Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor Norge
anmeldelser
Fallout 76

Fallout 76

Tre av Gamereactors skribenter forteller sine overlevelseshistorier.

  • Tekst: Odd Karsten Svartaas, Kristian Greiner Ådnesen og Ayub Dizaei

Kristian

Jeg våkner opp som en av beboerne i Vault 76. I stedet for å tilbringe resten av livet mitt blant trygghet og kunstig sollys, får jeg beskjed av bestyreren om å dra ut i ødemarken for å gjøre krav på det som en gang tilhørte mennesket. Det er ingenting som stopper meg fra å bli igjen, og kanskje spise opp resten av kaken fra i går, men nei. Menneskets fremtid står på spill, og det mest nøkterne er da å foreta et steriliserende selvmordsoppdrag til den utbrente ødemarken ovenpå.

Fallout 76 skal ha ros for implementeringen av overlevelsesmekanikker. Det å måtte håndtere mat- og vanninntak er det som holder meg i bevegelse og gjør hvert øyeblikk anspent. Mat og drikke er faktisk vanskelig å finne, og mulighetene til gratis mat er noe man ikke har råd til å avvise. I denne nøden etter mat introduseres jeg for en av spillets mange «events,» som er store fellesoppdrag som alle spillere på serveren får delta i.

Nå er jeg smertelig klar over at disse ideelt skal utføres sammen med venner. Dette var likevel noe jeg måtte foreta alene, fordi ingen andre var i nærheten og en knirkefri utførelse kunne skilte med gratis mat. Det jeg fant ut var at industrispionasje fremdeles var en greie, selv i postapokalypsen, og hele suppefabrikken oppdraget fant sted i var oversvømt av kinesiske drapsdroider. De var ustoppelige. Uansett hvor mange jeg ødela, dukket tre nye opp ut av ingenting.

I et forhastet øyeblikk, hvor jeg skulle legge til de siste ingrediensene i industrimikseren, så spillet ingen problemer med å la meg kaste resten av ammunisjonen min, og oppi gikk mitt siste håp om overlevelse. Dette oppdraget var det bare å gi opp, og med kinesiske drapsdroider i hælene satt jeg kursen så langt unna som utholdenheten tillot.

Fallout 76

Etter at Fallout-serien gjorde sitt inntog på konsollene har dette vært spill som defineres av den enkeltes opplevelse. Hvem man møter. Hva man finner. Dette er et poeng jeg mener Fallout 76 misforstår fullstendig. Det er knapt et levende menneske å finne som ikke er en antisosial spiller eller markføde ved et elveleie. Jeg møtte på en handelsreisende Super Mutant, og en glødende naken mann, men ingen av dem responderte på de mer avanserte sosiale tilnærminger - en kule i ryggen eller øks i skallen, og jeg er veldig usikker på om sistnevnte var en spiller eller en NPC.

Jeg møtte derimot på et flust av roboter, som er passende, for det føles som om roboter sto for manuset. Alt av historieformidling og karakterisering jeg opplevde foregikk over lydbånd, og etter en stund hørtes de like ut alle sammen. De går meg hus forbi, som oppdragsteksten i World of Warcraft. Verst var det når lydene overgikk hverandre.

For to avsnitt siden slapp jeg unna med livet i behold fra det katastrofale suppeoppdraget. Fortellingen vår ender ikke der. Jeg søkte ly i et forlatt universitetsbygg. Som mange andre steder var det fylt til randen av brannskadde mutanter, men alt jeg hadde å skryte av var en rusten machete og en 10mm håndpistol jeg kunne slå over hodet på noen skulle behovet oppstå. Jeg fant omsider noen kuler og en av hvelvbestyrerens lydkassetter, hvor hun fortalte om sin idylliske barndom mens en radio spilte «Country Roads» et sted i bakgrunnen.

Fallout 76

List under hungersnød er ikke min sterke side, og før jeg ante ordet av det ble jeg angrepet av de gurglende vandøde. Min impulshandling var jo selvsagt å fyre løs med pistolen jeg hadde for hånd - en øredøvende kakofoni av fire lydkilder som nå overlappet hverandre, og som fikk meg til å stenge av maskinen en gang for alle.

Jeg tenkte at den beste måten å omtale Fallout 76 på en konsis måte, var å fortelle hvordan jeg kom meg gjennom det. Selv om spillet kan skilte med unike opplevelser er det hele en veldig upersonlig og ensom affære på konsoll. Som om ikke det var nok, er det et flust av bugs, og hver gang jeg starter spillet kræsjer det flere ganger før det lar meg sette i gang. Jeg vet, det er sikkert mer moro om man spiller med venner, men alt kan være morsomt når man gjør det venner, som barslagsmål eller å se The Room.