Aquaman and the Lost Kingdom

Halvt atlanterhavsmann og hårete ølhund Arthur Curry har det ikke lett som Atlantis' rettmessige konge. Ikke bare er halve Atlantis fortsatt klar til å utslette verdenen hans, og den hevngjerrige Black Manta er på ferde igjen. Han er også far for første gang, og bleier skifter ikke seg selv! Spesielt nå som Amber Heard er skikkelig nedskåret i en utsatt oppfølger som har passert holdbarhetsdatoen siden James Gunn tok over DC-roret. Julen er med andre ord ikke akkurat reddet, med mindre du bare er ute etter støy i høytiden.

Aquaman and the Lost Kingdom er som en uhellig blanding av Thor 2, Transformers 2: Revenge of the Fallen og Hellboy: The Golden Army. Det finnes ikke en eneste original idé i dette foreldede manuset, bortsett fra noen kreative designvalg på noen undervannsfarkoster. Alt er gjort før, men denne gangen er det ingen rød tråd, og hele filmen føles usammenhengende med omtagninger og tvilsomme sceneoverganger.

Amber Heards rolle er, av åpenbare grunner, kuttet betraktelig ned, noe som bidrar til flere usammenhengende sekvenser og actionscener. Den samme rykkvise følelsen får man i filmens første akt, som aldri ser ut til å bestemme seg for hvordan den skal begynne. Den starter kanskje fem ganger i et desperat forsøk på å finne en rød tråd, men filmen kommer ikke i gang før veldig sent i handlingen. Dessverre kan heller ikke Patrick Wilson, filmens kanskje eneste lyspunkt, redde denne Atlantis-møkka.

Det skjer mye, men samtidig skjer det ingenting handlingsmessig. Aquaman føles i sin tur som en billig kopi av idioten Thor fra Marvels senere faser. Verken Jason Momoa eller regissør James Wan ser ut til å vite hvordan de skal håndtere denne uteliggerkongen, og det er synd at Wans talenter sløses bort på denne slitne sjangeren. Apropos sliten, Aquaman 2 er også tilgjengelig i 3D i et forsøk på å etterligne Avatars undervannssuksess, men 3D-opplevelsen tar piffen av filmen, for CGI-effektene er så ujevne og rotete at det er enda vanskeligere å se hva som skjer på lerretet med 3D-briller på.

Det er en merkelig situasjon Lost Kingsom befinner seg i, og det merkes på nesten alle områder. Humoren fungerer ikke i det hele tatt, det er knapt noe plot å snakke om, og karakterene er like flate som den håpløse dialogen. Jeg har ikke noe imot cheesy tegneseriefilmer så lenge man holder den hårfine balansen mellom seriøse tegneseriegreier og fargerike superheltgreier, men her er det bare barnslig. Pinlig. Slitsomt. Forferdelig.

Lost Kingdom er ikke noe annet enn et siste desperat pust fra den gamle avgåtte DCEU-æraen som ingen kommer til å savne. Ingen kommer heller til å huske The Lost Kingdom; den følger i fotsporene til Shazam 2 og The Marvels, rett i superheltgraven.