Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Final Fantasy VII: Remake

Final Fantasy VII: Remake

Når nostalgien skrelles bort, hvor godt holder egentlig Final Fantasy VII: Remake stand?

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Det er uvirkelig at vi endelig sitter med en ny og oppusset utgave av Final Fantasy VII i hånden. Den ikoniske klassikeren fra 1997 regnes blant tidenes beste og viktigste spill, og er en soleklar favoritt i serien blant mange fans med sitt uforglemmelige design, rollefigurgalleri, kampsystem og musikk. Vi har blitt fristet med en nyversjon med moderne og realistisk grafikk helt siden Sony viste oss en tech demo med spillets åpningssekvens under E3-messen 2005. Den gang forsikret både Sony og Square Enix oss om at dette kun var en demonstrasjon av konsollens grafiske potensiale, men reaksjonene fra fansen den gang fikk nok noen mentale hjul til å spinne i toppledernes hode.

23 år siden originalen er tiden endelig kommet for å få svaret på noen viktige spørsmål: Er Final Fantasy VII fortsatt et bra spill, og er det å få en nyversjon av denne gamle klassikeren en god idé?

Final Fantasy VII: Remake

Final Fantasy VII: Remake kaster deg rett inn i historien og spenningen, og det tar ikke lang tid før man er sugd inn i historien om Cloud Strife og kampen mot Shinra enten dette er første eller n-te gang man begir seg i kast med den. Interessant nok har den underliggende tematikken om miljøvern, megaselskapers uinnskrenkede makt og undertrykkelsen av de fattige til gode for de få rike enkeltindividene ikke blitt mindre aktuelt med årene, og viser at originalspillets design virkelig har et tidløst preg over seg.

Dette er en annonse:

Dette tidløse designet kommer også til syne i møte med settingen og rollefigurene. Midgar er en fantastisk kul setting, og seriens overgang fra middelalderinspirert fantasy i Final Fantasy I-VI til en moderne storby med en dystopisk touch i Final Fantasy VII holder fortsatt stand. Kombinerer man dette med et av de mest likandes persongalleriene i spillhistorien har man oppskriften på et spill man gjerne vil legge ned flere timer i. Med mer historie og innhold blir man også bedre kjent med rollefigurene enn tidligere, noe som hjelper deg å komme tettere innpå dem. Gamle fans vil også kunne merke referanser til det utvidede Final Fantasy VII-universet, inkludert Crisis Core: Final Fantasy VII og animasjonsfilmen Final Fantasy VII: Advent Children (som blant annet er representert gjennom det mesterlige musikkstykket The Promised Land, som leveres på perfekt tidspunkt i spillet). Også skurkene i spillet får man tettere kontakt med denne gangen, noe som gjør dem enda mer uhyggelige.

Final Fantasy VII: Remake
Final Fantasy VII: RemakeFinal Fantasy VII: Remake

Det hjelper selvfølgelig på at spillet presenterer Midgar og dens innbyggere i en ny audiovisuell drakt som på sitt beste kan ta pusten fra deg som tyner PlayStation 4 for det den er verdt. Når alt flyter som det skal er Final Fantasy VII: Remake et spill som ser helt fabelaktig ut. Ofte må man bare stå stille og panorere kameraet rundt omkring for å ta inn over seg herligheten av stål, betong og lys i all sin prakt. Lys og skygge er det brukt mye krefter på å finpusse i spillet, og da er det ekstra godt at spillet støtter HDR også på standardutgaven av PS4. Animasjonene er strålende, rollefigurene levende og stemmeskuespillet godt gjennomført, både på japansk og engelsk. Aller mest gledelig er det kanskje å få de originale komposisjonene til Nobuo Uematsu fremført med levende musikk, og flere av komposisjonene får også vist seg frem i noen kreative og flotte nytolkninger. Noen av de helt nye stykkene klarer dessverre ikke helt å leve helt opp til det originale materialet, men det er ingen tvil om at dette spillet må oppleves med godt lydutstyr.

Dette er en annonse:

En av sidene ved spillet det har vært knyttet størst forventninger til er kampsystemet. Originalen har et delvis turbasert kampsystem kalt Active Time Battle (ATB), som serien brukte fast mellom Final Fantasy IV og IX, der hver figur kan foreta sin handling når ATB-måleren er fylt opp i sanntid. For å bruke og lære magi og visse egenskaper må man også utstyre rollefigurene med Materia, små fargede kuler som kobles til våpnene og kamputstyret. Nyversjonen viderefører mange av disse prinsippene, men velger samtidig en tilnærming som minner om action RPG-systemene man kan finne i spill som Tales-serien eller Ni no Kuni II: Revenant Kingdom. Systemet er imidlertid langt mer oversiktlig og dypt enn det man kan finne i andre action RPG-spill, noe som blant annet skyldes kontroll- og menysystemet. Med én knapp kan man gjennomføre basisangrep, og med høyre skulderknapp blokkerer man innkommende slag. Når ATB-måleren fylles opp kan man gå inn i menyen og velge mellom spesialegenskaper, magi og gjenstander, og når man er i disse menyene går alle bevegelsene i sakte fart. En egen Limit-måler gir deg adgang til kraftfulle spesialangrep, og etter hvert får man også tak i Materia som gjør at man kan påkalle vesener til å kjempe side om side ved deg. Sistnevnte er imidlertid bundet av restriksjoner og kan dermed ikke brukes fritt i kamp, noe som skaper et unaturlig hinder i et ellers velfungerende kampsystem.

