Gamereactor Close White
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
Gamereactor Norge
anmeldelser
State of Decay 2

State of Decay 2

Eirik fant raskt ut at det ikke bare er zombier som vil kunne ødelegge for oss når apokalypsen kommer, men også en hel bråte med tekniske problemer.

Facebook
TwitterReddit

Brendan og jeg er på vei tilbake til basen vår etter å ha saumfart tre av gårdene som ligger en kilometer sør for den relativt trygge fornøyelsesparken vår. Sekkene våre er fylt med mat, ammunisjon, ressurser som kan brukes til å lage nyttige ting av, og en god del andre ting man trenger i en verden fylt med zombier. Vi er bare en halv kilometer unna når Abby tilkaller meg over radioen og sier at vi trenger mer medisin for å lege stakkars Bradley som ligger såret i sykestuen. Av alle ting vi har så ber hun om det eneste vi ikke har funnet enda. Kanskje finnes det litt i det vesle huset på toppen der?

I det vi trer inn i gangen til det slitne herskapshuset tar vi frem våre lyddempede pistoler. Den umiskjennelig dype brummingen av ødemarkens storspisere; juggernauts, kan høres gjennom veggene. Hver eneste kule teller. Skulle det bli nødvendig har vi alltids håndgranater, men det er vår siste utvei. Høye lyder er zombie-apokalypsens faux pas, som albuer på et middagsbord. Hellet har det til at vi finner en sekk med medisiner.

Jeg får akkurat tatt sekken over skulderen før en siklende Juggernaut bryter seg gjennom døren med fem andre like sultne zombier like bak. Jeg løper øyeblikkelig mot utgangen, men Brendan er ikke velsignet med slike reflekser. Han blir straks over... zombiet, og revet i fillebiter. Selv slipper jeg unna med et hardt slag i hodet fra tjukkasen før jeg stuper gjennom vinduet, og løper så raskt jeg kan mot basen. Stakkars Brandon.

Etter noen minutter med løping har jeg klart å riste av meg zombie-utdrikningsslaget, og går mot den forlatte fornøyelsesparken vi har gjort om til en base. Jeg forbereder meg på hinderløypen av hypotetiske spørsmål Abby kommer til å stille meg mens jeg navigerer meg gjennom labyrinten av forlatte folkevogner foran inngangen. Jeg får et lite øyeblikk til å sørge over Brendan og utstyret hans som nå ligger forlatt hos zombienes adel, før blodtapet etter hodeskaden gjør seg bemerket. Kroppen nekter å la meg legge hva jeg har funnet på lager og synet begynner å svikte.

Dette var ikke første, eller siste gang, jeg møtte på bugs og tekniske problemer som satte en kraftig demper på en ellers ganske underholdende opplevelse. State of Decay 2 følger i originalens fotspor ved å levere mekanikker som stadig bringer meg tilbake til spillet, men som nesten enda oftere får meg til å spørre meg selv hvorfor. Ofte må jeg gå tilbake til gamle lagringsfiler på grunn av bugs, kjempe mot fiender som kommer ut av intet, og mye annet man ikke forventer å se i et spill som er ferdig med beta-fasen. Så hvorfor gjør jeg dette mot meg selv?

Vel, jeg er jo en ivrig tilhenger av sandkasse-konseptet og spill som prøver å simulere virkeligheten. Grunnmuren av State of Decay 2 er derfor noe som på papiret vekker interessen min. Her settes jeg fri i en relativt stor verden hvor jeg kan gjøre hva jeg vil nærmest når jeg vil. Er du ute etter en dyp historie bør du styre unna, for denne zombiefylte verdenen fokuserer på gameplay fremfor en engasjerende fortelling.

I starten får man velge en av fire tilfeldig skapte duoer med ulike styrker og svakheter som vil utvikle seg enda mer basert på spillestilen din. Den vesle bakgrunnshistorien som følger med disse har ingenting å si, ettersom spillets fokus ligger i det spillmekaniske fremfor det fortellende. Personlig synes jeg dette egentlig bare er greit, for slike spill handler mine øyne i stor grad om å skape egne historier og opplevelser. Som du kanskje forstår av eksemplet øverst leverer State of Decay 2 varene på dette området.

