Anno 117: Pax Romana - Vi bygde Roma (og gikk tom for penger) på én dag

Når du tenker tilbake på Romerriket - og det er det tydeligvis mange av oss som gjør fra tid til annen - er det ofte mordet på Cæsar, gladiatorkamper eller en krigskledd centurion som dukker opp i tankene. På samme måte fokuserer de mange spillene som utspiller seg i denne epoken, som Ryse: Son of Rome og Rome: Total War, ofte på konflikter og dramatiske intriger i hjertet av imperiet.

Det kommende strategispillet Anno 117: Pax Romana har en annen tilnærming. Som navnet mer enn antyder, har utviklerne fra Ubisoft Mainz valgt å fokusere på en mer fredelig og rolig periode. Pax Romana Tiden fra 27 f.Kr. til 180 e.Kr. regnes som den romerske gullalderen. Det mektige imperiet omfattet hele Middelhavsområdet, og byene nøt en velstand og politisk stabilitet uten sidestykke. I tråd med DNA-et i Anno -serien handler det kommende spillet derfor mer om å bygge og utvikle sin egen by enn om å ødelegge naboene.

I vår forhåndsvisning lander vi på en idyllisk og avsidesliggende øy i den fiktive provinsen Latium, langt fra maktens sentrum i Roma. Heldigvis er vi ikke noen stakkars skipbrudne Robinson Crusoe som må bygge opp alt fra bunnen av. Nei, vi er en ung og ambisiøs guvernør med sekken full av skinnende denarer og skipene våre lastet med arbeidere. Målet er enkelt. Den for lengst forlatte øya skal forvandles til en moderne romersk by - koste hva det koste vil.

Den aller første oppgaven er å plassere vår praktfulle guvernørvilla. Rådgiveren vår foreslår at vi bygger villaen langt fra kysten, for selv i Pax Romana er det fortsatt mye krig, og det er ikke utenkelig at fiendtlige skip en dag vil gå i land på kysten vår, når treningsoppdragene er fullført. Jeg velger derfor å gjemme villaen bak en stor skog, mens en stor fjellkjede gir betryggende dekning. De beskyttende trærne blir imidlertid snart hugget ned, for jeg får umiddelbart beskjed om å bygge en vedhugger og et sagbruk. Fremdriften er i gang.

Jeg lærer raskt at effektive produksjonskjeder er nøkkelen i den detaljerte bybyggeren. Anlegg for utvinning av naturressurser som gruver, fiskeleirer og åkrer må ikke bare ligge i nærheten av de aktuelle ressursene, men også i nærheten av relevante produksjonsanlegg som støperier, saltverk og bakerier. Alle disse anleggene må også være forbundet med små grusveier, slik at både foredlede varer og ressurser kan transporteres til lager og handelsstasjoner.

Til å begynne med er det enkelt nok, men etter hvert som jeg begynner å produsere mer, øker kompleksiteten. Som uerfaren spiller - både når det gjelder Anno -serien og sjangeren i seg selv - setter jeg stor pris på det veldesignede grensesnittet som grupperer bygninger i henhold til produktene de produserer. Hvis jeg vil lage en tunika, klikker jeg bare på varen, og gjennom en ny popup-meny kan jeg opprette både et hampfelt for råmaterialene og en spinner for bearbeidingen. Spesielt mot slutten av forhåndsvisningen, der jeg produserer mer komplekse varer og byggematerialer som såpe, sandaler og sement, er denne grupperingen kjærkommen.

Så langt har jeg sett bort fra det viktigste aspektet ved å bygge en by - arbeiderne selv. Uten sterke hender og kloke hoder skjer det ikke mye i din romerske provins. Dessverre er det ikke bare i denne artikkelen at jeg har forsømt innbyggerne mine litt, det skjer også under forhåndsvisningen. Til å begynne med bygger jeg rett og slett for få hus, og lider raskt av en enorm mangel på arbeidskraft. Så jeg oppfører i all hast en rekke enkle boliger og bygger også vertshus og markeder for å forbedre livskvaliteten litt.

Det siste, livskvaliteten, er viktig. Ikke bare for å holde innbyggerne fornøyde slik at de er produktive og ikke gjør opprør, men også fordi det er mulig å oppgradere individuelle husholdninger fra liberti (frigitte slaver eller underklasse) til plebeia (middelklasse) når alle relevante behov er dekket. Med borgere i det andre sjiktet kan du produsere en rekke mer komplekse produkter som brød, vaser og sandaler, i tillegg til å bygge templer, biblioteker og skip for utforskning og handel.

Etter å ha utvidet byen sakte, og fått en god blanding av arbeidere til de ulike yrkene, støter jeg på en liten sperre. Jeg ønsker å tiltrekke meg de mest avanserte arbeiderne: de vitenskapelige ekspertene og dyktige mesterne som trengs for å lage sement og produsere vin. For å gjøre det må jeg tilfredsstille middelklassen med luksusvarer som olivenolje eller vaser. Men på min øy finnes det verken jordsmonn til olivenlunder eller harpiks til avansert keramikk.

