Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor Norge
anmeldelser
Travis Strikes Again: No More Heroes

Travis Strikes Again: No More Heroes

Etter ni år er verdens mest nerdete leiemorder tilbake, men Travis Strikes Again slår ikke akkurat til med samme kraft som før.

Kombinasjonen av antihelten Travis Touchdown og Nintendos familieorienterte renommé er ikke det samarbeidet man ser naturlig for seg, men det var nettopp dette vi fikk da spillet No More Heroes ble lansert til Wii i 2008. På en konsoll som først og fremst ble forbundet med Nintendos mer familievennlige spill, eller enkle og billige spill som forsøkte å cashe inn på Wii-ens suksess, skilte No More Heroes seg ut med sin 16-årsgrense og en historie om en håpløs nerd som får fatt i et lyssverd og dermed begynner sin blodige klatretur opp rangsstigen til United Assassins Association.

Travis Strikes Again: No More Heroes
Travis Touchdown er tilbake, men er tydeligvis ikke helt i toppform.

No More Heroes var for mange (meg selv inkludert) en introduksjon til den gærne og sære spillskaperen Goichi Suda, bedre kjent som Suda51 (som akkurat fylte 51 år, passende nok). Spillene til Suda51 er ofte karakterisert av lite flatterende hovedpersoner man samtidig får litt sansen for, mye meta-humor knyttet til spill og nerdekultur, samt en aldri så liten forkjærlighet for sex, blod og psykedelisk galskap. Resultatet er spill som balanserer på en svært skarp knivsegg. På den ene siden kan det bli for mye av galskapen og den overseksualiserte fremstillingen av kvinnene i spillet, noe jeg for eksempel trakk Killer Is Dead for. På den andre siden er det nettopp den tarantinske galskapen og volden som er med på å gjøre flere av spillene akkurat så sære og usedvanlige som man håper på, og som fremstår forfriskende fritt for det forutsigbare og korrekte i et spillmarked hvor altfor få spill tør å ta sjanser. De fleste som har spilt for eksempel Lollipop Chainsaw vil ikke si at spillet var feilfritt, men mange vil likevel sitte igjen med gode minner fra det absurde zombiespillet (kanskje fordi selveste James Gunn var med på å skrive manus).

Etter lanseringen av No More Heroes 2: Desperate Struggle i 2010 har vi ikke fått fortsette historien om Travis Touchdown, men med lanseringen av Travis Strikes Again: No More Heroes er Santa Destroys mest dødelige otaku tilbake. Stilen, spillmekanikken og den helhetlige tonen i spillet er imidlertid noe annerledes enn det vi er vant med fra tidligere spill, og spørsmålet er om det nødvendigvis er til det bedre.

Travis Strikes Again: No More Heroes
I VR-spillene til den eksperimentelle konsollen Death Drive Mk. II skal Travis og Badman hamre løs på horder av digitale fiender. Det blir dessverre veldig fort gjentakende og kjedelig.

Innledningsvis stifter vi bekjentskap med Badman, faren til den svært minneverdige og syke bossen Bad Girl fra det første spillet i serien. Badman ønsker hevn over Travis etter datterens død, og klarer til slutt å spore opp Travis i en bobil langt uti ødemarken. En slåsskamp bryter løs, men ikke før Badman får øye på at Travis har et eksemplar av den legendariske VR-konsollen Death Drive Mk. II, en eksperimentell konsoll som kan oppfylle et ønske dersom man gjennomfører alle seks spillene tilgjengelig til konsollen. Dermed blir Travis og Badman av en merkelig grunn enige om å gjennomføre spillene sammen, og dermed begynner ditt dypdykk inn i VR-land.

Historien spiller en forsvinnende liten rolle i dette spillet, og uansett gir den aldri mening på noe tidspunkt. Nå gir sjelden Suda51 sine spill mening, men selv når man regner ut ifra absurditetenes og meningsløshetens målestokk er historien i Travis Strikes Again temmelig laber og intetsigende. Det er dessuten lite snert, humor eller generelt minneverdige øyeblikk å spore i historien og spillet generelt. Det er også overraskende lite innuendo i spillet til et Suda51-spill å være, og det som er der er mest gjenværende rester fra de tidligere spillene i serien. Sistnevnte er nok mer overraskende enn negativt, og jeg savner ikke akkurat de creepy minispillene fra Killer Is Dead, men Travis har blitt åpenbart mer streit og mindre kontroversiell i kjølvannet av diverse begivenheter de par siste årene.

Travis Strikes Again: No More Heroes
Travis Strikes Again: No More Heroes