25 vi aldri glemmer

Sony og Media Molecules plattformperle er muligens det mest sjarmerende spillet noensinne. Sackboy er rett og slett til å spise opp. Det er likevel ikke derfor spillet har sikret seg en plass på denne listen. Takket være en imponerende brettbygger hevet de nemlig listen for hele plattformsjangeren. I løpet av noen år hadde entusiastiske spillere bygget og delt flere millioner brukerskapte brett. Noen av dem mesterverk.

Dead Space leverte en skrekkopplevelse av de sjeldne. Den klaustrofobiske følelsen av å være fanget på et romskip i det store, kalde verdensrommet, sammen med skapninger fra ditt verste mareritt, gjorde at man stilte spørsmåltegn ved sin egen psyke. Lad om plasmakutteren og forbered deg på et tidlig hjerteinfarkt. De mørke korridorene ombord USG Ishimura venter på deg...

Mange anklager FIFA-serien for å fornye seg for sakte, og ved en del anledninger har de hatt et poeng. I 2011/2012-sesongen var imidlertid ikke dette tilfellet. For første gang i seriens historie hadde nemlig utviklerne fokusert både på det offensive og det defensive spillet. Med et flunkende nytt Tactical Defending-system føltes det endelig nyttig å spille forsvar. Man måtte posisjonere seg riktig, legge presse uten å selge seg og takle når timingen var rett. Det føltes endelig riktig å spille forsvar. Det føltes som ordentlig fotball. Samtidig hadde EA Sports satt sammen en ny spillmotor kalt Impact Engine, som dikterte sammenstøtene på gressmatta. Tiden der talkinger førte til fiks ferdige fallanimasjoner var over. Nå ble heller alt styrt av fysikken. Dette førte riktig nok til noen artige (og av og til irriterende) Benny Hill-øyeblikk, men det var likevel et stort skritt i riktig retning. EA har lenge hevdet at de jobber hardt for å gjenskape verdens største sport, og i FIFA 12 fikk vi endelig føle det på kroppen. Dessuten er det fort gjort å kaste bort et par måneder i Ultimate Team eller karrieremodusen...

Gears of War satt på mange måter standarden for skytespill i tredjeperson, da det ble lansert høsten i 2006. Spesielt med tanke på flerspiller og co-op. Hele opplevelsen var skreddersydd for å spilles sammen med en venn, eller mot en masse (u)venner. Tungt og brutalt, men samtidig raskt og smidig. Siden har serien bare blitt bedre og bedre.

Det orignale Portal-spillet presenterte et genialt konsept pakket inn i en kort, men herlig historie om en sarkastisk, morderisk robot. I oppfølgeren bygde Valve videre på oppskriften og forbedret alt. Mesterlig designede gåter, briljant historieformidling og humor som fikk deg til å le høyt hele veien gjennom. Og samarbeidsspilling! To sjarmerende roboter. Fire portaler! Så kom brettbyggeren til PC-versjonen. Vi ga oss ende over.

Far Cry 2 ble aldri storspillet vi håpet på, og vi ble nødt til å temme forventningene våre. Det var det ingen grunn til. Far Cry 3 hadde nemlig alt. En gigantisk åpen verden å utforske, et heftig arsenal av våpen, kule sideoppdrag og aktiviteter, og en minneverdig historie. Det var faktisk vanskelig å velge hvordan man skulle disponere tiden sin i spillet. Man kunne fortsette historien, og lære mer om Rakyat-stammen og piratene som befolket Rook-øynene. Samtidig var det like forlokkende å utforske den frodige jungelen på jakt etter skjulte skatter og ville dyr. Vi kunne tross alt trengt en ekstra våpenhylse av villsvinskinn. De dypeste sporene satt likevel villmannen Vaas Montenegro, en mann som var ravende gal, men samtidig fordømt karesmatisk. Å høre han filosofere om definisjonen av galskap, mens han viklet seg lengre og lengre inn i sin egen forvridde virkelighetsoppfatningen, var en fryd for både øyne og ører. Helt til han skjøv oss over kanten av stupet, med en betongblokk bundet til føttene våre. Det var ikke akkurat grunt vann der heller...

