Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Spider-Man

Spider-Man

Eirik var aldri i tvil om at Insomniac Games' Spider-Man ville bli bra, men spillet leverer så til de grader varene på flere områder enn han trodde.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

De av oss som liker Spider-Man har ikke akkurat vært overøst med gode spill i det elskede universet gjennom årene. Noe av dette skyldes blant annet at Marvel, som mange andre selskaper med lisensierte spill, bare har vært ute etter raske penger fremfor å faktisk gå for kvalitet. Så, for et par år siden, kom det en overraskende beskjed. Stan Lee og gjengen ønsket endelig å legge mer penger og tid i spillene sine, og alt skulle starte ved å gi Insomniac Games rettighetene til Spider-Man. De første trailerne fikk i alle fall det PlayStation 4-eksklusive spillet til å se bra ut, så det tok ikke lang tid før det åpenbare spørsmålet dukket opp: kunne dette bli det samme positive vendepunktet for Marvel-spill som Arkham-serien var for Batman? Med fare for å avsløre hva jeg mener allerede nå: ja, det kan du banne på det er.

Spider-Man
HQ

For kvaliteten i Spider-Man er tydelig fra første stund. Uten å røpe et eneste lite edderkoppbitt av historien kan jeg si at Marvels innvolvering og utviklernes kjennskap til universet er så til de grader til stede. De vet at alt som kan krype og gå har en grunnleggende kunnskap om hvordan Peter Parker endte opp med de utrolige egenskapene sine og hvilket forhold han har til ulike figurer, så denne gangen tar vi kontroll over den nå tjuetre år gamle karen som har rukket å bli en ganske rutinert superhelt. På denne måten slipper vi å gå gjennom de samme tropene i flere timer før spillet virkelig starter, men kastes i stedet nærmest rett i det ved å sette Wilson Fisk aka Kingpin i fengsel. Sånn, ferdig med den saken. Kom med rulleteksten. Nope. Det viser seg at Fisk har holdt New Yorks kriminelle miljø i sjakk, så plutselig begynner alle musene å danse på bordet.

Dette er en annonse:

Har du sett trailerne vet du om de aller fleste slemmingene som finnes i spillet, noe jeg gjerne skulle sett PR-avdelingen gjøre annerledes. Heldigvis handler historien og verdenen generelt om så mye mer enn det. Insomniac Games serverer ikke bare en historie fylt med bombastiske sekvenser mot Electro, Rhino, Vulture og resten av gjengen, men gjør også en fremragende jobb med å fremstille hvordan Peter Parkers liv utfolder seg uten masken. Enten det er å hjelpe til på FEAST mens du snakker med andre mennesker og hører hva de sier om ting som skjer i livene deres, eller se hvordan forholdet mellom Peter og Mary Jane er litt annerledes enn du kanskje er vant til. Spider-Man gjør en fremragende jobb med å få meg til å føle akkurat hvordan det er å være unge herr Parker. Blandingen av humor, drama og spenning gjorde sitt for at jeg ofte glemte tiden helt og spilte i flere timer uten pause. Tempoet skrues kanskje litt vel raskt opp mot slutten, noe som gjør at spillet aldri rekker å gå like mye i dybden til alle slemmingene som Arkham-serien gjør, men jeg vil uansett si meg meget fornøyd med de tretti timene med historie- og sideoppdrag jeg fikk. Gameplayet skal også ha sin del av æren for dette.

Spider-Man
Spider-ManSpider-ManSpider-ManSpider-Man

De mest grunnleggende detaljene sitter nemlig som et skudd. Det har vært mye snakk om hvor bra det føles å svinge seg gjennom New York de siste månedene, og det er åpenbart hvorfor. Følelsen av å være Spider-Man er så til de grader til stede når jeg lekende lett suser mellom både personer, biler, skyskrapere, trær, kraner og hva det måtte være mens hvert eneste spindelvev på en realistisk måte fester seg til noe. Følelsen av å stupe ned mot bakken fra Empire State Building og sneie asfalten når du svinger deg opp igjen er noe som bare må oppleves. Dette blir bare bedre etter hvert som du åpner opp nye ferdigheter også, så jeg har brukt mye tid på å bare svinge meg rundt omkring i utrolig vakre og detaljerte Manhattan mens jeg utfører noen heftige triks, ler mens jeg hører på hvordan J. Jonah Jameson spre sine veldig negative tanker om meg på radioen og Spider-Man sender noen vittige kommentarer vil både venner og fiender.