Motstanderen har i tillegg til en helsemåler en egen måler som viser om angrepene du bruker putter dem under press, og fylles denne måleren opp blir de fortumlet og faller over ende. Systemet er en videreføring av kampsystemet fra Final Fantasy XIII, men når dette brukes i kombinasjon med angrep, blokkering og unnamanøvere er det fort gjort å tenke at Square Enix har hentet litt inspirasjon fra FromSoftware-spillene. Denne assosiasjonen kan man særlig få i VR-kampene, frivillige ekstrakamper hvor du må bryne deg mot ekstra tøffe motstandere og hver handling du gjør teller for å få fienden i kne. Her kan pulsen stige til uante høyder og mestringsfølelsen sitte som et skudd når siste slag lander. Hvis du føler at dette blir for mye å knote med kan du spille spillet i såkalt Classic Mode, hvor angrep, blokking og unnamanøvere håndteres for deg og du kun behøver å foreta menyvalgene når ATB-måleren fylles opp. Dette blir imidlertid fort altfor enkelt og bør styres unna, og selv nostalgikeren bør dermed gå for normal vanskelighetsgrad her.

Final Fantasy VII: RemakeFinal Fantasy VII: Remake

Det er altså mye positivt å si om Final Fantasy VII: Remake, men dersom man tar av seg nostalgibrillene er det også noen åpenbare problemer å spore med spillet.

Det første problemet er også det som har vært åpenbart hele tiden: Dette er ikke det hele og fulle originalspillet. Opplevelsen du får servert i denne omgang gir deg kun Midgar-delen av originalspillet, og er dermed mer eller mindre bare selve prologen til Final Fantasy VII-sagaen. Selv om Square Enix har vært tydelige på dette hele tiden er det slettes ikke alle som har fått dette med seg, og noen vil garantert kjenne på en skuffelse over dette. I originalen tar denne seksjonen et sted mellom fire og seks timer å spille gjennom (originalen som helhet tar et sted mellom 35 og 40 timer for å komme gjennom historien), mens Final Fantasy VII: Remake strekker denne delen til å vare i godt over 30 timer alene.

Problemet er at denne delen av originalen ikke gir et godt nok grunnlag for å lage et over 30 timer langt enkeltstående spill. Det er litt på samme måte som Hobbiten: En god bok som kunne gjort seg bra som én eller to filmer, men ikke har nok stoff til å rettferdiggjøre tre lange filmer der nytt innhold som blir lagt til ikke holder langt nær samme kvalitet som det originale materialet. Fremfor å gå helt og holdent inn for å gi oss en full nyutgave av originalen, har Square Enix i stedet valgt å bygge videre på historien. Potensialet for en god opplevelse er absolutt til stede, for Midgar er et ikonisk sted med mange spennende kriker og kroker, men gjennomføringen gjør dessverre at en over 30 timer lang rundreise i Midgar ganske enkelt blir for lang. Historien bygger også opp til sentrale tvister som ikke kommer ennå, noe som vil være forvirrende for nye spillere og skuffende for veteraner. Spillet gjør en god jobb med å bygge opp stemningen og forventningene (jeg vil gjerne fortsette på reisen allerede nå), men det er uheldig at denne oppbyggingen skjer opp imot en fortsettelse vi ikke har en anelse om når kommer.

Final Fantasy VII: Remake

Når nytt innhold blir lagt til i en nyversjon bør det enten utdype og utbedre mangler i den originale fortellingen eller bidra med noe konstruktivt og kreativt. Dessverre legges det til mye merkelig stoff i stedet, som historien egentlig klarte seg fint uten. Fremfor å gjøre historien mer tilgjengelig, særlig for nye spillere, er jeg redd dette vil gjøre opplevelsen mer merkelig og utilgjengelig.

