Gamereactor follow Gamereactor / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands / 中國
Gamereactor Close White
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
anmeldelser
Where the Water Tastes Like Wine

Where the Water Tastes Like Wine

Å høre en Sam Elliot-imitator fortelle om snakkende måker og bannende glassflasker var noe jeg ikke visste jeg ville ha før jeg fikk det.


Facebook
TwitterRedditGoogle-Plus

En gang på 1800-tallet gikk en mann ved navn Eidis Hansen i land her i Tromsø, fast bestemt på å drikke lokalsamfunnet tomt etter å ha tømt sitt eget hjem for alkohol. Da han ble nektet servering på den første kramboden han snublet over, ble han så irritert at han gikk ned i fjæra, hentet fire steiner og plasserte dem foran inngangen. Hvis han ikke fikk servering, skulle ingen andre få det heller. De fire steinene, som for øvrig veide 400 kilo hver, står den dag i dag ved Prostneset i Tromsø sentrum.

Dette er et eksempel på lokalhistorier som vokser over tid. Gjentatte fortellinger har gjort detaljene overdrevne, figurenes utgangspunkt forvridd og plotthullene større. Denne gangen er det min feil. Faktum er at Eidis kun bar én stein på 371 kilo foran kramboden, og den står, som nevnt, ved Prostneset her i Tromsø. Du kan lese mer om ham her. Where The Water Tastes Like Wine er et spill om nettopp slike fortellinger.

Åpningssekvensen viser deg spille en lønnsom runde poker før en artsblandet manneulv blander seg inn og jukser tarotkort inn i stokken. Som straff for å sitte der med en vinnende hånd og ikke være klarsynt blir du bedt om å reise Amerika på tvers og samle inn så mange fortellinger du kan. Hensikten er å fortelle disse videre, slik at de kan vokse til utrolige fortellinger, som til slutt definerer for legenden om Amerika.

Where the Water Tastes Like Wine
"Selvsagt kan jeg spille poker. Hvorfor spør du?"

Spillet utmerker seg øyeblikkelig med sin håndtegnede grafiske fremstilling og bruk av historie som mekanikk. Jeg er usikker på om det finnes andre spill der ute som har klart å gjøre historie så sentralt ved å gjøre det til en slags valuta. Alt i spillet handler om fortellinger, samle inn beretninger, videreføre anekdoter og for meg; finne på synonymer til ordet «historie.»

Du vandrer et 1930-tallets USA på tvers hvor alt du ser, alt du hører og alle du møter blir en del av noe du kan fortelle videre. Etter hvert som du har samlet inn en god håndfull fortellinger blir de sortert etter tematikk og tone gjennom obskure tarot-referanser. Disse skal du fortelle videre til en av spillets mange bifigurer som du møter på veien, som lever i traurige kår på grunn av den økonomiske krisen Amerika gjennomgår.

Where the Water Tastes Like Wine
"Hvis du sier det så. Hvordan ser lommeboka di ut, forresten?

Spillet inneholder over to hundre fortellinger, men når du har samlet nærmere førti historier som dekker alt fra trivelig til traumatisk, blir det vanskelig å huske innholdet. Dette bøtelegges med en enkel oppsummering som ofte er helt ubrukelige. Det var flere irriterende øyeblikk hvor jeg ble bedt om å fortelle en skummel historie og endte opp med å torpedere stemningen med en lystig fortelling i stedet.

Selv etter disse blemmene er disse deprimerende døgeniktene frekke nok til å kreve en ny historie med lykkelig slutt, noe som ikke går fordi du bare får fortelle én historie om gangen i hver kategori. Spillets tone er enten bittersøt eller dyster, med lite spillerom for glede. Det blir da veldig anstrengt når det forventes at jeg skal servere en romantisk historie, men kun sitter med førstehåndsberetninger om alle selvmordene etter børskrakket i New York.

Where the Water Tastes Like Wine
"Du aner ikke hva jeg har vært igjennom. I går spiste jeg middag med Katherine Hepburn,og nå vurderer jeg å spise disse hundene."

Disse sekvensene er det nærmeste spillet kommer progresjon, hvor det resterende innholdet innebærer å trø rundt til du treffer den neste mutte bomsen. Jeg nektet å tro at blant de rundt hundre fortellingene jeg samlet inn, var det ikke mer enn et par som var lystige. Tydeligvis er det meningen at fortellingene mine skal vokse slik at jeg kan bytte dem ut med nye, noe det ikke er et særlig hastverk med å informere meg om.

Where the Water Tastes Like Wine
Where the Water Tastes Like Wine
Where the Water Tastes Like Wine
Where the Water Tastes Like Wine