Silent Hill 4: The Room

Jeg satt og bladde i coveret til en av mine Sonic Youth CD’er for et par dager siden. Jeg elsker det bandet, for de har en helt utrolig evne til å blåse liv i låtene deres. Joda, mainstream-fansen vil nok ergre seg over de støyende, disharmoniske riffene, men ikke jeg. Plutselig slo det meg at bandmedlemenes navn, K. Gordon, T. Moore og L. Ronaldo var med i en av gåtene i det første Silent Hill spillet. Jeg bladde videre og møtte på et bilde av et lyserødt kjeledyr - en kanin. Jeg tenkte straks på den blodige kaninen fra SH3. Er dette tilfeldig tro? Eller er det en sammenheng? Og hvorfor stiller jeg i det hele tatt meg selv disse spørsmålene? Svaret er enkelt: Jeg er blitt oppslukt av SH4: The Room.

Enhver gamer med respekt for seg selv og digital underholdning, vil foretrekke gameplay fremfor grafikk og historie, og jeg er én av dem. Men når jeg først beveger meg rundt i SH’s dystre univers med mine frynsete nerver utenpå klærne, kan jeg lett glemme at gameplayet ikke er seriens sterkeste side. Men det har heller aldri vært meningen, for som Konami selv sier, så er det atmosfæren og ikke minst historien, som har gjort serien til en dundrende suksess.

SH4 startet faktisk ikke sine dager som et SH-spill, men som en spin-off-tittel ved navn Room 302, og det er her vi finner vår karakter, Henry Townsend. Henry flyttet inn i nettopp leilighet nr. 302 i South Asfield Heights-komplekset for et par år siden, og inn til for fem dager siden ante han fred og ingen fare. Men nå plages han av makabre mareritt. Han drømmer at han befinner seg i leiligheten sin, men alt er ikke som det pleier. Den er rotete, blodig og rusten, og hjemsøkes av et underlig spøkelsesaktig monster, men det er bare en drøm - eller er det?

Det er ikke tilfeldig at åpningsscenen i det fjerde SH-spillet beskjeftiger seg med den menneskelige tilstanden, hvor bevissthet og underbevissthet glir sammen - nemlig i drømmen. For i The Room ser dette ut til å være selve bindingsverket i historien. Første gang du besøker Silent Hill gjennom en portal på Henrys bad, møter du en kvinne som hardnakket påstår at du opptrer i hennes drøm. Hun drømmer altså, og kanskje gjør Henry det samme. Tunnelen på badet er Henrys eneste vei ut fra leiligheten, for i tillegg til å ha hatt disse grusomme marerittene de siste fem dagene, så er inngangsdøren hans stengt med lange kjettinger og hengelåser, og på døren står det skrevet i menneskeblod "Don’t go out!", signert av en viss Walter.

SH-konseptet er blitt pusset opp. Du kan nå foreta kraftige "charge-angrep", og en mindre del av spillet oppleves nå også i et førstepersonsperspektiv, men det er spillstrukturen som for alvor har måttet stå modell til Konamis behov for å bevise sin innovative viljestyrke. Henrys leilighet fungerer som hub og savepoint, mens portalen på badet er veien ut til Silent Hill. Denne strukturen har medført at SH4 er oppdelt i en rekke forskjellige verdener - man kan velge å kalle dem avsnitt - som spilles som om de var brett i et helt vanlig plattformspill.

Det har sine fordeler og ulemper. Det har på den ene siden gitt Konami muligheten til å skape vidt forskjellige verdener, siden de ikke har vært bundet av å måtte få dem til å henge sammen. Samtidig er disse fragmentene lettere å svelge for SH-debutanter. Byttet mellem de to dimensjonene, som er vidt forskjellige, men som fortsatt henger sammen på en uforklarlig måte, gir ny næring til den redselsfulle atmosfæren som er så kjennetegnende for serien. På den andre siden har det medført en dimensjonstafett mellom SH og leiligheten. Skal du lagre, hente eller legge igjen et item i kisten eller lege dine sår, så bærer det tilbake til leiligheten - igjen og igjen og igjen - med dertilhørende loadetid hver vei, naturligvis.

Konami har også slaktet en av seriens hellige kyr, for SH4 er det første avsnittet uten skikkelige gåter. Ifølge Konami har det vært en naturlig konsekvens av den nye spillstrukturen, men den forklaringen går neppe rett hjem hos fansen. I stedet er det mer action i dette kapittelet, som i tillegg kompliseres av det ennå litt klumsete kampsystemet, som ikke helt klarer å bestemme seg for hva det egentlig vil. Som en ekstra torn i poten er de fiendene du treffer på hyppigst udødelige spøkelser, og derfor er det oftest best å legge beina på nakken ved disse møtene. The Room ser ut til å kjøre på en finpusset versjon av grafikkmotoren fra SH3, som også denne gangen leverer noe av den absolutt flotteste grafikken vi har sett på PS2. Og med kompetent hjelp fra lydgeniet Yamaoka, har The Room sannelig også gjort seg fortjent til å bære SH-navnet. Så du har bare å løpe ned i kjelleren og finne frem ditt gamle støvete kjeledyr - det vil være verdt det.

Konamis siste SH-utgivelse på denne konsollgenerasjonen er en litt blandet fornøyelse. Grafikken, lyden, atmosfæren og ikke minst historien er veldig imponerende og vil gjøre enhver SH-fan vårkåt i høstkulda. Dessverre er ikke de nye tiltakene så velvalgte, for de uendelig mange "tilbake til leiligheten"-loadetidene er veldig sjenerende. At serien fortsatt sloss med et lunkent kampsystem, i beste fall har veldig få gåter og faktisk lar spilleren besøke de samme verdenene to ganger i løpet av de 10-15 timene spillet varer, er ikke formildende omstendigheder. The Room er på ingen måte dårlig, men når det neste avsnittet ruller ut på PS3, Xbox 2 eller hva det nå blir til, så vil det ikke bare være grafiske forbedringer denne anmelderen forventer seg. En spillserie kan ganske enkelt ikke overleve på atmosfære og historie alene. Selv ikke om begge deler er utført på den vanlige estetiske måten. Silent Hill 4 trekker deg som sagt inn i det skrekkelige universet igjen, men hadde Konami bare tatt seg tid til å forbedre kontrollen allerede nå, kunne spillet faktisk scoret full pott.