Arcane sesong 2 lider av samme problem som Game of Thrones sesong 8

Kronen er i sannhet tung. Det er tøft å være på toppen i TV-verdenen. For så mange serier virker det som om det eneste stedet du kan gå, er ned. Arcane sesong 2 er over, og selv om jeg sammen med mange fans synes at seriens siste episoder var veldig gode, er du ikke alene om å kjenne på denne irriterende, gnagende følelsen av at noe ikke var helt som det skulle.

Før vi begynner for alvor, vil jeg komme med en SPOILERADVARSEL for hele Arcane sesong 2. Hvis du ennå ikke har sett den, så gå og se den. Selv om overskriften kan ha lokket deg til å tro at jeg mener noe annet, er denne serien flott fra start til slutt, og er ofte utmerket, men det er et problem som dukket opp i sesong 2.

Arcanes andre sesong har fått mer blandede reaksjoner enkelte steder. Mens vi elsket den, som du kan se i vår nettverksanmeldelse, har andre pekt på forskjellige ting for å prøve å finne ut hvorfor det kan være en manglende følelse i disse ni episodene. Animasjonen er fortsatt utrolig, så det må ha noe med historiefortellingen å gjøre, men det er ikke dialogen som har endret seg, og heller ikke karakterene selv, og i stedet - som tilfellet var for Game of Thrones' siste sesong - tror jeg alt kan spores tilbake til et enkelt problem med tempoet.

Tempo er kanskje den mest undervurderte delen av det å fortelle en historie. Folk vil se på dialog, plott og mer, men hopper fullstendig over tempoet i historien. Arcane sesong 2 har mye å utrette. Den starter i rivaliseringen mellom Jinx og Vi som avsluttet sesong 1, men må deretter hoppe mot handlingen med Arkane, Viktors fall, Vanders tilbakekomst og Jinx' vennskap med den lille jenta Isha. På grunn av alt dette går tempoet i en kilometer i minuttet. Det er heseblesende, og gir lite rom for ting å putre slik sesong 1 gjorde.

Å la publikum få et øyeblikk, la dem puste inn og forstå hva som har skjedd, gjør ofte at følelsesmessige topper føles så mye mer virkningsfulle. Ikke før har vi Vander tilbake i Arcane sesong 2, før han blir revet bort fra Vi og Jinx igjen, og selv om det er effektivt for å rive bort litt av gleden akkurat da søstrene trodde de hadde den, blir vi deretter kastet inn i Viktor-robotapokalypsen så raskt at det blir vanskelig å bearbeide hva som skjer. Det virker som om selv Vi og Jinx får lite tid til å bry seg, noe som betyr at vi som publikum ikke kan gjøre det emosjonelle løftet for dem.

Utenom de tre første episodene virker det som om Vi og Jinx kommer mye mer i bakgrunnen. Forholdet som var midtpunktet i sesong 1, blir behandlet mer som bare enda en bue i sesong 2, fordi det rett og slett er for mye som skal gjøres. Det mest grelle eksempelet på dette er i finalen, som må sjonglere så mye at akkurat idet vi når klimakset i Viktor og Jayces historie, der de begge forsvinner for alltid, blir vi også overrumplet med ofringen av Jinx. Uten et øyeblikk til å puste, blir det vanskelig å bry seg og forstå hva som skjer som virkelig. Kampen mot slutten er kaotisk, ja, men den føles også utrolig forhastet, og kaster deg midt inn i konflikten i episode 9 med lite oppbygging.

Vi opplevde det samme i Game of Thrones sesong 8, selv om den serien også hadde svakt karakterarbeid, dialog og mer som fikk fansen til å hate den med rette. Men da jeg visste at serien virkelig var på vei nedover, var da de håndterte de hvite vandrerne i episode 3. Med Arcane har vi et lignende problem, der det føles som om serien kunne ha fortsatt i minst én sesong til. Arcane er fortsatt på sitt beste når den tar ting i et litt langsommere tempo, som vist i episode 7 denne sesongen. Bare det at Jayce, Ekko og Heimerdinger fikk fokus på hvor de befant seg, førte til noen av de beste karakterutviklingene og øyeblikkene i serien. Men så ser vi på de resterende to episodene, og ting føles veldig forhastet. Som nevnt er dette ikke bare et finaleproblem, for Vi og Caitlyns gjenforening føltes nesten unaturlig rask da de møttes igjen. Vi farget håret, ble lettere alkoholisert og fikk juling i tre måneder, og så ser hun igjen sin situasjon og er villig til å la fortid være fortid. Caitlyn på den andre siden føler det også som om hun blir satt opp til å være Ambessas onde kvinne nr. 2, for så umiddelbart å vende tilbake til den gode siden til tross for at hun egentlig ikke ser ut til å ha kommet over hatet mot zaunittene.

Bryteren som plutselig slår om i Viktor for å forvandle verden til et automatisert kaos virker også ganske rask, og selv om det sannsynligvis var forårsaket av at Jayce sprengte ham i stykker, fordi du ikke får et øyeblikk til å puste, føles det som om serien flytter disse brikkene på et brett fordi de må være i en bestemt posisjon snart, i stedet for å la karakterene bevege seg mer naturlig på plass. En sesong til kunne virkelig ha gitt oss den tiden til å se karakterene utvikle seg til den de burde være når finalen kommer. Bruk sesong 2 på at Jinx og Vi kommer sammen igjen for å redde den hjemvendte Vander, for så å avslutte med tragedien i den situasjonen før du setter opp sesong 3 som den tiden da verden står på spill.

Igjen, dette er ikke å si at sesong 2 av Arcane er dårlig. Ikke i det hele tatt, den vil fortsatt gå inn som den beste videospilltilpasningen (så langt) og en av de største animerte seriene vi har sett. Men som med alle serier, filmer, spill osv. er det alltid ting du kan se på og se hvordan de kan forbedre seg. Som vi vet, er flere League of Legends-serier på vei, og forhåpentligvis kan vi i fremtiden se små endringer i tempoet for å sikre at folk ikke har en merkelig følelse av å se på disse showene. Det er lett å se med hvor mye tid og penger en tredje sesong ville ta hvorfor forfatterne holdt det til to, men ved noen sjeldne anledninger er det verdt å få noe til å vare litt lenger, slik at den slutten føles litt søtere.