Mange hadde sagt det før dem, men Criterion var de første som virkelig levde opp til ordene. De leverte et racingspill der omgivelsene spilte hovedrollen. Rundt bokstavelig talt hvert eneste hjørnet fant du enorme hopp, skjulte snarveier og halsbrekkende utfordringer. Paradise City levde i aller høyeste grad opp til navnet sitt...

Stemning og atmosfære er noe av det vanskeligste å få til i spill. Det skulle man ikke tro etter et halvt minutt av actionthrilleren Alan Wake fra finske Remedy. De skumle turene i skogen på natterstid ga oss frysninger nedover ryggen, idet tåken snek seg stadig nærmere og vinden rev i tretoppene. Vi lette desperat etter tryggheten fra en lyskilde, og en tilflukt fra de skumle skyggemonstrene.

Rockstar hadde allerede bevist at de mestret både sandkassespill og gangsterlingo, og med Red Dead Redemption tok de for seg den ville vesten. Gule drosjer var erstattet av hest og kjerre, mens loslitte cowboyhatter tok plassen til lowriders og bling. Den mektige spillverdenen var større og mer innholdsrik enn noe vi hadde opplevd tidligere. Et slag poker i saloonen i Armadillo? Du spanderer første runde.

Ingen lager filmatiske actioneventyr som Naughty Dog. Da vi møtte Nathan Drake i det første Uncharted-spillet, ble vi kjent med en sjarmerende kjekkas som var minst like kjapp i replikkene som han var på avtrekkeren. I oppfølgeren var han i enda bedre slag, og reisen han bega seg ut på viste seg å bli enda råere enn forrige gang. Vi husker spesielt godt kampene på toppen av toget som slynget seg gjennom jungelen, og flukten fra militærhelikopteret som jevnet bygningen du fortsatt var inne i med jorden. Hvem trenger Hollywood, liksom?

Til å være verdens mest populære spillserie får Call of Duty veldig mye pepper, først og fremst fordi mange savner innovasjon mellom hvert spill. De fleste er likevel enige om én ting. Det første Modern Warfare-spillet var knallbra. Det var her de la grunnlaget. Det var her de komponerte oppskriften som skulle forme en hel sjanger i årevis fremover...

Dette er din lykkedag. Du har sittet innesperret i et kaldt fangehull før du plutselig får en gyllen mulighet til å rømme. Etter å ha sneket deg gjennom mørke tunneler, bekjempet digre rotter og vasset i kloakk, står du omsider ved utgangsdøren. Du åpner den og trår inn i en helt annen spillgenerasjon. Nydelige, fargesterke omgivelser strekker seg helt ut mot horisonten - en horisont du står fullstendig fri til å utforske.

Artikkelen fortsetter på neste side...

Det første spillet var et spill man enten elsket eller hatet. Det andre var et spill man ikke klarte å legge fra seg, selv hvis man hatet originalen. Å være en snikmorder er spennende i seg selv, og når settingen er umåtelig vakre Firenze, Venezia og Roma, slik de fremstod på 1500- og 1600-tallet, blir det vanskelig å legge vekk kontrolleren. Greit nok, Ezio satt mye stille på benker, men han hadde utrolig mange akrobatiske stunts på lager også.

Vi har aldri følt oss mer til rette med kappe og maske, enn vi gjorde i rollen som Batman i Arkham City. Ikke bare hadde historien og manuset kvalitet av ypperste klasse, vi fikk også en stor åpen verden å bryne oss på, fylt til randen av gåter The Riddler hadde etterlatt oss. Vi husker forsatt den gode følelsen vi fikk da det siste Riddler-troféet endelig var vårt, månedsvis etter lanseringen. I etterkant lusket vi rundt i Oslos gater på jakt etter grønne spørsmålstegn.

