Gamereactor Close White
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
Gamereactor Norge
anmeldelser
Call of Duty: Black Ops 4

Call of Duty: Black Ops 4

Eirik brukte å være en stor fan av serien, men falt av etter hvert. Nå har Black Ops 4 trukket han så hardt tilbake at vi frykter han har fått whiplash.


Facebook
TwitterReddit

Infinity Ward dro meg rett inn i Call of Duty-serien med det første spillet i 2003, og løftet serien til nye høyder med det nå legendariske Call of Duty 4: Modern Warfare. Dessverre trakk flere av de påfølgende spillene serien i en ny retning som førte oss lengre og lengre bort fra det Call of Duty jeg forelsket meg i til å begynne med. Kart ble overkompliserte med design som favoriserte bevegelighet og reflekser fremfor taktisk tenkning, mens spillmekanikkene manglet innovasjonen andre utviklere introduserte til sjangeren på omtrent samme tidspunkt. Det holdt ikke bare å si at spillene skulle tilbake til røttene med "boots on the ground" - de må vise det også. Det er her Call of Duty: Black Ops 4 kommer inn. Treyarch har gått tilbake til tegnebrettet, tatt bort elementer som veggløping, futuristisk teknologi og gjort noen svært interessante endringer til den kjære formelen som hjalp med å bygge fanskaren i utgangspunktet. Resultatet er et spill som drar meg så hardt inn igjen at jeg har pådratt meg nakkesleng.

Call of Duty: Black Ops 4

Dette blir klart bare noen få minutter inn i den første flerspillerkampen. Militia er et helt nytt kart i Black Ops 4, men det føles fortsatt som en gammel kjenning. Jeg vet umiddelbart hvor potensielle skarpskyttere kommer til å ligge i vent, hva slags dekke som venter rundt hjørnet og hvor de forskjellige flaskehalsene kommer til å være. Hvorfor? Ikke bare fordi jeg ikke lenger trenger ta høyde for bompibjørn-lekende fiender som hopper overraskende inn fra så å si hvor som helst takket være veggløping eller heftig parkourtriks, men også fordi kjernefilosofien bak ethvert kart er tilbake til det som gjorde Crash, Estate, Favela, Nuke Town, Terminal og Overgrown til umiddelbare fanfavoritter for mange år siden. Flesteparten av kartene i Black Ops 4 har det som kun kan beskrives som en naturlig flyt og eleganse som intuitivt trekker forskjellige spillere til områder som passer deres spillestiler. Du kan innen få sekunder være ganske sikker på hvor potensielle trusler vil komme fra i enhver situasjon, noe som gjør at hvert kart føles velbalansert for alle slags spillere. Topp det hele med fire klassiske Black Ops-baner, samt Nuketown i november, og du har det som kan være den beste kart-utvalget på lenge.

Kjærkomne moduser som Team Deathmatch, Kill Confirmed og Domination er selvfølgelig også tilbake, mens de nye Control- og Heist-modusene bringer friske pust til det som ellers er et kjent utvalg. Control er enkelt og greit en videreutvikling av Domination, hvor hvert lag veksler mellom å angripe og forsvare to områder. Tvisten er at hvert lag har 25 liv samlet per runde, noe som bringer et ekstra strategisk preg til kampene. Det er her alle Specialist-ene får sin tur til å skinne. Å velge defensive Specialist-er som Torque eller Recon vil gjøre deg i stand til å holde ut i et spesifikt område mens du forsvarer deg og kjemper tilbake bølger av fiender. Å velge offensive varianter som Firebreak og Battery vil derimot gjøre det mye lettere å knuse fiendene dine ved å gyve løs med full styrke på posisjonen deres eller gi deg overtaket i dueller. Å kjempe om kontroll over de forskjellige områdene samtidig som man ser at laget får stadig færre liv er svært moro, så dette kan lett bli en av de mest populære modusene fra dag én.

Heist er også nytt i Black Ops 4, men burde være kjent for dem som har spilt Counter-Strike eller Payday. To lag forsøker å stjele og frakte med seg en pengeveske. Du starter imidlertid ikke med de vanlige våpnene og klassene. Hver spiller starter i stedet med bare en pistol og $500 i første runde, og må vurdere hva man skal kjøpe for pengene sine. Bedre våpen, utstyr og fordeler koster mer, så du må bestemme deg for hva du vil ha mellom hver av runde. Å frakte ut pengesekken vil selvsagt gi deg en stor fordel med mer penger neste runde, men å løpe tankeløst etter den kan føre til en utidig død hvor man kanskje mister utstyr man har brukt mye penger på. Det er en herlig modus for de av dere som leter etter mye spenning og rolig spillmekanikk, men kanskje ikke så mye for dere som er på jakt etter hurtig action og mange liv på samvittigheten.

