Har snowboardsjangeren fått sitt Skate?

På kontoret til managementet sitter Ulrik Badertscher og en kamerat med det rykende ferske snowboardspillet Mark McMorris: Infinite Air. De er opptatt med å låse opp nye utfordringer, og når jeg kommenterer en dårlig landing kommer det unisone svaret "det skal være vanskelig". Jeg får beskjed om at ambisjonen hele tiden har vært at spillet skal gjengi det å faktisk stå på snowboard, og det er vanskelig. I hvert fall hvis du starter med å prøve på en double cork.

Ulrik bør vite hva han snakker om. 28 åringen fra Hakadal har noen år på brettet, og i tillegg til flere gode plasseringer internasjonalt ble han den første i verden til å lande en 1620.

Nå er det snart vinter igjen, og Ulrik er aktuell med en ny snowboardfilm, et friskmeldt korsbånd og et snowboardspill. Han virker imidlertid lite preget av fremgangen akkurat nå, men jeg tror det skyldes spillingen. Ulrik er nemlig en figur i spillet, og nå kjører han for å låse opp seg selv. Jeg vet ikke om jeg klarer å forstå hvor surrealistisk det må være, men jeg tilbyr meg i hvert fall å hjelpe.

Med kontrolleren i hendene tar det omtrent fem sekunder før jeg innser at dette er noe jeg vil prøve i et rom alene først. - Har du spilt Skate, spør han meg, og følger opp med å fortelle at kontrollen er designet etter litt av samme filosofi - akkurat som spillet. Jeg har absolutt spilt Skate, men det begynner å nærme seg fire år siden sist. I et forsøk på å redde litt ære trekker jeg inn SSX, men blikkene fra de andre i rommet forteller meg at jeg er på feil spor. Jeg prøver i stedet å ta et av mange triks jeg ikke kan navnet på, men overroterer og lander på ryggkulen. Naivt spør jeg hvordan man lander skikkelig. - Du må time det riktig, akkurat som i virkeligheten. Jeg poengterer at det er vanskelig, og svaret er igjen at det er slik det skal være. Vanskelig.

Det er bare å innse at jeg ikke kommer til å være til hjelp, men Ulrik er hyggelig nok til å la meg spille litt mer. Han er en god venn av Mark McMorris, og tidligere i år var han med kameraten da HB Games trengte motion capture-arbeid. Dette har lønnet seg, for selv om grafikken ikke har de samme kvalitetene som kostbare AAA-produksjoner, ser animasjonene bra ut. Det er fin flyt i bevegelsene når du bytter fra hælkant til tåkant både i løssnøen og på hoppet. Det er også avgjørende at du satser på riktig tidspunkt, og selvfølgelig at du går for grab tidlig. Jeg får ikke nok tid til å felle noen dom over gameplayet, men det føles ekte. Skal du klare trikset, så må du gå for det.

Fysikken i spillet er naturligvis litt mer tilgivende enn den er i virkeligheten, men det virker som om HB Games har funnet en fin balanse. Vanskelighetsgraden er høy, men den er rettferdig. Dette sørger igjen for at det føles mye bedre når man lander triksene. Selv har jeg kun kjent på den følelsen to-tre ganger i løpet av min første time med spillet, men jeg ser at Ulrik og Ole (som kameraten i sofaen heter) har det oftere morsomt - de har tross alt et par timer mer spilletid enn meg, og Ulrik har vært med på prosessen frem til det ferdige spillet.

Ulrik er heller ikke eneste nordmann i spillet. Med seg har han Silje Norendal og Torstein Horgmo, i tillegg til Craig McMorris, Danny Davis og selvfølgelig Mark McMorris. Det er altså en rimelig kompetent gruppe kjørere man kan velge blant.

Snowboardproffen Mark McMorris har samlet vennene sine i et spill som ikke gir deg ekstra hang-time eller muligheten til å ta av deg brettet midt i luften og piske det rundt som en propell. I stedet handler det om å takle mer virkelighetsnære utfordringer, enten det er i halfpipe, slopestyle, big air eller ned en fjellside. Ta helikopteret til en fjelltopp du synes virker interessant, hopp ut og kjør ned. Ser du et sted som egner seg for å bygge et hopp ...unnskyld, en kicker, så kan du gjøre dette med banebyggerverktøyet. Dette er den andre delen av kjernen i spillopplevelsen. Hvis realisme er den ene delen, så er det å bygge og dele med venner (og ukjente) over nettet den andre delen. Lag challenges og inviter andre til å mestre dem. Dette er noe vi vet kan gjøre underverker for spill, i hvert fall hvis det blir gjort skikkelig.

Vi vet ennå ikke hvor brukervennlig verktøyene er, men det kommer vi tilbake til i anmeldelsen. Foreløpig vet jeg bare at selve kjøringen er såpass vanedannende vanskelig at brukerskapte løyper og utfordringer kan bli både morsomt og viktig. Mark McMorris: Infinite Air har tonnevis med konkurranser som snowboarderne konkurrerer i hvert år, så hvis du drømmer om en X Games-medalje er dette kanskje ditt beste valg. Særlig hvis du er som meg; har litt for lite av både talent og mot.

På spørsmål om hva vinterens planer innebærer, forteller Ulrik at han skal filme. Jeg nevner X Games i Hafjell, men på grunn av korsbåndskaden har han ikke fått deltatt i konkurranser på en stund. Det gjenstår derfor å se om invitasjonen kommer i posten. Før jeg stikker prøver Ulrik å sette en bluntslide for å krysse av en challenge. Jeg har kun skatet de siste årene, så jeg spør litt arrogant hvordan man gjør det på snowboard. Stemningen surner litt, og jeg får vite at det er likt som på skateboard. Heldigvis lykkes han med trikset, og vi er venner igjen (liker jeg å tro).

Jeg har vært her altfor lenge, og gjengen begynner å bli sultne. Det er fort gjort å glemme tiden når man har både godt selskap og et godt spill. Nå gjenstår det å se om Mark McMorris: Infinite Air kan levere, men jeg gleder meg i hvert fall til å sette meg ned med det alene. Ikke at det var noe galt med selskapet, men spillet har en bratt læringskurve. Jeg ønsker Ulrik en god sesong og kommer meg avgårde. "Det skal være vanskelig" - det er kanskje en avskrekkende tagline, men hvis det funket for Skate kan det funke for dette også.