Gode Gamlereactor: Drakan: Order of the Flame

Gode Gamlereactor er en ny artikkelserie hvor vi tar spill vi spilte mye i barndommen og oppveksten, spiller dem på nytt, og ser på dem med et mer voksent og moderne blikk. Hvordan har de holdt seg? Hvordan har opplevelsen av dem forandret seg? Førstemann ut i denne serien var Anders, som tok for seg barndomsfavorittene Dark Cloud og Dark Chronicle. Neste mann ut er Suzanne som tar en titt på Drakan:Order of the Flame.

Året er 1999, jeg er 13 år gammel og Surreal Software og Psygnosis har gitt ut action-eventyret Drakan:Order of the Flame. Jeg er uvitende om spillet helt til min stefar roper på meg, og sier han har noe himla kult han vil vise meg. Jeg henter en stol fra kjøkkenet og setter meg ved siden av ham foran PCen (vi var den første familien i nabolaget som hadde egen hjemme-PC, og to år senere var jeg den første kidden i gata som hadde helt egen PC på rommet sitt). Han fyrer i gang spillet og jeg blir oppslukt på sekundet. Grafikken, omgivelsene, historien - alt er så fantastisk kult! Og hovedfiguren, Rynn, er ei jente! Tretten år gamle meg faller hodestups for Rynn, og dragen hennes Arokh, og er så investert i hennes søken etter den kidnappede lillebroren hennes at hver eneste ledige time de neste månedene går med på å spille. Det blir mange sene netter. Mamma blir sur fordi jeg bruker all tiden min inne på kontoret, og ikke ute med vennene mine, eller sammen med mine søsken (og når PCen er opptatt hele tiden kan hun ikke spille Mahjong). Stefaren min lar meg holde på som jeg vil, og blir gjerne med og spiller hvis det er noe som er ekstra vanskelig, eller jeg roper ham inn fordi det som skjer er så spennende.

Etter hvert blir mine søsken nysgjerrige, og hver kveld de neste månedene henter de seg stoler fra kjøkkenet, og blir sittende i timesvis å se på at jeg spiller. De er for unge til å skjønne helt hva som foregår, og for små til å spille selv, men jeg peker og forklarer når det skjer noe viktig. De er der stort sett for å se på dragen, og få med seg all slåssingen. Rynn møter på jækla mange fiender på veien til lillebroren, som er blitt kidnappet av uante grunner, og jeg dør om og om igjen. Flere timer går med på én bosskamp, men jeg gir meg ikke av den grunn. Har alltid vært sta. Så fatter min jevngamle kusine og nabo interesse for spillet, og ting går plutselig litt lettere. Nå er vi plutselig to hoder som kan løse puzzles og finne ut av måter å bekjempe spesielt vanskelige fiender på. Vi gjør ordentlig fremgang - ikke for det, det er fortsatt enormt mye prøving og feiling, mye frustrasjon fordi vi ikke helt skjønner hva vi skal gjøre, og mye brøling av ord mamma ikke er spesielt glad for at vi kan, eller brøler så mine søsken hører, og lærer dem. Men all frustrasjonen er fordelt på to personer, og det gjør det lettere å håndtere (garantert her min forkjærlighet for co-op-spill ble født). Vi spiller oss gjennom hele vinteren og når temperaturen endelig stiger greier vi noe vi trodde aldri kom til å skje - vi fullfører spillet... og blir sittende igjen som to store og to små spørsmålstegn for ingen av oss skjønner ikke helt hva som egentlig skjedde på slutten der. Hva betyr alt sammen?

Spol fremover 18 år. Jeg fyller 31 og som bursdagsgave har Player 2 fått tak i en mint-in-the-box-utgave av Drakan: Order of the Flame, samt installert en nedlastet utgave på PCen min, med alt av patches og duct tape som skal til for å få det til å kjøre på en moderne maskin. Det er et meget delikat økosystem, men det funker.

Jeg fyrer i gang spillet og får gåsehud så fort ugle-logoen til Psygnosis dukker opp, her er det nostalgi til den store gullmedaljen. Den gode følelsen vedvarer til tross for at jeg ser hvor gammelt spillet (og jeg) virkelig er. Det har ikke holdt seg så godt, det må sies. Jeg får litt vondt inni meg når jeg tenker tilbake på hvor bra jeg synes det så ut den gang da. Jeg var ikke klar over da hvor flate ansiktene til alle figurene er, eller hvor uinspirert og unaturlig stemmeskuespillet er. Jeg er smertelig klar over det nå, men så fort jeg begynner å spille gjør det ikke så mye. Ja, gameplayet og mekanikkene føles ekstremt utdatert, kontrollene er knotete og upresise og hitboksene er ikke mye å skrive hjem om. Men fy fader, så gøy det er!

Gleden ved å fordype meg i historien og fly rundt på dragen Arokh er den samme som da jeg var 13. Og gleden vokser bare for nå forstår jeg jo faktisk hva som skjer, jeg skjønner hva folk sier til meg og jeg vet hvorfor jeg gjør de tingene jeg gjør. Det er tydelig at det hjelper. Det hjelper også at jeg er flinkere til å spille nå, og har den fordelen av å vite hva som skjer videre i spillet, og hvor jeg skal gå for å finne visse gjenstander eller løse visse puzzles. Det som tok 13 år gamle meg flere uker, tar 31 år gamle meg et par kvelder med litt intens spilling.

Alt går feiende flott... helt til jeg støter på noen av de litt mer avanserte puzzlene. Jeg blir sittende lenge og gruble, prøver og feiler, prøver og feiler til jeg gjør det alle voksne mennesker med altfor lite tid til å spille gjør - jeg sjekker en walkthrough. Og det verste er at selv med en walkthrough tar det meg en god stund å komme meg gjennom dem. Det får meg til å lure på hvordan i all verden jeg greide å fullføre dette spillet som 13-åring?! Det fantes ikke walkthroughs eller lets plays på den tiden. Jeg kunne ikke Google det. Jeg kunne ikke spørre på et spillforum. Og jeg hadde bare en grunnleggende forståelse av engelsk. Hvordan kom jeg meg gjennom dette spillet overhodet?! HVORDAN?!

Så husker jeg det. Vi jukset som bare fy! Vi hadde ikke guider eller walkthroughs, men vi hadde hodet og ræva full av juksekoder, og hadde ingen skrupler med å aktivere den hellige gral av juksekoder: God Mode. Med den slått på trengte vi ikke å løse puzzles, vi kunne bare brøyte oss rett gjennom dem.

Jeg står fast på en puzzle nå, og så langt har ingen walkthrough vært noe særlig til hjelp. Det klør i juksefingrene mine... Men spillet eksisterer i et såpass delikat økosystem at det å introdusere en juksekode garantert kommer til å få hele greia til å kræsje, og ta maskinen min med seg i fallet. Nei, jeg får vel bare bruke de små grå og løse det som jeg løser alt annet.
Ved å sove på det.