Balanse er også et viktig begrep når det kommer til de forskjellige Specialist-klassene. Det spiller ingen rolle om du har en offensiv, defensiv eller støttende spillestil, for her vil du ikke ha noe problem med å finne en Specialist for enhver situasjon. Jeg snakker da ikke om rollefigurer med samme personlighet og sjarm som dem i Overwatch, men det er ingen tvil om at Treyarch har hentet inspirasjon fra helte-skytespillene. Hver Specialist har unike evner og utstyr. Elsker du å ta den offensive rollen og overraske fiendene med knusende angrep? Da vil du få mye moro med Gray Slam og Grapple Run til Ruin. Er du mer støttespillertypen? Crash sin Tak-5 vil helbrede både deg og lagkameratene i nærheten, mens Assault Pack-en hans vil sørge for sårt trengt ammunisjon til laget ditt. For å si det enkelt kan hver Specialists evne snu krigens gang på få sekunder, hvor utstyret deres kan utgjøre en vesentlig forskjell på mindre skala. Mitt eneste anliggende med systemet er at noen klasser virker å være nærmest ubrukelige i visse moduser. Torques mobile dekke og piggtråd er omtrent like nyttig i Team Deathmatch som en sandkasse i ørkenen, men i den nye Control-modusen er han derimot den typen rollefigur du kan bygge hele strategien din rundt. Det er ikke akkurat et stort problem når man har en overflod av figurer å velge blant, men det viser tydelig hvorfor lignende spill ofte har færre moduser.

Det å gjøre seg kjent med de forskjellige evnene burde heller ikke være et stort problem, ettersom modusen Specialist HQ fungerer både som opplæringsdel og en forbausende god lore-bygger. Det er ikke akkurat en ordentlig historiedel, men Treyarch har ikke spart på pengene i de imponerende filmsekvensene mellom hvert segment. De henter definitivt ideer fra Overwatch ved å gi hver Specialist personlighet i disse kortfilmene og tegneseriene, samtidig som de gir oss noen fine sekvenser til å finpusse evnene våre uten å være redd for at andre menneskelige spillere gjør kort prosess på treningsøkten.

En annen ting som gjør det lille ankepunktet om enkelte Specialist-er enda mindre er at Pick 10-systemet vender tilbake, der du kan utstyre soldaten din med de våpnene, modifikasjonene, utstyret, perkene, scorestreak-ene og Wildcards du vil ha. Å kutte ut fremtidsvåpnene har ikke påvirket valgmulighetene dine det spor. Det er fortsatt et vell av ting å velge blant, hvor hvert våpen har sitt eget progresjonssystem og ekstrautstyr. Call of Duty har blitt kjent for å ha den beste våpen følelsen i bransjen, og Black Ops 4 forsterker bare dette renommeet. Du kan føle slaget fra haglene, trykket fra en skarpskytterrifle vil få det til å gå kaldt nedover ryggen på deg, og du kjenner at du har kontroll over hver minste bevegelse våpenet ditt gjør. Treyarch gir meg det jeg forventer fra et toppstudio på dette området, og jeg elsker det.

Dessverre har ikke Treyarch forandret andre aspekter ved formelen sin. Jeg spilte gjennom spillet før lanseringsoppdateringen, så jeg håper noen av våpnene blir balansert på nytt når den slippes. Enten man elsker eller hater det er quick scoping fortsatt en høyst reell mulighet, og noen av skarpskytterriflene virker å være ekstremt OP takket være dette. Å bli drept av ett enkeltskudd av en snikskytter som knapt løfter siktet før han skyter er ekstremt frustrerende (et problem som særlig kommer til syne på konsoller takket være aim assist). Det finnes også andre eksempler på våpen som jeg elsker/hater i tiden før lansering, så jeg håper at utviklerne i Treyarch leverer på løftene om hyppige oppdateringer.

Call of Duty: Black Ops 4

De følger derimot ikke samme oppskriften ved alle aspektene i spillet. En av de mest omdiskuterte endringene før lansering har vært manuell healing. Dagene hvor figuren leger seg selv på magisk vis bare vedkommende holder seg utenfor skuddlinjen i noen sekunder er borte. Nå må man gjenvinne helse manuelt ved å ofre noen få kostbare millisekunder på å stikke seg selv med en sprøyte. Dette må være en av de beste endringene i Call of Duty siden Modern Warfares progresjonsystem. At man ikke må løpe og gjemme seg etter å ha tatt skade, men i stedet se på hvordan helsemeteret fylles så sakte opp at du blir nervøs men samtidig fort nok til å gi deg et snev av håp, gjør hver eneste konfrontasjon spennende. Du må bare oppleve det å skyte den første fienden i døråpningen, stikke deg med sprøyten mens du løper gjennom åpningen, drepe fiendens lagkamerat like bak disken i baren, kaste deg bak den samtidig som du leger deg på nytt, og stå klar med nesten full helse når tredjemann kommer spurtende for å hevne vennene sine. Å lege seg selv tar omtrent like lang tid som å lade et tungt våpen, så flyten i kampene faller aldri slik de pleide å gjøre. Pell deg vekk, auto-healing, jeg vil aldri se deg igjen!

Dette, samt muligheten for å skyte samtidig som man gjør andre handlinger som kun krever en hånd og det nye Fog of War-minikartet, gjør dette til en av de beste flerspilleropplevelsene i Call of Duty noensinne etter mitt syn. Men hva med Zombies og Blackout?

Call of Duty: Black Ops 4
Call of Duty: Black Ops 4