Breath of the Wild kunne likesågodt hatt undertittelen "I didn't know you could do that". Det føles som om vi finner noe nytt hver gang vi spiller det, fra å surfe på skjoldet ned et snødekt fjell, til at vi oppdaget at man kan slenge seg på hesten som Zorro ved å løpe mot den og hoppe etter du har kalt på den. Åh, visste du at du kan fryse mat ved å ta den med til kalde klimaer? Eller at falske kister ikke dukker opp når du undersøker områder med magnetisme-runen? Mengden finurlige detaljer skaperne har lagt inn kvalifiserer mer enn nok til tredjeplassen i "Årets Teknikk"!
Om et spill skilte seg ut teknisk fra alle andre i år så må det være Studio MDHRs Cuphead, hvor mekanikken fungerer som del av spillets identitet. Ikke bare bringer Cuphead liv tilbake i «couch co-op», siden man kan spille to stykker sammen, men den viser oss også at 2D-spill ikke alle trenger å spilles helt likt. Cuphead har veldig spesifikke kontroller som må brukes på riktig måte. Og ja, det tar litt tid å venne seg til dem, men så fort man er i gang med spillet vil historien, de fantastiske tegningene, og hvordan bossene skiller seg fra hverandre gjøre at du ikke vil legge det fra deg - selv om du kommer til å måtte tåle nederlag. Ofte. For spillet er ikke enkelt - her handler det om å være kjapp med hodet og fingrene. Selv om spillet ikke er i lengste laget er vanskelighetsgraden høy, men for hver boss man slår er dermed følelsen av seier enda bedre.
Mange av kategoriene under "Årets spill"-kåringene skaper ofte en god del debatt, og noen av de heteste gjennom årene har vært beste grafikk, presentasjon eller teknikk. Dette ble faktisk ikke et særlig stort problem i år. Guerrilla Games har nemlig imponert nærmest alt som kan krype og gå her hos oss med Horizon: Zero Dawn. Teknologien i spillet er finpusset ned til den minste lille detalj. At spillet klarer å ha en såpass jevn bildeoppdatering er simpelthen utrolig med tanke på hvor vakkert og detaljert alt er. Å se Aloy sine skuldre svaie fra side til side mens hun flykter fra en gigantisk robotdinosaur som har hundrevis av bevegelige deler får verdenen til å føles levende, samtidig som vi gang på gang har stoppet opp for å bare se dyrelivet og naturen utfolde seg i fred. Spillet viser rett og slett hva utviklerne kan få til med en PlayStation 4 og PlayStation 4 Pro, og utviklerne vet det. Hvorfor ville de ellers latt oss bruke fotomodusen til å zoome helt inn på øynene til Aloy for å se at omgivelsene faktisk reflekteres i øynene hennes? Syke syke nederlendere.