Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands /
Gamereactor
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
Gamereactor Norge
artikler

SNES Classic Mini

Årets nostalgi-julegave er her (hvis du får tak i den), og vi har spilt gjennom 21 gamle spill for å se om de fortsatt makter å underholde.


Så var den omsider her, den lille utgaven av Super Nintendo som var forutbestemt å lanseres etter suksessen Nintendo hadde med NES Classic Mini i fjor. Skjønt, suksess og suksess: Her på berget var situasjonen stort sett preget av få enheter til salgs, blodpriser på internett og sinte forbrukere som ikke fikk tak i sin etterlengtede lille kloss stappfull av forgangen nostalgi. Vi skal ikke ta for oss NES Classic Mini-historien i sin helhet her, men for dem som fortsatt er interessert i fjorårets hotteste retrojulegave kan vi trøste dere med at Nintendo har lovet å gjenoppta produksjonen i 2018.

Så liten er selve konsollen.

NES Classic Mini viste oss to ting. Det første var at retrospill og nostalgi virkelig er i vinden. Spillere som vokste opp med Nintendos konsoller på 80- og 90-tallet er nå voksne mennesker med nokså bærekraftig økonomi, og retrobølgen som er så trendy for tiden viser at disse voksne menneskene er villige til å betale for å gjenoppleve en tapt barndom. I tillegg har du yngre spillere som er interessert i gode spill fra eldre dager, og som bare er nysgjerrige på et solid stykke spillhistorie. Det andre NES Classic Mini viste oss er at mange spill fra NES-epoken ikke har holdt seg altfor godt. Klønete kontroller og spill som er vanskelige av helt feil årsaker gjør at NES-spill absolutt var gode for sin tid, men det er vanskelig å overbevise unge spillere i dag hvorfor Castlevania II er så mye bedre enn Dark Souls III.

Det siste punktet er et betydelig mindre problem med SNES Classic Mini, den nye mini-versjonen av Nintendos 16-bitkonsoll som kjempet en tapper krig mot Sega Mega Drive gjennom første halvdel av 90-tallet. Dette kan igjen kokes ned til to punkter. Det første punktet er at antallet spill er færre. Mens NES Classic Mini hadde 30 spill, har SNES Classic Mini 21 spill, hvilket gjør fallhøyden noe mindre. Det andre, og kanskje desto viktigere, er at de aller fleste utvalgte spillene har et spilldesign som fortsatt er bunnsolid, noe som viser at godt håndverk er avgjørende for hvorvidt spillet ditt tåler tidens tann eller ikke.

Med på kjøpet får du denne gangen to håndkontrollere, noe som er en klar forbedring fra fjoråret.

La oss ta for oss selve maskinvaren først. Den siste uken har det blitt kjent at selve innmaten er kliss lik den du finner i NES Classic Mini, så om du tenker å modifisere konsollen litt bør ikke dette være så vanskelig. SNES Classic Mini er en elegant liten sak som får plass i både hånden din og en ganske store bukselommer. Sammen med maskinen følger det med to håndkontrollere (nice!), en HDMI-kabel og en USB-kabel slik at du kan koble maskinen til TV-ens USB-port for å få strøm. Håndkontrollene sitter som støpt og føles akkurat like som det de gjorde på 90-tallet. Heller ikke denne gangen følger det med noen AC-adapter til konsollen, men ettersom de aller fleste som skal spille en SNES Classic Mini tenker å bruke den på en TV med HDMI-inngang vil ikke dette være et stort problem, ettersom disse TV-ene nesten alltid har USB også.

Noe som derimot kan være hakket mer problematisk med utstyret som følger med er at verken HDMI- eller USB-kabelen er særlig lange. Dette kan man selvfølgelig ordne enkelt selv ved å kjøpe lengre kabler, men har du en konkret plan for hvor nostalgiboksen skal stå bør du ta dette med i beregningen. Kontrollkabelen til SNES Classic Mini er på sin side ca. 135 cm lang. Dette er vesentlig lengre enn kontrollkabelen til NES Classic Mini, og dessuten også lengre enn den originale håndkontrollkabelen (merk: her har jeg brukt en japansk Super Famicom-håndkontroll som sammenligningsgrunnlag - fortsatt original, men fra en annen region). Den kunne fortsatt vært lengre, men det er likevel en klar forbedring.

Å sette opp SNES Classic Mini er easy-peasy, og så snart man starter opp maskinen er 20 spill klare til bruk. Det 21. spillet, Star Fox 2, kan du først spille når du har spilt gjennom første brett i det første Star Fox. Selve brukergrensesnittet er så godt som likt som NES Classic Mini. Man kan sortere spillene etter tittel, lanseringsdato og produsent, men denne gangen kan man også sortere dem etter hva man spilte sist, hvor mange ganger man har spilt spillene, eller slik at alle flerspiller-spill kommer først i køen. I tillegg har man tre innstillinger for bilde: Vanlig 4:3-modus, CRT-filter som får bildet til å se ut som om det fortsatt spilles på en billedrørskjerm, eller Pixel Perfect som glattpolerer hver piksel i bildet til å bli så skarp som mulig. Nytt denne gangen er at den delen av skjermen som vanligvis blir svart nå kan pyntes med forskjellige farger og mønstre.

SNES anno 1992, møt SNES anno 2017!

