Norsk
Gamereactor
artikler
Steins;Gate

Glemte perler: Steins;Gate

I en ny artikkel-serie forsøker vi å rette søkelyset mot gode spill som av ulike årsaker ikke har blitt anmeldt tidligere. Vi starter med et visual novel-spill om tidsreiser...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

I artikkelserien «Glemte perler» tar Gamereactor for seg spill som er bra, men som av en eller annen grunn ikke har blitt anmeldt av Gamereactor da det kom ut. Først ut er Ingar, som vil formidle noen tanker rundt det japanske visual novel-spillet Steins;Gate.

I 2015 tok Dontnod-spillet Life is Strange både spillere og anmeldere med storm. Episode-spillet hvor vi fulgte tenåringsjentene Max og Chloe i en liten og søvnig amerikansk småby traff tydeligvis en nerve hos mange, spesielt når det kom til rollefigurene og problemene de slet med i hverdagen.

For min del traff derimot aldri spillet meg. Kan hende jeg bare er en gammel og grå grinebiter, men jeg er ikke så glad i tenåringsdrama hvor rollefigurer havner i uføre eller gjør ting verre for seg sjøl ved å ta den ene dårlige avgjørelsen etter den andre. Det blir for mye angst, hormoner og unødvendig drama for min smak. Dessuten følte jeg spillet var noe begrenset når det kom til spillmekanikken hvor man kunne spole tiden tilbake, og mye av historien ble også noe forutsigbar når man har filmer som Donnie Darko og lignende i bakhodet. For min del var dette synd, for en god historie knytte til tidsreiser og manipulering av tid er noe jeg absolutt kan sette pris på.

Samme år som Life is Strange gikk sin seiersgang, ble et japansk visual novel-spill fra 2009 endelig lansert med en offisiell engelsk språkdrakt til konsoll (PC-versjonen var riktig nok tilgjengelig allerede året før). Dessverre falt spillet under radaren hos meg (og Gamereactor, ellers hadde jeg ikke skrevet om spillet i denne spalten) da det kom ut. Først til påske i år fikk jeg endelig begynt på dette mystiske japanske spillet kalt Steins;Gate.

Dette er en annonse:

Det sies at etterpåklokskap er den eneste sikre vitenskap. I etterpåklokskapens navn kan jeg vel si at hadde jeg spilt Steins;Gate da det kom ut, hadde det lett havnet på en «årets spill»-liste for min del.

Steins;Gate

Steins;Gate er et japansk spill i den såkalte visual novel-sjangeren, en sjanger som inkluderer eminente spill som Danganronpa: Trigger Happy Havoc, Virtue's Last Reward og de mer kjente Phoenix Wright-spillene. Sjangeren er temmelig stor i Japan, til tross for at spillene krever veldig lite aktiv spilling fra spillerens side (eller kanskje nettopp derfor). Det er mye tekst og lite knappetrykking, og historien og det narrative aspektet står i fokus. Spillene kan på mange måter karakteriseres som interaktive romaner. På mange måter deler visual novel-spill mange likhetstrekk med nyere vestlige pek-og-klikk-spill som Batman: The Telltale Series, The Walking Dead og Life is Strange.

At jeg trekker inn sistnevnte som sammenligningsgrunnlag er slettes ikke tilfeldig, for det er flere likhetstrekk mellom Steins;Gate og Life is Strange. Begge spillene er spill som er primært drevet at rollefigurene og historiefortellingen. Begge spillene er tidsreisehistorier hvor kaosteorielementer som sommerfugl-effekten er sentrale. Likheter til tross er forskjellene kanskje mer påfallende, og for mitt vedkommende er Steins;Gate et spill som for alvor understreker innvendingene jeg hadde mot Life is Strange og som jeg ønsker at jeg hadde prioritert høyere i 2015.

Dette er en annonse:

Steins;Gate briljerer etter mitt syn på alle områder hvor jeg har innvendinger mot Life is Strange. Fotnoten bør imidlertid være klar og tydelig: Steins;Gate er et japansk spill med flere personlighetstyper som øyensynlig er erketypiske for japansk anime. Om du overhode ikke fikser anime (slik jeg overhode ikke fikser amerikansk tenårings-angst-drama) er sjansen stor for at Steins;Gate ikke vil falle i smak. Jeg vil selvfølgelig anbefale varmt at du prøver og forsøker å bevege det litt utenfor komfortsonen din, men skulle du nekte tenker jeg det er greit å merke spillet med advarselen «anime haters need not apply».

Steins;Gate ble opprinnelig lansert i Japan i 2009, og det til Xbox 360, noe som er overraskende med tanke på konsollens manglende popularitet i landet (merkelig nok er denne versjonen aldri lanset utenfor Japan). Spillet fikk sin vestlige PC-lansering først i 2014 og deretter til PS3 og PS Vita i 2015. Handlingen tar oss med til Tokyo anno 2010, nærmere bestemt teknologi- og nerdedistriktet Akihabara. Her følger vi historien til Rintaro Okabe, en tech-savvy ung mann med en sterk trang til å snakke og oppføre seg som en gal vitenskapsmann fra en vilkårlig animeserie (det er en grunn til dette, noe du får innblikk i etter hvert). Sammen med vennene sine leder Okabe gruppen Future Gadget Laboratory, en kombinasjon av verksted og et sted for den sosialt unormale vennekretsen å henge. Det er de tekniske eksperimentene i denne gruppen, kombinert med et mord midt i deres egen bydel, som blir starten på en rekke oppdagelser og begivenheter knyttet til tidsreiser. Den varme Tokyo-sommeren blir fort alt annet enn normal ...