De nye rollefigurene som er lagt til er sjelden særlig minneverdige. Når flere av dem til og med blir obsternasige og plagsomme må man klø seg i hodet over at kvalitetskontrollen i Square Enix tenkte at disse var en god idé å bruke tid og ressurser på. Nytt innhold som er knyttet til gamle kjenninger er heldigvis bedre, men dette understreker mest hvor velskrevet den originale fortellingen og persongalleriet egentlig er. Den ekstra tiden blir brukt til å gi flere av rollefigurene mer personlighet og kjøtt på beina. Du får et dypere innblikk i hvor omfattende og dramatisk kampen mellom Shinra og Avalanche faktisk er, men også hvilke desperate forhold som preger slumområdene under Midgar. Men selv i møte med de gamle kjenninger kunne flere av kapitlene med fordel vært luket bort eller effektivisert uten at spillet eller historien hadde tatt skade av det. Strikken blir ganske enkelt tøyd for langt, og selv om høydepunktene er gode gir det også noen bunnpunkt vi kunne klart oss uten.

Final Fantasy VII: RemakeFinal Fantasy VII: Remake

Mye kunne vært tilgitt dersom vi faktisk hadde fått et åpent og innholdsrikt landskap å utforske i Midgar, men her melder et annet problem seg ved å kun basere seg på denne delen av originalspillet. Midgar-delen av originalen er også den mest lineære delen, og Final Fantasy VII: Remake er for det meste altfor lineært. På det aller mest håpløse gir det assosiasjoner til Final Fantasy XIII (et spill som sjelden trekkes frem som en fanfavoritt), med lange korridorer uten særlig spennende innhold. Jevnt over er det bedre enn som så, ettersom områdene og historien knyttet til dem er spennende nok til at man hele tiden vil fortsette, men det er fortsatt mer lineært enn godt er. Bedre blir det ikke av at fiendegalleriet man møter på er nokså begrenset, noe som også er en uheldig følge av at man kun har tatt utgangspunkt i originalens første timer.

De gangene man får mer åpne områder å utforske i slummen kunne spillet skapt et solid motstykke til de lineære øktene, men også her skuffer spillet. Sideoppdragene man kan bryne seg på er verken spennende, kreative eller særlig minneverdige, med unntak et par-tre stykk. Når spillet er åpent er det dessuten overraskende lite å se, gjøre og oppdage i Midgar, og selv i forlystelsesområdet Wall Market er det få aktiviteter du faktisk kan bruke tiden din på. Her kunne Square Enix lært ett og annet fra The Witcher 3: Wild Hunt når det kommer til meningsfylte sideoppdrag, og Segas Yakuza-serie kunne lært dem ett og annet om å kombinere små og åpne områder med mye variert innhold.

Tidligere i anmeldelsen ble det nevnt at spillet ser fantastisk ut når alt går som det skal. På en vanlig PS4 er det imidlertid ikke rent sjelden at grafikken ikke flyter like godt som den burde. Jevnt over kan man oppleve et kornete bilde der lys og skygge blir merkelig gjengitt, noe som tyder på at oppløsningen ofte faller under målsettingen på 1080p. Det største problemet er at teksturer og detaljer ofte bruker flere sekunder på å laste inn, og dermed kan man ofte se utydelige flater før detaljene plutselig «hopper» inn. Utviklerne har tydeligvis tatt seg noen snarveier, og aller tydeligst blir dette når man befinner seg høyt oppe i landskapet og ser ned på omgivelsene under seg. Fremfor å gjengi landskapet i sanntid tredimensjonalt, får man her servert flate todimensjonale bakgrunnsbilder i stedet (dette var riktignok high tech i originalen, men likevel ...). Med unntak av sistnevnte eksempel ser spillet aldri ille ut, men med grafisk imponerende spill som Red Dead Redemption II, Doom Eternal og Resident Evil 3 på markedet klarer ikke Final Fantasy VII: Remake å utmerke seg som best i klassen.

Final Fantasy VII: Remake

Final Fantasy VII: Remake er på mange måter et fantastisk gjensyn eller første møte med en gammel klassiker, men samtidig ikke uten en viss bismak. Å se og høre det ikoniske designet i moderne drakt er en fryd, selv om bildet ikke alltid når til topps på en vanlig PS4. Mer innhold og historie er moro, men mye av det ekstra innholdet føles som meningsløs fyllmasse ment for å gjøre spillet lengre snarere enn å bidra til mer kvalitativt innhold. Det setter dessuten en demper på opplevelsen at det hele kun bare er starten på sagaen. Å utforske Midgar er moro, men moroa blir fort amputert når man innser hvor lineært og blodfattig det egentlig er. Kampsystemet underholder, men fiendegalleriet blir fort gjentakende og begrenset. Det er mye positivt å si om Final Fantasy VII: Remake, men samtidig må jeg erkjenne at jeg hadde håpet på noe mer.

07 Gamereactor Norge
7 / 10
+
Nydelig audiovisuell nytolkning av en tidløs klassiker, underholdende kampsystem, mer innhold knyttet til kjente rollefigurer gir dem mer dybde, gøyale VR-kamper.
-
En altfor lang prolog til FF VII-sagaen som helhet, lineært, få og platte sideoppdrag, gjentakende fiendegalleri, mye av det nye innholdet er svakt, begrenset bruk av summons, noen grafiske problemer.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster



Loading next content