Frem til nå har jeg knapt lagt merke til det lille minikartet nederst til venstre på skjermen, som tydelig viser at min lille øy bare er en liten del av en større øygruppe. Men nå er det ingen vei utenom. Jeg må sette seil og sette kursen mot - om ikke fjerne kyster - så i hvert fall naboøyene.

Handel og diplomati kommer utvilsomt til å spille en stor rolle i det fullstendige spillet, men jeg har bare fått dyppe tærne. Flere av ikonene for handel består av uferdige plassholdere, og rådgiverne mine, som har veiledet meg gjennom de fleste aspektene av spillet, er bemerkelsesverdig tause på dette punktet. Når det er sagt, har jeg ikke sett både Wall Street 1 og 2 for ingenting, så jeg klarer til slutt å bytte noe overskuddstrevirke mot en serie forseggjorte vaser.

Med importerte luksusvarer på de lokale markedene kan jeg nå tiltrekke meg de høyt utdannede innbyggerne jeg trenger for å ta de neste stegene. Jeg begynner å plante vinmarker, bygger en betongblander og belønner meg selv for godt utført arbeid med et tilbygg til guvernørboligen, som gir meg mulighet til å ansette spesialister som gir meg ulike fordeler.

Den oppmerksomme leser har kanskje lagt merke til at jeg så langt ikke har nevnt noe om økonomien. Det er det en grunn til. Fra første stund har byen min manglet penger, og sjenerøse lån fra vennene mine i Roma og en guvernør på en naboøy har bare klart å bremse den uunngåelige katastrofen. Ja, jeg har klart å bygge opp en romersk provins på én dag, men jeg har også ødelagt økonomien. Til tross for en god tutorial og et veldesignet grensesnitt er Anno 117: Pax Romana likevel et ganske vanskelig spill, og jeg er sikker på at erfarne spillere vil bli lettet over å vite at det er nok av utfordringer.

Mine fire timer som romersk guvernør var ganske stressende, til tross for det til tider langsomme tempoet og de idylliske omgivelsene. Dette skyldtes ikke bare pengeproblemer, men også de mange fordelene og ulempene som du hele tiden må veie opp mot hverandre for hver beslutning. For eksempel virket det i utgangspunktet som en god idé å plassere smier og fabrikker i nærheten av boligområder, men det viste seg å være en dårlig idé med tanke på brannsikkerheten.

Når husene ikke brant, reiste arbeiderne seg i (forståelig nok) protest mot mitt ikke alt for vellykkede regime. Det hjalp ikke at jeg - på grunn av de nevnte økonomiske utfordringene - konsekvent hadde prioritert kortsiktige inntekter fremfor innbyggernes ve og vel når rådgiverne mine konfronterte meg med dilemmaer og politiske beslutninger, noe som skjedde ganske jevnlig.

Slike dilemmaer er én måte spillet hele tiden setter kjepper i hjulene på og holder deg på tå hev. En annen måte er gjennom oppdrag som du kan finne rundt omkring på kartet. Jeg reddet en ung mann fra pirater ved å bestikke dem med varer (han ble senere rådgiveren min i villaen), og ved å jobbe som fergemann og postbud for noen høytstående borgere forbedret jeg de diplomatiske forbindelsene mine med naboøyene.

Det er sjelden et stille øyeblikk i livet til en romersk guvernør, men jeg vil likevel anbefale deg å ta deg tid til å beundre omgivelsene dine. Anno 117: Pax Romana har en vakker presentasjon som lever opp til Ubisofts vanlige sans for detaljer. Karakterportrettene er for eksempel uttrykksfulle og har den rette balansen mellom realisme og tegneseriestil, selv om jeg gjerne skulle hatt litt mer variasjon. Kanskje dette vil bli forbedret i den endelige utgivelsen.

Jeg ble positivt overrasket over de mange detaljene og den subtile humoren man legger merke til når man forlater fugleperspektivet og zoomer inn på den enkelte husstanden eller innbyggeren. For eksempel utbrøt en arbeider hvis hus sto i brann "Jeg brenner som den olympiske fakkelen", mens en annen tørt konstaterte "De sier at alle veier fører til Roma, men jeg skal ingen steder" (jeg hadde glemt å koble huset hans til resten av byen med veier).

Hvis du virkelig vil bli ett med folket, kan du til og med trykke på en hurtigtast og se byens yrende liv fra et førstepersonsperspektiv på gatenivå. Men husk - hold et øye med økonomien din!

Forhåpentligvis kan du unngå å gjenta mine feil når Anno 117: Pax Romana slippes til Xbox Series S/X, PS5 og PC senere i år.