Dette er en annonse:

Det var uansett en kar som sa at "With great power comes great responsibility", så det blir selvsagt ikke bare tid til lek og moro. Akrobatiske ferdigheter kommer ikke bare til nytte i utforskningen, men i tillegg når det skal denges rumpe. Også her har det blitt dratt mange sammenligninger til Arkham-serien, men siden Parker er mye smidigere enn Wayne er dette langt fra noen kopi. De grunnleggende elementene som for eksempel å kontre angrep akkurat når fienden angriper og bruke ulike dingser er uten tvil de samme, men Spider-Man tar det hele til et nytt nivå, nemlig luften. En av de første tingene du får er muligheten til er å slå fiender opp i luften, og der,med ta de inn i edderkoppens rette element. Etter å ha fått noen opp i luften kan du hoppe etter for å gjøre slagene og sparkene dine mer effektive, gjøre det umulig for personer uten skytevåpen å skade deg, og samle opp mer Focus. Sistnevnte kan du bruke til å utføre filmatiske angrep som knerter alt utenom bosser, få tilbake helse eller gjøre angrepene dine sterkere. Alle disse valgmulighetene og ulike dimensjonene høres helt klart rotete ut, men et fremragende kontrollsystem og ferdighetstrær får det hele til å føles som et rytmespill hvor enkle knappetrykk gir imponerende resultater. Å spinne seg unna innkommende kuler mens man kjemper mot seks, sju fiender både på bakken og luften både føles og ser bra ut.

Spider-Man
Spider-ManSpider-ManSpider-ManSpider-Man

Dessverre gjør dette også sitt for at sekvensene hvor man spiller som MJ føles litt daffe og uinspirerte ut. Her handler det for det meste om å snike seg rundt i ganske lineære sekvenser hvor å bli oppdaget betyr game over. Når man akkurat har brukt flere titalls angrep og dingser i omgivelser man kan utforske slik man vil ødelegger MJs sekvenser mye av tempoet for å i grunn bare roe ned ting med mer historie og universbygging. Personlig føler jeg ikke at det ble et stort problem siden det er ganske få av disse og at de lot meg lære mer om ulike fascinerende personer og situasjoner, men jeg kan forstå at flere vil betrakte disse tempoendringene som noen av spillets svakeste sider.

Det samme kan til en viss grad sies om de andre valgfrie aktivitetene i spillet. For all del, her får vi velge mellom utfordringer som fokuserer på enten kampsystemet, sniking eller lynrask manøvrering, men de aller fleste av disse er relativt like hverandre. Å få flere erfaringspoeng og tokens som kan brukes til å skaffe seg nye drakter, nytt utstyr og lignende mens man kjemper om å få høyest mulig poengsum er alltid gøy det, men slikt blir raskt monotont om du er dum som meg og ønsker å gjøre alt dette før du går videre til de mer ekstraordinære historiesekvensene og interessante sideoppdragene. Da hjelper det ikke at det er relativt lite å finne på når man bare svinger seg rundt omkring utenom oppdragene heller. Du kan stoppe ran, angripe konvoier, ta bilder av berømte steder, ta selfier med new yorkere, og finne gamle sekker fylt med ting som helt klart vil få mange fans til å felle en tåre av nostalgi og minner, men etter hvert blir det klart at Insomniac gjorde et klokt valg ved å stoppe timetelleren på det som nok blir mellom tjue og førti timer for de aller fleste før ting blir altfor gjentagende.

Spider-Man
Spider-ManSpider-ManSpider-ManSpider-Man

Der brukte jeg sannelig mye tekst på de bittesmå ankepunktene jeg har til spillet. Disse tingene er flisespikkeri for min del i det store og hele. Det sier litt om hvor mye jeg liker Spider-Man at jeg brukte tre dager på å spille tretti timer. Selv om Parkers kommentarer kan bli slitsomme i lengden, sideaktivitetene monotone mot slutten og Manhattan litt for fredfull til tider har jeg storkost meg. Historien frembringes på en meget engasjerende måte takket være fremragende skuespill og flott karakterbygging, mens gameplayet oppfyller barndomsdrømmen om å være den rødkledde (eller en av de flere titalls andre kule draktene man kan velge blant) superhelten. Å svinge seg seg rundt i Manhatten føles som en lek mens innbyggerne roper etter meg, samtidig som at utallige valgmuligheter og nøyaktige kontroller gjør hver kamp og snikesekvens underholdende. Alt dette pakket inn i en grafikk som latterliggjør diskusjonene om nedgradering. Iron Man startet den nå elskede MCU-historien, og nå markerer Spider-Man starten på noe stort for videospill i Marvel-universet også.

Spider-Man
Spider-ManSpider-ManSpider-ManSpider-Man
Spider-ManSpider-ManSpider-ManSpider-Man
09 Gamereactor Norge
9 / 10
+
Meget pent grafisk, Godt skuespill, Underholdende kampsystem og manøvrering, Mye å kose seg med både for gamle og nye fans
-
Lite å gjøre i verdenen utenom småmonotone sideaktiviteter,
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

0
Spider-Man: Silver LiningScore

Spider-Man: Silver Lining

ANMELDELSE. Skrevet av Eirik Hyldbakk Furu

De to foregående utvidelsene bydde på helt grei underholdning, men det viser seg at Insomniac bare sparte på mesteparten av kruttet til slutten.

1
Spider-Man: Turf WarsScore

Spider-Man: Turf Wars

ANMELDELSE. Skrevet av Eirik Hyldbakk Furu

Andre kapittel i en trilogi har ofte en tendens til å bare føles som et lite pusterom mellom den nysgjerrighetspirrende starten og intense slutten. Turf Wars faller dessverre i den fellen.



Loading next content