Etter tre år med venting siden Halo 2 var den etterlengtede treeren i hendene til alle med Xbox 360. Halo 3 ble fanebæreren for konsollen, takket være en engasjerende historie og en skreddersydd flerspilleropplevelse. Serien var på toppen med Halo 3, så bra at
Halo: Reach bleknet i lyset og 343 Industries ikke klarte å følge fotsporene med Halo 4. Master Chief dør aldri...

Det siste spillet fra finske Red Lynx har uante muligheter. Ikke bare hadde utviklerne perfeksjonert det enkle, men samtidig geniale konseptet, de hadde også utvidet brettbyggeren. Man kunne lage hva man måtte ønske, enten man foretrakk tradisjonelle motorcross-baner eller kreative minispill. I Gamereactor-redaksjonen har vi spilt i dagevis for å sikre oss de beste tidene oss imellom.

Friheten var nærmest grenseløs i Dunwall. Friheten til å takle utfordringene etter eget ønske, og kun drepe hvis du var nødt. Eller hele tiden. Valget var ditt. I rollen som den tidligere livvakten Corvo måtte du ta opp jakten mot Keiserinnens morder, for å renvaske deg selv for samme forbrytelse. Reisen var en du gjentok straks du var ferdig.

Jonathan Blow sjarmerte en hel spillverden i 2008 med den vakre 2D-plattformeren Braid. Det som kunne blitt et helt tradisjonelt 2D-spill ble så mye mer, takket være genialt utformede gåter og effektiv bruk av tidsmanipulasjon. Braid tvinger deg til å se bakover for å bevege deg fremover, og når eventyret er ferdig blir historien ved deg - i dager, uker, måneder og år...

Ekstremt lange filmsekvenser til tross, det avsluttende kapittelet i sagaen om Solid Snake var en følelsesladd og episk fortelling uten like. Akkompagnert av et unikt karaktergalleri, merkelig japansk humor og storslagen musikk, snek den aldrende superspionen seg rett inn i hjertene våre. Vi ble tatt med på en ferd som plukket opp virvaret av løse tråder i Metal Gear Solid-universet og nøstet de opp på elegant vis. I pausene mellom filmsekvensene, når du selv tar kontrollen, kan du belage deg på omfattende og gjennomført sniking, der du i tillegg til å utmanøvrere soldater og maskiner, for første gang må kjempe mot Snakes alderdom og alt den innebærer av hosting, harking og ryggsmerter. Selv om Snake er blitt gammel og grå har den etterhvert legendariske spillskaperen Hideo Kojima allikevel sørget for at spillmekanismene føles nye og friske. Med masser av hemmeligheter, smart kunstig intelligens og fantasifulle opplåsbare våpen er det dessuten lite i veien for å begi seg ut på dette fantastiske eventyret flere ganger.

I Mass Effect-serien skal du ikke bare redde dama eller verden. Du skal redde hele universet! I rollen som Commander Shepard fikk vi hjelp av en variert rollebesetning fra planeter vi ikke visste fantes, mens vi utkjempet spillhistoriens mest episke krig. Det andre spillet i serien la for alvor lista for spill som blander dype rollespillelementer med heftig action.

Tanken om et spill basert på The Walking Dead var ikke så forlokkende for mange. Først og fremst fordi man så for seg nok et hjernedødt skytespill. Heldigvis falt oppgaven på pek og klikk-ekspertene Telltale Games, som heller lagde et historiedrevet spill. Gjennom fem episoder fikk vi stifte bekjentskap med en rekke minneverdige personligheter, i et spill der valgene dine fikk ekte konsekvenser for handlingen videre.

Columbia er meget mulig den vakreste byen vi har sett i et spill noensinne. Etter to besøk i den dystre undervannsbyen Rapture tok Irrational Games oss med høyt over bakken, der en magisk reise ventet oss. Da vi brøt gjennom skylaget og for første gang mistet vi både munn og mæle. Sollyset danset over de majestetiske bygningene og de travle bygatene. Vi vandret rundt i et kvarter kun for å få med oss alle de små detaljene i omgivelsene. De hadde virkelig skapt et paradis høyt i skyene. Men Bioshock Infinite hadde også andre strenger å spille på. Intens action, stram skytefølelse og en gripende historie om en ung jente ved navn Elizabeth. En jente vi måtte beskytte. En jente vi ble glad i. En jente vi ikke ønsket å skille oss fra. Det er vanskelig å utmerke seg i skytespillsjangeren, men Bioshock Infinite satt dype spor. Ikke bare var omgivelsene billedskjønne, de var også mesterlig designet. Til deg hos Irrational som kom på skyhook-ideen, takk skal du ha. Skytemoro mens du raser rundt som en menneskelig berg-og-dalbane burde være obligatorisk i alle actionspill...

