GRIS

I 2013 vandret jeg rundt inne på Ceasar's Palace i Las Vegas - det kan hende jeg at jeg hadde gått meg vill (det skjedde ofte inne på megahotellene i Vegas) - og av alle ting ramlet jeg innom et lite kunstgalleri. Jeg hadde fått et lite glimt av et maleri da jeg gikk forbi, og det trakk oppmerksomheten min mot meg som en magnet. Det var mitt første møte med Henry Asencio, og jeg falt hodestups for de ville penselstrøkene, de myke delikate ansiktene og den fantastisk dristige fargebruken. Haka mi må ha falt helt ned på gulvet mens jeg sto der og stirret, for gallerieieren plukket ned maleriet, hang det opp i et lite avlukke med dempet belysning, og viste meg maleriet i forskjellige lys mens han fortalte om bildet og kunstneren. Jeg tror en ekfrase også var involvert. Jeg satt der i en time, målløs, oppslukt. Det rare er at den dag i dag så kan jeg ikke huske hvilket maleri det var jeg så på - bare følelsen jeg satt igjen med. Til syvende og sist måtte jeg dra tomhendt derfra, fordi oljemalerier er dyre, og jeg var en fattig student på privatskole på det tidspunktet. Men grunnen til at jeg nevner dette nå er at jeg egentlig ikke har opplevd den følelsen, det altoppslukende fokuset siden den gang. Helt til jeg fyrte opp GRIS.

Det hele starter i det små, i det grå. Noe har skjedd og verden har gått i oppløsning. Det føles tungt for henne å bevege seg og ordene hennes, stemmen hennes har forsvunnet. Verden er tom og stille. Hun løper, hun flykter, men det nytter ikke, for dette er ikke noe hun kan flykte fra. Hun må ta et oppgjør, fikse det som har gått galt, være helten i denne historien. Hun må bringe fargene, og livet, tilbake til ødelandet, hvis ikke vinner mørket. Og det må ikke skje.

Hun finner rødt først. Verden endrer seg. Gamle strukturer dukker opp, rester av en fallen sivilisasjon, små steintroll tusler rundt. Hun finner gåter, pusler sammen bitene, løser dem. Blir sterkere, flinkere. Grønt og blått følger etter. Verden endrer seg igjen. Hun finner skoger og underjordiske sjøer, nye veier å gå og nye evner som gjøre det enklere å ta seg frem i de nye omgivelsene. Verden blir mer levende, lysere. Men i mørket lusker en trussel hun er nødt til å møte på et eller annet tidspunkt. Kommer hun til å greie det?

Det blir ikke ytret et eneste ord gjennom hele GRIS, men det er heller ikke nødvendig, for historien blir fortalt utelukkende gjennom farger, omgivelsene man befinner seg i, figurene man møter på, utfordringene man må gjennom og de små sekvensene som avspilles hver gang Gris låser opp en farge. Hele historien ligger i det du ser, og det du ser er helt eksepsjonelt vakkert. Dette er årets peneste spill, kanskje tiårets peneste, kanskje det peneste spillet noensinne. Jeg ble oppslukt fra første bilde, og la ikke fra meg kontrolleren før spillet var over. Hvert kapittel overgår det neste og spillet vokser hele tiden i kompleksitet og omfang, det samme gjør det visuelle. Hver farge fungerer i nydelig samspill med den foregående fargen, og fører med seg nye elementer, som fører til at designet stadig vokser og utvikler seg, helt til du sitter igjen med et storslått kunstverk som tar pusten fra deg. Både jeg og Player 2 satt med klump i halsen og tårer i øyekroken da de siste elementene var på plass, og maleriet var komplett. Det tror jeg mange andre kommer til å gjøre også.

Det er Conrad Roset, en spansk illustratør og kunstner, som står for den kunstneriske regien i spillet. Det er basert på maleriene hans, noe man ser tydeligst i ENSUEÑOS
og MUSES-serien hans, men han har samtidig også hentet inspirasjon fra tegneseriene til Moebius og filmene til Studio Ghibli og Disney. Og det har helt klart veldig mange likheter med Journey, og Fe som kom ut tidligere i år. Dette er også spill hvor det ikke sies et ord, hvor farger, følelser og musikk er i hovedfokus.

Apropos musikk, den er komponert av Berlinist, bygger perfekt opp under stemningen i spillet, og vokser og utvikler seg i takt med omgivelsene, og Gris selv. Den er nydelig og vever og så velkomponert at man blir litt matt. Og gjør at man får en liten skjelving i underleppa, i tillegg til klumpen i halsen og tåren i øyekroken man hadde fra før av.

Dette er et absurd ambisiøst prosjekt, og resultatet blir bare enda mer imponerende fordi gjengen i Nomada Studio aldri har laget et spill før. De har drevet med illustrasjon og kunst, og en var muligens en arkitekt før de alle bestemte seg for å gå sammen og lage et spill. Og for et spill!

Ikke bare er det vakkert og melodiøst, men det er utrolig organisk bygget opp, og måten evnene til Gris utvikler seg, gåtene blir mer utfordrende og brettene blir mer komplekse føles utrolig naturlig. Det er en særs zen-lignende flyt i spillet - brettene, og timene, bare flyr forbi og før du aner ordet av det har det gått fire timer og spillet er over.

Akkurat som Gris og omgivelsene hennes vokser og utvikler seg, vokser og utvikles min følelsesmessige tilknytning til spillet. Det starter så smått med «oi, dette er pent» og «så fiiin musikk», som utvikler seg til «fy fader, så gjennomført, så gjennomtenkt!» og avsluttes med at jeg sitter hulkende og emosjonelt utmattet igjen i sofaen og ikke helt vet hva jeg skal ta meg til fordi spillet er over. Alle fargene er tilbake og verden har endret seg. Jeg har endret meg.

GRIS tar deg med på en reise gjennom alle de forskjellige stadiene i sorgprosessen - en prosess jeg har vært gjennom mange ganger - og leverer deg på dørstokken til forløselse og aksept. Om du velger å gå over er opp til deg. Det forteller deg at livet er fullt av motstand, og det som har forårsaket sorgen kommer alltid til å være der. Alt du kan gjøre er å bite tennene sammen og fortsette fremover. Plukke de ødelagte bitene opp og pusle dem sammen igjen. Ikke flykte fra de vonde minnene, men møte dem ansikt til ansikt og la de bli en del av deg.

GRIS har, for meg, vært en opplevelse som ikke kommer til å overgås med det første. Kanskje aldri. Det er rett og slett et mesterverk. Et rungende JA på spørsmålet: Er spill kunst? Det er et vevert og reflektert portrett av sorgen, og kampen for å komme seg gjennom den. Det tar deg fra melankoliens mørke avgrunn til håpets høye haller, og er så vakkert at det kommer til å ta pusten fra deg. Men det kommer til å gi deg så mye mer tilbake.