Fra menyen er det enkelt og greit å velge spillet man vil prøve, og oppstarten er umiddelbar. Om du derimot vil bytte spill, må du trykke på Reset-knappen på selve konsollen. Dette restarter altså ikke konsollen, men tar deg med tilbake til menyen. Selv om jeg er usikker på hvordan man kunne løst dette uten å legge til en ekstra knapp på håndkontrollen (noe som ville ødelagt nostalgifaktoren en hel del), er ikke dette en optimal løsning når man vil skifte mellom flere spill på kort tid, eller når man vil benytte seg av maskinens kuleste nyhet: Spolefunksjonen. Ved å trykke på Reset-knappen og deretter trykke X vil man starte opp igjen spillet der man slapp, men med mulighet for å spole tilbake i tid for å fortsette fra et tidligere tidspunkt. Dette er en funksjon som viser seg å være utrolig hendig, særlig hvis du har gått lenge siden forrige gang du lagret innad i spillet.

Med SNES Classic Mini får du 21 spill, verken mer eller mindre. Hvert spill er etter sigende gjengitt akkurat slik de var da de ble gitt ut, inkludert alle bugs og fall i bildeoppdatering. Man kan selvfølgelig spørre seg om ikke Nintendo burde gått inn i den gamle koden og fikset ting, men ettersom man ikke har noen feil som ødelegger datafiler eller progresjonen i spillet er dette noe som heller styrker nostalgifølelsen snarere enn å ødelegge noe. Heller ikke denne gangen følger konsollen med noen mulighet for å plugge i originale spill eller kjøpe ekstra spill over nettet. Utvalget er ganske solid, og samsvarer nokså bra med hva jeg hadde forutsett en slik konsoll ville inneholde. Her er det mer enn nok klassikere som legitimerer et kjøp, og mange spill som fortsatt viser seg å by på en solid dose underholdning.

Menysystemet er både oversiktlig og enkelt å bruke.

Dessverre er det noen spill også denne gangen som ikke holder like høy kvalitet. Noe skyldes at de er teknisk svake på grunn av sin eksperimentelle natur. Begge Star Fox-spillene faller for eksempel i denne kategorien, og selv om jeg synes det er naturlig at Star Fox er med og kult at Star Fox 2 er inkludert, er ikke dette de to spillene jeg kommer til å bruke mest tid på i ukene som kommer. Super Ghouls 'n Ghosts er på sin side et eksempel på et spill som er vanskelig av feil årsaker, og som dermed har mistet noe av sin spillbarhet. Et problem som til en viss grad også gjelder Contra III: The Alien Wars.

Derimot har de aller fleste spillene på SNES Classic Mini en spillbarhet som fortsatt gjør dem enkle å plukke opp. Super Mario World har et tidløst design og et fabelaktig lydspor; Super Metroid er selve kongen (eller dronningen, rettere sagt) av metroidvania-design hvor stemningen sitter fra første sekund; EarthBound er fortsatt et herlig og unikt spill som står som et solid vitnesbyrd om talentet til avdøde Nintendo-sjef Satoru Iwata; Yoshi's Island er søtt og koselig som bare juling; The Legend of Zelda: A Link to the Past kan fortsatt konkurrere om å være det beste (Zelda-)spillet noensinne; Donkey Kong Country er fremdeles et morsomt plattformspill med sjefsmusikk; og Mega Man X oser fortsatt av alt som var kult på 90-tallet. Legger man til at konsollen også kan skimte med gode rollespill som Secret of Mana og Final Fantasy VI (som går under navnet Final Fantasy III på konsollen), og du har noen av de beste eksemplene på interaktiv historiefortelling fra denne epoken. 16-bitepoken er en spillepoke som har vist seg usedvanlig slitesterk i ettertid, og SNES Classic Mini inneholder mangt et godt eksempel på hvorfor dette er tilfelle.

Det møysommelige utvalget av spill er noe man kan si seg fornøyd med, men med kun 21 spill på konsollen er det noen mangler her. Chrono Trigger glitrer med sitt fravær (jeg hadde glatt byttet ut Super Ghouls 'n Ghosts med Chrono Trigger), og det hadde også vært moro å inkludere titler som Soulblazer, Terranigma eller Donkey Kong Country 2: Diddy Kong's Quest, bare for å nevne noe. Savnet blir ikke mindre av at maskinen mangler online-støtte eller at Nintendos planer for utgivelse av SNES-spill til Switch er temmelig ulne.

SNES Classic Mini kommer med en spolefunksjon, hvor man kan gå tilbake i progresjon og fortsette derifra. Både enkelt og genialt å bruke.

Alt i alt er SNES Classic Mini uansett et solid stykke spillunderholdning, og har i langt større grad enn fjorårets NES Classic Mini livets rett. Utvalget av spill kunne vært både større og bedre, men her er det uansett såpass mye bra at både nye og gamle spillere bør kunne finne noe som passer dem. Med noen lengre kabler mellom konsoll og TV, en lengre håndkontrollkabel og en smartere løsning for å gå tilbake til menyen kunne opplevelsen vært enda mer solid, men i den store sammenhengen er det uansett spillene det koker ned til, og her er det mer enn nok kildemateriale som viser hvorfor mange har et såpass godt forhold til SNES. Følelsene er slettes ikke ubegrunnede.