Gamereactor / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands / 中國 / Indonesia / Polski
Gamereactor Close White
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
Gamereactor Norge
anmeldelser
Spider-Man

Spider-Man

Eirik var aldri i tvil om at Insomniac Games' Spider-Man ville bli bra, men spillet leverer så til de grader varene på flere områder enn han trodde.


Facebook
TwitterReddit

De av oss som liker Spider-Man har ikke akkurat vært overøst med gode spill i det elskede universet gjennom årene. Noe av dette skyldes blant annet at Marvel, som mange andre selskaper med lisensierte spill, bare har vært ute etter raske penger fremfor å faktisk gå for kvalitet. Så, for et par år siden, kom det en overraskende beskjed. Stan Lee og gjengen ønsket endelig å legge mer penger og tid i spillene sine, og alt skulle starte ved å gi Insomniac Games rettighetene til Spider-Man. De første trailerne fikk i alle fall det PlayStation 4-eksklusive spillet til å se bra ut, så det tok ikke lang tid før det åpenbare spørsmålet dukket opp: kunne dette bli det samme positive vendepunktet for Marvel-spill som Arkham-serien var for Batman? Med fare for å avsløre hva jeg mener allerede nå: ja, det kan du banne på det er.

Spider-Man

For kvaliteten i Spider-Man er tydelig fra første stund. Uten å røpe et eneste lite edderkoppbitt av historien kan jeg si at Marvels innvolvering og utviklernes kjennskap til universet er så til de grader til stede. De vet at alt som kan krype og gå har en grunnleggende kunnskap om hvordan Peter Parker endte opp med de utrolige egenskapene sine og hvilket forhold han har til ulike figurer, så denne gangen tar vi kontroll over den nå tjuetre år gamle karen som har rukket å bli en ganske rutinert superhelt. På denne måten slipper vi å gå gjennom de samme tropene i flere timer før spillet virkelig starter, men kastes i stedet nærmest rett i det ved å sette Wilson Fisk aka Kingpin i fengsel. Sånn, ferdig med den saken. Kom med rulleteksten. Nope. Det viser seg at Fisk har holdt New Yorks kriminelle miljø i sjakk, så plutselig begynner alle musene å danse på bordet.

Har du sett trailerne vet du om de aller fleste slemmingene som finnes i spillet, noe jeg gjerne skulle sett PR-avdelingen gjøre annerledes. Heldigvis handler historien og verdenen generelt om så mye mer enn det. Insomniac Games serverer ikke bare en historie fylt med bombastiske sekvenser mot Electro, Rhino, Vulture og resten av gjengen, men gjør også en fremragende jobb med å fremstille hvordan Peter Parkers liv utfolder seg uten masken. Enten det er å hjelpe til på FEAST mens du snakker med andre mennesker og hører hva de sier om ting som skjer i livene deres, eller se hvordan forholdet mellom Peter og Mary Jane er litt annerledes enn du kanskje er vant til. Spider-Man gjør en fremragende jobb med å få meg til å føle akkurat hvordan det er å være unge herr Parker. Blandingen av humor, drama og spenning gjorde sitt for at jeg ofte glemte tiden helt og spilte i flere timer uten pause. Tempoet skrues kanskje litt vel raskt opp mot slutten, noe som gjør at spillet aldri rekker å gå like mye i dybden til alle slemmingene som Arkham-serien gjør, men jeg vil uansett si meg meget fornøyd med de tretti timene med historie- og sideoppdrag jeg fikk. Gameplayet skal også ha sin del av æren for dette.

Spider-Man
Spider-ManSpider-ManSpider-ManSpider-Man

De mest grunnleggende detaljene sitter nemlig som et skudd. Det har vært mye snakk om hvor bra det føles å svinge seg gjennom New York de siste månedene, og det er åpenbart hvorfor. Følelsen av å være Spider-Man er så til de grader til stede når jeg lekende lett suser mellom både personer, biler, skyskrapere, trær, kraner og hva det måtte være mens hvert eneste spindelvev på en realistisk måte fester seg til noe. Følelsen av å stupe ned mot bakken fra Empire State Building og sneie asfalten når du svinger deg opp igjen er noe som bare må oppleves. Dette blir bare bedre etter hvert som du åpner opp nye ferdigheter også, så jeg har brukt mye tid på å bare svinge meg rundt omkring i utrolig vakre og detaljerte Manhattan mens jeg utfører noen heftige triks, ler mens jeg hører på hvordan J. Jonah Jameson spre sine veldig negative tanker om meg på radioen og Spider-Man sender noen vittige kommentarer vil både venner og fiender.

Det var uansett en kar som sa at "With great power comes great responsibility", så det blir selvsagt ikke bare tid til lek og moro. Akrobatiske ferdigheter kommer ikke bare til nytte i utforskningen, men i tillegg når det skal denges rumpe. Også her har det blitt dratt mange sammenligninger til Arkham-serien, men siden Parker er mye smidigere enn Wayne er dette langt fra noen kopi. De grunnleggende elementene som for eksempel å kontre angrep akkurat når fienden angriper og bruke ulike dingser er uten tvil de samme, men Spider-Man tar det hele til et nytt nivå, nemlig luften. En av de første tingene du får er muligheten til er å slå fiender opp i luften, og der,med ta de inn i edderkoppens rette element. Etter å ha fått noen opp i luften kan du hoppe etter for å gjøre slagene og sparkene dine mer effektive, gjøre det umulig for personer uten skytevåpen å skade deg, og samle opp mer Focus. Sistnevnte kan du bruke til å utføre filmatiske angrep som knerter alt utenom bosser, få tilbake helse eller gjøre angrepene dine sterkere. Alle disse valgmulighetene og ulike dimensjonene høres helt klart rotete ut, men et fremragende kontrollsystem og ferdighetstrær får det hele til å føles som et rytmespill hvor enkle knappetrykk gir imponerende resultater. Å spinne seg unna innkommende kuler mens man kjemper mot seks, sju fiender både på bakken og luften både føles og ser bra ut.

Spider-Man
Spider-ManSpider-ManSpider-ManSpider-Man
Spider-Man
Spider-ManSpider-ManSpider-ManSpider-Man
Spider-Man
Spider-ManSpider-ManSpider-ManSpider-Man
Spider-ManSpider-ManSpider-ManSpider-Man