Til å begynne med kan de fleste av rollefigurene i Steins;Gate virke litt som litt for typiske anime-stereotyper til at man skal gidde å bruke mye tid på spillet. Så feil kan man imidlertid ta. Jo mer man spiller, jo bedre blir man kjent med rollefigurene, og de tilsynelatende stereotype personlighetstrekkene blir skrellet bort til fordel for personligheter som er langt dypere og mer komplekse enn det man først skulle anta. Man kan trygt si at man sitter igjen med et helt annet innblikk i rollefigurenes personlighet og bakgrunn etter 25 timers spilletid enn idet man begynte. Dette er unektelig viktig, for et visual novel-spill som Steins;Gate er først og fremst drevet av et godt persongalleri. Her hjelper også et utsøkt stemmeskuespill. Skuespillerne vet akkurat når de skal skru opp til over nivå 9000 og når de skal fremføre setningene sine hakket mer seriøst, og det er få spill jeg har hørt bedre japansk stemmeskuespill enn under spillets mer emosjonelle sekvenser. Musikken bidrar også til å bygge opp under den gode opplevelsen, selv om litt mer variasjon hadde vært supert.

På toppen av dette får man en tidsreise-historie som virkelig står frem som en av de beste i sjangeren. Her får man en fin blanding av faktiske fysiske teorier knyttet til tid og oppfattelsen av tid med en fin dose science fiction. Resultatet gir grunnlaget for en meget spennende, kreativ og engasjerende tidsreisefortelling som virkelig oppleves frisk og nytenkende. Dette, kombinert med det velskrevne persongalleriet, skaper en meget god historie som virkelig vet å spille på alle de emosjonelle strengene. Legg noen konspirasjonsteorier til på toppen av det hele, og undertegnede er fullstendig hektet.

Hvor god er egentlig historien? Vel, i den grad den slags kan brukes som målestokk er Steins;Gate det eneste spillet jeg noen gang har spilt som faktisk fikk meg til å felle en liten tåre mot slutten (noe jeg trodde var umulig). Mange spill har kommet nær gjennom årenes løp, men Steins;Gate er det eneste spillet som faktisk har klart det. Tolk det som dere vil.

Steins;Gate

Rent spillmekanisk sett er Steins;Gate som visual novel-spill flest, altså uten de helt store aktive mekanikkene. Her leser du mye, og det er i hovedsak det du gjør. Først og fremst handler spillet om å klikke seg frem gjennom dialogene. Ditt eneste verktøy i spillet er en mobiltelefon som du på gitte tidspunkt kan kontakte vennene dine med. Dersom vennene dine kontakter deg er det ditt valg hvorvidt du vil svare eller ikke, og noen ganger får du også valgmuligheter om hvordan du vil svare. Spillet har noen alternative avslutninger, og noen av dem er kun tilgjengelige ut ifra hvilke svar du gir (eller ikke gir). Har man først vent seg til visual novel-spill med litt større interaktive seksjoner, slik som Danganronpa-serien eller Virtue's Last Reward, skal jeg ikke legge skjul på at Steins;Gate føles litt som et steg tilbake til sammenligning.

På tross av disse begrensede mekanikkene vinner Steins;Gate på samtlige punkter som er viktige for min del når jeg spiller. Det har en ekstremt god historie, særdeles minneverdige rollefigurer, god musikk og en kreativ miks av fiksjon og fakta. Steins;Gate er et spill jeg vil huske i lang tid fremover, og som vil være min umiddelbare anbefaling over Life is Strange i enhver anledning. Om man foretrekker amerikansk tenåringsdrama med letter Twin Peaks-assosiasjoner over anime er nok Life is Strange et bedre valg for deg, men i alle andre tilfeller er jeg ikke tvil om at Steins;Gate er det beste valget du kan ta. Dette er absolutt en glemt perle som alle med sansen for god historiefortelling og gode rollefigurer bør få med seg.

Steins;Gate er tilgjengelig for vestlige spillere til PC, iOS, PS3, PS4 og PSV (testet). Spillet har i ettertid fått en animeserie ved samme navn, men ettersom jeg har valgt å ikke se denne før jeg har spilt spillet er erfaringene i artikkelen utelukkende bygget på spillet.

Relaterte tekster

3
Glemte perler: Steins;Gate

Glemte perler: Steins;Gate

ARTIKKEL. Skrevet av Ingar Takanobu Hauge

I en ny artikkel-serie forsøker vi å rette søkelyset mot gode spill som av ulike årsaker ikke har blitt anmeldt tidligere. Vi starter med et visual novel-spill om tidsreiser...



Loading next content