State of Decay 2

Til tross for at gjøremålene er ganske ensformige gjør de utfordrende fiendene og ressurshåndteringen sitt for å holde på oppmerksomheten og engasjementet mitt. De ulike basene krever byggemateriale, ammunisjon, mat, medisiner og nok sengeplasser for å holdes i gang, noe som gjør at jeg presses ut for å lete etter mer om jeg vil det eller ei. Siden hver av de ulike følgere har unike egenskaper (i alle fall i starten) og blir slitne om de brukes for mye tvinges jeg ofte til å prøve ut nye ting og fremgangsmåter. Noen er gode skyttere, noen kan være gode innen medisin og noen kan løpe lengre uten pause.

Enkelte av disse egenskapene vil uansett kunne endres ved å finne bestemte bøker i verdenen og generelt utføre ferdighetene du ønsker å forbedre oftere, så du slipper å være veldig bekymret for å spille som figurer du hater altfor lenge. Ved å gjøre dette og skaffe deg nye følgere vil du også kunne gjøre nye ting på basen din, tilkalle ulike typer hjelp via radioen og gjøre litt annet småtteri når du er på oppdrag eller bare utforsker. Dermed er det ikke bare jakten på ressurser gjør det verdt å bevege oss ut av trygge omgivelser.

En av måtene man kan gjøre dette på er å oppsøke andre grupper av overlevende. Forholdet til disse vil avhenge av hva du gjør når de spør om noe. Ved å fullføre oppdrag for dem får du nye potensielle følgere og nye folk å handle med, men overser du dem eller gjør noe annet feil vil du plutselig måtte kjempe mot mennesker med våpen i verdenen også. I tillegg vil det å bli venner eller fiender med disse gruppene kunne påvirke moralen blant dine egne følgere, så ønsker du ikke at en av de beste figurene dine skal forlate deg bør du høre hva vedkommende mener om saken før du tar et valg. Du må altså ta høyde for ganske mange valg og statistikk i kampen for overlevelse.

State of Decay 2

På toppen av det hele har vi de nye mekanikkene Blood Plague og Plague Hearts. Førstnevnte er enkelt sagt en mer alvorlig variant av infeksjonen som herjer verden. Zombier som har denne er sterkere og vil kunne smitte deg om du tar nok skade. Da må du lage deg en kur så raskt som mulig før infeksjonen tar helt overhånd og dreper den spesifikke figuren for alltid. Heldigvis er denne kuren lett å skape ved å drepe disse zombiene, samle opp hudprøver og bruke dem til å skape en kur i sykestuen, så det føles som oftest bare som en plagsom forstyrrelse fremfor en frykt for å mislykkes.

Når det kommer til Plague Hearts kan disse betraktes som hovedmålet med spillet. Disse store, hjertelignende tingene er spredd over hele verdenen, og må ødelegges for å virkelig øke moralen i basen, øke innflytelsen til figuren du spiller som, og fjerne store deler av zombiene i området. Da sier det seg jo selv at det ikke er lett å gjøre dette. Disse hjertene tåler veldig mye, og med en gang du angriper dem vil horder av spesielle zombier komme stormende for å drepe deg. Disse sekvensene er utrolig intense og underholdende siden man må kunne gjøre nesten alt spillet har å by på for å overleve.

Du bør ha med deg en følgesvenn og nok av ammunisjon og sprengstoff, samt kunne veksle mellom å tynne ut hordene og skade hjertet. Alt dette toppes med permadeath, og timene du har brukt på å bygge opp egenskapene og ressursene deres er dermed tapt om du dør. På denne måten blir disse kampene ekstremt engasjerende og givende når de først fullføres. Skytevåpnene høres veldig bra ut, samtidig som at skytefølelsen er god nok til at det som oftest er min egen skyld om jeg bommer. Om jeg ikke møter på en av de utallige tekniske problemene og bugsene da.

State of Decay 2
State of Decay 2