Arcadia Fallen II

Hvis det er én ting jeg elsker i spill, så er det en god historie. Det utgjør virkelig hele forskjellen. Hvis gameplayet og historien ikke går sømløst sammen, kan jeg aldri gi toppkarakter, men en god historie kan bære meg langt og få meg til å overse en del feil underveis. Jeg har imidlertid aldri kastet meg over den såkalte visual novel-sjangeren, som for meg tidligere ikke var noe annet enn en fancy PowerPoint-presentasjon. Statiske bilder, en boks nederst der historien fortelles, og digitale pappfigurer som flyttes rundt avhengig av hvem som snakker. I mitt hode var det ikke akkurat det mest spennende man kunne tenke seg.

Jeg må imidlertid innrømme at jeg har ombestemt meg etter å ha spilt Arcadia Fallen II, utviklet av det danske studioet Galdra Studios, for historien fungerer faktisk utrolig godt og er overbevisende i seg selv, og spillet gjør noe som andre i sjangeren jeg har prøvd, ikke helt klarer.

En morsom liten anekdote til å begynne med: Spillet er på engelsk, og det samme er stemmeskuespillet, men de fleste navnene er danske. Det er ganske morsomt å høre navn som Puk, Elias og Miss Honning uttalt på engelsk. Det høres ut som en litt merkelig blanding av dansk og engelsk.

Arcadia Fallen II er som nevnt en visuell roman, som egentlig er en interaktiv bok som utfolder seg bit for bit. I noen spill er det ingen valgmuligheter, men her kan du ta en hel rekke valg som har større eller mindre innflytelse på historien. Hvis du liker vill action, svette biljakter og ting som hele tiden er i bevegelse, så er nok ikke dette noe for deg. Men hvis du liker en god historie og spennende karakterer, så er dette litt av et koldtbord.

Spillet begynner med din egen karakter, som du skaper selv. Det er ikke så mange valgmuligheter, men det er heller ikke det viktigste. Jeg kalte meg Binky, og du starter sammen med dine fremtidige skolekamerater Nina og Søren. Jeg har ikke spilt det første spillet, så hvis det er noen referanser, har de gått rett over hodet på meg. Men det føles ikke som om det ødelegger noe.

Verdenen i Arcadia Fallen II er en verden der magikere blir tatt fra familiene sine som barn og sendt til skoler for å lære å kontrollere evnene sine. Magi er noe som kontrolleres, og visse former blir sett på som farlige. Det er i denne konteksten vi møter Nina, Søren og din egen karakter, og Nina føler seg allerede fra starten av trist og savner familien sin. Og allerede på dette tidlige stadiet får man en følelse av at disse tre kommer til å bli knyttet sammen senere.

Så hopper spillet noen år frem i tid, til du er tenåring og går på skolen og lærer deg ulike former for magi. Avhengig av evnene dine åpner det seg ulike muligheter senere i livet. Det er herfra historien begynner å utfolde seg, med konflikter rundt magi og de som ønsker å kontrollere den.

Historien starter stille og rolig, men tar seg opp etter hvert, og jeg må innrømme at jeg ble overrasket over hvor oppslukt jeg ble. Jeg er vanligvis ikke så flink til å lese fra en skjerm, men her satt jeg i timevis uten problemer.

På et tidspunkt blir noen av ungdommene jaktet på av de såkalte Alethean Knights, og det er da spillet virkelig begynner å ta fart. Noe av det som fenget meg mest, var karakterene. I tillegg til Nina og Søren møter du flere nye karakterer, som alle har sine egne historier å følge. Du kan også innlede romanser med flere av dem, noe jeg naturligvis kastet meg ut i med en gang.

Det er Puk, som er ikke-binær og magisk mekaniker, Hannah, den stille bibliotekaren som viser seg å kunne mer enn man skulle tro, og min favoritt, Cathrine, som starter som en litt arrogant snobb, men som viser seg å ha mye godhet og dybde når man først har jobbet litt med forholdet.

Det kule er at alle disse karakterene er vevd inn i hovedhistorien, samtidig som de har sine egne små sidehistorier. Så du har flere historier gående samtidig, og det fungerer faktisk ganske bra. Dialogen er veldig velskrevet og full av humor, og det hjelper mye at en stor del av den er stemmelagt. Det gir deg en klar følelse av hvem karakterene er.

Alt handler om valg. I nesten alle samtaler kan du velge hvordan du vil reagere, og alternativene er merket med følelser som sarkastisk, sint eller flørtende. Dette gjør det enkelt å spille karakteren din på en bestemt måte. Jeg er imidlertid ikke helt sikker på hvor mye disse valgene faktisk endrer historien. Noen ganger føles det som om de endrer tonen mer enn selve hendelsesforløpet. Det er imidlertid noen få valg der du får tydelig beskjed om at de har konsekvenser, og det fungerer veldig bra.

Og ja, min egen litt grinete humor snek seg inn, så karakteren min endte opp med å fremstå som en tenåring med kronisk magesmerte og dårlig humør. Det var faktisk ganske underholdende.

Hvis jeg skal kritisere noe, er det at det er ganske mye repetisjon i både musikken og de visuelle elementene. Man hører de samme sangene om og om igjen, og bakgrunnene forandrer seg ikke så mye. Det kan bli litt monotont i lengden. Om dette er et bevisst valg eller et spørsmål om ressurser, vet jeg ikke, men det er noe man legger merke til.

Alt i alt har Arcadia Fallen II overrasket meg positivt. Jeg kunne godt tenke meg å spille det første spillet for å få med meg hele historien. Hvis du liker visuelle romaner, er dette et veldig godt valg med en sterk historie, gode karakterer og solid dialog. Det er et stille spill. Et spill du spiller over en varm kopp kaffe. Eller te med litt honning i.