Spillet har bare vært ute i noen få dager, men vi har allerede skjønt at Grand Theft Auto V fortjener en plass blant spillene alle med en Playstation 3 eller en Xbox 360-konsoll MÅ spille. Det har seg nemlig slik at forventningene aldri har vært høyere til noe spill noen gang, i hvert fall ikke for så mange spillere, og likevel leverte Rockstar varene. Som vi skrev i anmeldelsen vår: Grand Theft Auto V føles som et next gen-spill uten å være det. Det ville vært mye mer liv igjen i den nåværende konsollgenerasjonen hvis de andre utviklerne kunne det Rockstar kan. Men dette er vel også poenget. Ingen utvikler er som Rockstar, og ingen spillserie er som Grand Theft Auto.

Alle må spille Journey. Ingen unntak. Det spiller ingen rolle om du ikke har en Playstation 3. Kjøp en! Det tredje spillet til Thatgamecompany beskrives nemlig best med bare ett ord, magisk. I løpet av to timer har du vært gjennom et blendende vakkert eventyr ulikt noe annet. Et eventyr som tar deg gjennom livets ulike faser, der det skumle og triste skilldres side om side med det vakre og det gode. Utviklerne trengte ikke ord for å fortelle sin historie, og det er vanskelig å finne ordene man trenger for å bekrive følelsene vi opplevde underveis. Kanskje møter du en annen spiller på veien mot fjellet? En spiller du tar vare på samtidig som vedkommende tar vare på deg. En spiller du kan varme deg med når stormen herjer som verst. En spiller du blir glad i uten å vite navnet til. I Journey knytter man bånd uten å utveksle et ord, mens man sammen opplever spillhistoriens vakreste reise. Det er et spill som utfordrer rammene til spillmediet, samtidig som det beviser én gang for alle hvorfor spill har et potensiale svært få andre medieformer kan måle seg med.

Naughty Dogs nyeste eventyr satt standarden på veldig mange måter. The Last of Us er rett og slett obligatorisk for alle med forkjærlighet for spill, spenning, drama og action. Utviklerne leverte nemlig en dramatisk historie uten sidestykke. Naughty Dog er best i bransjen på å skape troverdige personer man bryr seg om, og dette demonstrerte de til det fulle i The Last of Us. Settingen er i grunnen ganske velkjent. Verden ligger i ruiner, denne gangen på grunn av en grusomt soppinfeksjon Et tradisjonelt utgangspunkt, men det spilte innen rolle. Settingen var nemlig bare et bakteppe for en leksjon i hva et spill kan tilby av historieformidling og dramaturgi. Historien om Ellie og Joel er nådeløst brutal, men den er likevel vakker. Den er full av nyanser og ærlighet. Sammen viste Joel og Ellie følelser og sårbarhet på en måte vi aldri før hadde sett i et spill, samtidig som actionbiten og var tilfredstillende og nerverpirrende. The Last of Us er nemlig en thriller, og det har et moment få andre spill lykkes med, nemlig spenning. Når spillet er på sitt beste føler du deg sårbar, jaktet på og du spiller med ryggen mot veggen. Det er virkelig spennende. The Last of Us er også en visuell opplevelse av de sjeldne, og det er imponerende hva utviklerne har fått presset ut av Playstation 3-konsollen. Det er det vakreste spillet fra denne konsollgenerasjonen, samtidig som det er et fullskala actiondrama som setter standarden for både historiefortelling, spenning og nådeløs action. Det må bare spilles...

Er du enig i listen vår? Ikke det nei...?