Gamereactor Close White
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
Gamereactor Norge
anmeldelser
Detroit: Become Human

Detroit: Become Human

Hva skjer hvis roboter trosser sin programmering og utvikler fri vilje og selvbevissthet? Det er noe av tematikken som berøres i Detroit: Become Human.


Facebook
TwitterReddit

Hva er de avgjørende faktorene som bestemmer om en livsform er selvbevisst? Kan maskiner utvikle følelser, selvbevissthet og en tanke om selvet? Hvilke konsekvenser vil det få når datamaskiner med langt større databehandlingskapasitet enn våre hjerner begynner å lære? Hvordan vil arbeidsmarkedet fortone seg når robotene overtar flere jobber, ikke minst for de mer sårbare yrkesgruppene? Hvilket etisk grunnlag skal robotene kodes inn med, og hvem skal i så fall stå til ansvar for kodingen?

Slike spørsmål har ikke bare vært en del av science fiction-sfæren i mange tiår, de er også på full fart inn i vår egen hverdag. De siste årene har snakk om kunstig intelligens, roboter og lignende problemstillinger blitt en del av allmenndiskursen, og det virker stadig mer sannsynlig at inntoget av mer eller mindre intelligente roboter er et spørsmål om når, ikke hvis. Den slags kan også skape interessante offentlige diskusjoner, som for et halvt år tilbake da Facebook-grunnleggeren Mark Zuckerberg og Tesla-sjefen Elon Musk debatterte mot hverandre på internett over hvorvidt kunstig intelligens er et potensiale eller en trussel.

Vi som er relativt unge i dag vil etter alt å dømme måtte ta stilling til slike spørsmål i løpet av vår levetid, og nettopp dette gjør fiksjonsverk knyttet til tematikken ekstra interessant. Nå er tiden kommet for PlayStation-eiere å ta stilling til spørsmålet i det eksklusive spillet Detroit: Become Human fra Quantic Dream, studioet som tidligere har gitt oss interaktive fortellinger i form av Fahrenheit, Heavy Rain og Beyond: Two Souls.

Detroit: Become Human
Kara våkner til bevissthet når Alice trenger hjelp, og Karas historie er uten tvil den letteste å engasjere seg i.

Historien bak selve utviklingen av Detroit: Become Human tar oss med tilbake til en tech demo til PlayStation 3 i 2012. Tech-demoen Kara er ikke stort lenger enn tre minutter, men den gjorde et enormt inntrykk på de fleste som så den. Livaktigheten, ansiktsanimasjonene og stemmeskuespillet gjorde kortfilmen om androiden Kara som i et øyeblikk av bevissthet bønnfaller om å få leve spilte på alle de rette strengene, og jeg var nok ikke alene om å tenke hvor interessant dette kunne bli dersom man hadde laget et helt spill ut av det. Quantic Dream-sjefen David Cage understreket at kortfilmen kun var ment som en tech-demo, men responsen fikk tydeligvis hjulene til å spinne i Cages hode, og to år senere kunne vi se den første traileren for Detroit: Become Human.

Lovnadene i forkant av spillet har ikke vært små. Vi har fått forespeilet en spennende historie om en kompleks tematikk, og i beste Quantic Dream-stil skal historien formidles til oss som en slags interaktiv fortelling med mange valgmuligheter. Sistnevnte er noe vi allerede har vært vitne til i spill som Heavy Rain og Beyond: Two Souls, men denne gangen har vi blitt forespeilet et langt mer komplekst lappeteppe av muligheter og utfall. Spørsmålet er derfor om Quantic Dream holder det de lover.

Historien tar oss med til Detroit anno 2038, hvor svaret på spørsmålet «Hva skal vi leve av etter bilindustrien?» er androider, menneskelignende roboter designet for en rekke muligheter. Dette har ført til revolusjonerende nye muligheter innenfor teknologi og hverdagsintegrasjoner, men også skyhøy arbeidsledighet og større forskjeller. Androidene blir derfor møtt med blandede følelser blant allmuen. Noe er imidlertid i ferd med å skje blant androidene, for stadig flere av dem bryter med sine programmerte handlingsmønstre og utvikler noe som kan minne om bevissthet. I denne verden hvor såkalte deviants begynner å bli et problem følger vi historien til tre androider: Kara, en hushjelp som må ta stilling til om hun skal adlyde sin herres ordre eller redde datteren hans fra barnemishandling; Markus, en robotassistent som etter å ha blitt kassert må bestemme hva slags androidrevolusjon han skal lede; og Connor, en etterforskningsandroide som blir satt til å jobbe sammen med Detroit-politiet for å løse deviant-relaterte saker, hvor han etter hvert må stille spørsmål om sin egen programmering og bevissthet.

Eksakt hvordan disse tre historiene utfolder seg er det du som bestemmer, inkludert hvordan de tre forskjellige historiene etter hvert veves sammen. Det som driver deg gjennom de forskjellige historiene er naturligvis de tre hovedrollefigurene, og her er det i hvert fall to interessante figurer å hente. Karas historie er nok den som er lettest å engasjere seg i, mens Connors historie er nok det nærmeste spillet kommer å være noenlunde filosoferende rundt spørsmålet om digital bevissthet (og om ikke annet er det moro å leke robotetterforsker). Markus er på sin side en gørrkjedelig rollefigur, uten det minste spor av særlig personlighet eller karisma samme hvilke valg du tar.

Om du er blant dem som setter deg ned med Detroit: Become Human i håp om få en dyptpløyende filosofisk cyberpunk-opplevelse hvor spørsmål om relasjonen mellom mennesker og maskin står i sentrum, er det en stygg fare for at spillet vil skuffe deg. Spillet forsøker, særlig når det gjelder Connors historie, men faktum er at det aldri er i nærheten av å nå opp til det nivået en skulle ønske. Tematikken har allerede blitt utforsket i filmer som Blade Runner og Blade Runner 2049, A.I. og Ex Machina, for å nevne et par eksempler, og heller ikke i spillbransjen er vi ukjente med den slags. Segregering i samfunnet mellom mennesker og «kvasi-mennesker» har vi sett blitt håndtert i Deus Ex: Human Revolution og Deus Ex: Mankind Divided, maskiners mulighet for bevissthet og frihet var en sentral tematikk i The Talos Principle, og spørsmål knyttet til eksistens og selvet var blant noen av hovedtemaene i fjorårets svært kreative Nier: Automata. Ikke alle nevnte eksempler er perfekte, men de viser at for å heve seg over mengden må Detroit: Become Human stille med det lille ekstra. Det makter spillet aldri å gjøre, og det som kunne blitt et kjempespennende spill tematisk sett blir dermed en relativt platt opplevelse som aldri imponerer nevneverdig. Det kan være en fin inngang til sjangeren dersom dette er ukjent terreng for deg, men for de mer erfarne blir potensialet i spillet aldri forløst.

Detroit: Become Human
Markus' historie er helt grei, men Markus selv er en gørrkjedelig figur uten personlighet eller karisma.
Detroit: Become Human
Detroit: Become Human