Vane

Vi begynner med en kjærlighetserklæring. Ikke til en person, en by eller et land, men til en trio av vakre og uutgrunnelige japanske spill. Ico, Shadow of the Colossus og The Last Guardian hører alle til blant mine favorittitler - også selv om de (især The Last Guardian) har deres klare og åpenlyse problemer. Jeg elsker dem for de digitale båndene de får meg til å knytte; for deres minimalistiske historiefortelling og den sære og karakteristiske arkitekturen som deres verdener er fylt til randen med (den vindmøllen, altså). På papiret huker Vane fra Tokyo-baserte Friend & Foe av for alle disse tingene, men som ofte er tilfelle skal det mer en gode inspirasjonskilder til for å lage et godt spill.

Selv om Friend & Foe har base i Tokyo, er størstedelen av studioets ansatte europeere med erfaring fra titler som Killzone, Battlefield 3 og, nå ja, The Last Guardian. Spillets første del kanaliserer dog i høyere grad thatgamecompany sine titler enn Fumito Uedas. Alene i et vidstrakt ørkenlandskap skal du i form av en kråke fly rundt og aktivere spesielle poster og samle en veritabel hær av kråker. Denne delen er helt åpen og på befriende vis gis det hverken hint eller quest-markører - kun små lysglimt avslører veien. Samtidig er det lett å identifisere interessante områder og gjenstander i det golde landskapet, hvilket gjør utforskningen givende og rett og slett spennende. I de første 30-45 minuttene er Vane en fornøyelse. Det golde landskapet føles tillokkende og fremmed på samme tid med aparte strukturer som oser av historie og mystikk. Friheten og det rolige tempoet gir samtidig spillet en nærmest meditativ kvalitet og fortryllelsen heves kun av den litt klossete styringen når man skal lande på diverse gjenstander.

Der går ikke lang tid før man får muligheten til å skifte form mellom gutt og fugl, men dessverre begynner opplevelsen kort etter å falle i kvalitet. Innledningsvis er muligheten for å skifte form forfriskende. Gameplayet blir mer puzzle-drevet uten at utforskningen skrinlegges. Og det visuelle fortsetter å imponere med metalliske strukturer formet av tidens tann. Arven fra The Last Guardian er til å ta og føle på.

Dessverre er denne arven også til stede i form av et gjenstridig kamera som ofte blir fanget bak søyler, vegger og gulv. I de åpne seksjonene er det ikke et nevneverdig stort problem, men så snart plassen blir trang blir det bare tull. Ut fra et gameplay-messig perspektiv er det irriterende, men dog ikke en katastrofe, da Vane hverken krever presis eller hurtig input fra din side. På den estetiske fronten er det faktisk verre, da en av Vanes største styrker - den audiovisuelle presentasjonen - blir underminert hver gang en vegg blokkerer hele skjermbildet. Jeg trodde - kanskje litt naivt - at det katastrofale kamera var en ting som hørte fortiden til, men Vane hev meg effektivt ut av den dagdrømmen for å minne meg på hvor mye den slags bryter innlevelsen.

Det samme gjorde spillets andre halvdel, hvor utforskningen fyller mindre og mindre og i stedet erstattes av halvkjedelige puzzles. Puzzles er kanskje å ta litt hardt i for Vanes utfordringer handler mer om å observere omgivelsene og finne det riktige stedet å trykke trekant. I en spesielt langdryg sekvens skal man sammen med en flokk likesinnede barn dytte en stor gylden kule gjennom bygninger og terreng. I løpet av de ca. 20 minuttene det tar å komme til veis ende løser man kun et par enkle puzzles. Resten av tiden går med til å dytte og dytte og... ja, dytte. For å gjøre vondt verre viser sekvensen frem Vane sitt dumme checkpoint-system og buggy kode. På et tidspunkt beveget jeg meg for langt vekk fra kulen, hvilket fikk spillet til å respawne meg som en kråke et sted i luften nær kulen. Dessverre lot spillet ikke til å synes at det var et godt sted, for uansett hvilken retning jeg beveget meg i respawnet det meg igjen på samme sted. Ok, tenkte jeg, så må jeg jo bare starte spillet på nytt, hvilket løste problemet, men til gjengjeld sendte det meg 10 minutter tilbake til starten av den drepende kjedelige sekvensen.

Visse spill overvinner deres svake tekniske sider ved å utmerke seg på andre områder (*host* The Last Guardian *host*), men Vane fikk meg aldri engasjert for alvor. Hverken i gameplayet eller figurene. Flere scener er nære ved å resonnere følelsesmessig, men reaksjonen uteblir likevel. Hvis jeg kunne ha knyttet et bånd til mine medkråker/gutter på samme måte som jeg gjorde til Trico eller opplevd følelsesmessig katharsis mot slutten som i Journey ville det ha vært lettere å tilgi Vane dets mangler, men disse øyeblikkene uteblir dessverre. I stedet får vi en halvinteressant, ordløs fortelling, hvor det egentlige forløpet og ens motivasjon ikke kommer helt tydelig frem. Hva er det jeg jobber frem mot når jeg samler kråker/gutter til min sak? Denne uvissheten kan funke for spill som Inside - men jeg tror Vanes fortelling hadde hatt godt av et håndgripelig mål, som for eksempel fjellet i Journey, til å forankre fortellingen litt mer.

Høres det ut som om jeg ikke kunne fordra Vane? Kanskje. Men faktisk er jeg mest av alt bare ergerlig over at det ferdige produktet ikke er bedre, for det er anslag til noe riktig bra her. Den åpne begynnelsen er god, verdenen er spennende og og den visuelle stilen er nydelig og nettopp derfor er det ergerlig at den tekniske delen halter med dets umulige kamera, haltende framerate og idiotiske checkpoint-system. Og det er ergerlig at Friend & Foe i Vanes andre halvdel ikke greier å bruke spillets mekanikker til noe mer meningsfylt og underholdende. Når man kun har en lengde på 2-3 timer er der ikke plass til lange dropp i kvaliteten. Det skal leveres nærmest fra start til slutt.

Er man som undertegnede stor tilhenger av Fumito Ueda og thatgamecompanys arbeid ville jeg ikke avskrive Vane helt (men jeg ville nok ventet til prisen synker). Det har sine øyeblikk og forhåpentligvis får Friend & Foe patchet bare noen av de tekniske manglene og feilene. Mangler du derimot å spille disse spillene (og RiME), kan du like gjerne glemme Vane, for denne typen opplevelse fås uendelig mye bedre der ute.