sammenlignet med Johnny er Colin en ganske uinteressant person, og det blir aldri helt tydelig hva hans siste ønske egentlig er. Det dukker opp en plottvist her og der, men de faller dessverre ganske flatt.

Finding Paradise

Det finnes stort potensiale i den historien Freebird Games vil fortelle, men det føles litt slurvete når man hopper raskt forbi de mest interessante delene av Colins liv. Jeg skulle gjerne lært mer om forholdet hans til kona, bryllupet deres, gleden over å få barn, og utfordringen med å være familiefar og forsørger. Minnene hans byr ikke på noe særlig konflikt, noe som er trist for det kunne løftet fortellingen et par hakk, og gjort plottvisten mye bedre.

En annen ting som skuffet meg er at Colins store barndomsdrøm å bli pilot blir helt glemt. Helt plutselig er han utdannet pilot, og hele handlingen i A Bird Story er bortkastet og meningsløs. Tanken og meningen bak spillet er jo å utforske hele pasientens liv, og det å ikke utforske den største barndomsdrømmen hans er en noe merkelig beslutning, synes jeg.

Det å lever noe nytt etter et så briljant førstespill er forståelig nok vanskelig, og sørgelig nok er Finding Paradise aldri i nærheten av å være like bra som To the Moon. Humoren i spillet er påtvunget og ødelegger flyten i fortellingen. Gåtene og problemene man må løse for å komme til et nytt minne er heller ikke spesielt spennende. De virker litt meningsløse, og det virker som de bare er der for å forlenge spilletiden, noe som ikke er positivt i det hele tatt.

Finding Paradise

Dog er ikke dette et dårlig spill, og det er flere ting jeg likte veldig godt. Musikken, for eksempel, er magisk. Kan Gao, spillutvikleren, fortsetter å levere vakker pianomusikk. Det er få spill som kan levere så mye glede og sorg gjennom musikken sin som det spillene til Freebird Games kan. Har du lyst til å betale litt ekstra penger er lydsporet til spillet vel verdt å investere i.

Finding Paradise er et helt ok spill som er verdt å spille gjennom hvis man likte det forrige spillet. Men historien her er merkbart dårligere og det er synd når det egentlig burde være spillets største styrke. Det er en underholdende oppfølger, men den lever dessverre aldri opp til sitt eget potensiale.

06 Gamereactor Norge
6 / 10
+
Vakker musikk, interessant tema, godt skrevne figurer
-
Tidvis middelmådig historie, ofte stygt, for langt
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene